I en liten landsby som het Hestebygden bodde det glade og snille dyrene: grisen Rosa, hunden Tåppa, kua Stjerna, sauen Be-Be og mange andre. Og den viktigste der var hesten Snøstorm. Snøstorm var blitt ganske gammel og visste veldig mange fantastiske historier om alt på jorden.
En snøfylt vinterkveld samlet alle dyrene seg på besøk hos Stjerna. De drakk urtete med varme havrefløteboller og pratet ivrig. Tåppa fortalte om en tapt skatt – en bein hun hadde gjemt i skogen, men aldri klarte å finne igjen. Sauen Be-Be delte sin hemmelige drøm: hun ville så gjerne kjøre på en hvit, fluffig sky, for hun lignet jo så mye på en sky... Bare den gamle Snøstorm var stille.
Snøstorm, – sa grisen Rosa til henne, – fortell oss en interessant historie, for du vet så mye!
En historie? Hmm... Hva vil dere vite om? – spurte hesten langsomt.
Ja, for eksempel noe uvanlig om vår lille landsby! – utropte Stjerna.
Greit. Hell dere opp mer te og lytt, – begynte Snøstorm sin fortelling. – For veldig lenge siden, da jeg var helt liten, angrep en stor bjørn vår landsby. Han var ondskapsfullt, sulten og veldig sterk. Han plaget de små, ødela hus og tok maten. Høner, ender, små griser, kuer, hester – alle gjemte seg i skogen. Landsbyen ble tom.
De stakkars dyrene hadde ingen steder å bo. Nettene ble kaldere og kaldere. Vinteren nærmet seg. Dyrene holdt råd om hva de skulle gjøre videre, hvordan de skulle leve og hvordan de skulle jage bjørnen bort fra landsbyen. De gjorde opp et bål og tenkte og gruet hele natten.
Og ved daggry kom en vakker svart hest til bålet. Det var min bestefar. Han var på vei tilbake til vår landsby etter å ha tjent: som føll hadde han blitt gitt til en soldat. I mange år reiste han rundt i verden sammen med soldaten, så mye og hørte mye.
Bestefaren hørte på hva dyrene klaget over og tilbød seg å jage bjørnen bort. Men først foreslo han å bygge en hule til bjørnen i skogen, slik at han ikke lenger ville plyndre fremmede hus og plage de små.
Men hvorfor bestemte den svarte hesten seg for å bygge et hus til bjørnen? Han oppførte seg jo så grusomt! – protesterte kua Stjerna.
Livet er gitt for gode gjerninger, – fortsatte Snøstorm, – min bestefar var veldig vis. Han pleide alltid å si: «Sådd godhet, og du skal høste godhet». Så... Etter at dyrene hadde bygget en hule i skogen, gikk hesten til landsbyen og fant bjørnen. Bjørnen så utmattet ut: han lette etter et sted for lang vinterhi.
Bestefaren slo med hovene på jorden, og jorden skjelvet. Bjørnen ble redd, men ville ikke forlate landsbyen. Ellers, hvor skulle han sove? «Du hører ikke hjemme her blant husdyrene. Vi har bygget en hule til deg i skogen. Gå dit og bo. Når du har sovet, skal du passe på skogen, men ikke rør landsbyen!» sa hesten.
Bjørnen ble overrasket over så mye godhet. Han skammet seg over sine dårlige gjerninger. Han ba dyrene om tilgivelse og gikk til sitt nye hjem. Siden den gangen lever bjørner i huler.
Og vår landsby kalte dyrene Hestebygden. Til ære for min bestefar!
Din bestefar gjorde rett! – sa sauen Be-Be. – Det er bedre å bli enige og leve i fred og lykke enn å være sint!
Du fortalte en interessant historie, – sa kua Stjerna, – tiden går fort når man har god samtale. Solen har gått ned, nå er det på tide å sove.
God natt, venner!
