Lengesinne fantes det to verdener: drakenes verden og menneskets verden. Disse to verdener kryste aldri hverandre. I hver av dem var det sine egne herskere. For noen år siden avtale de at de ikke skulle blande seg inn i hverandres verdener, men skulle leve hver på sitt territorium. Denne avtalen fortsatte å bli oppfylt i mange år.
I drakenes verden hersket dronning Drake, som hadde en mektig magisk kraft. Men hun brukte den sjelden. Hun hadde en liten sønn som het Drakosja. Og som alle små barn var han veldig ulydig.
En dag gikk han i skogen og krysset grensen til drakenes verden. Han endte opp i menneskets verden. Og Drakosja likte veldig godt å observere hvordan mennesker lever. Den lille slangen begynte å besøke menneskets verden ofte, men han prøvde alltid å holde seg skjult.
Da moren til Drakosja fikk vite at sønnen hennes gikk til den andre siden, var hun rasende.
Du skal ikke gå til menneskets verden.
Sa dronningen av drakene strengt.
Men hvorfor, mamma? Det er så interessant der, du har ingen anelse...
Begynte Drakosja å si.
Nei. Vi har ingen adgang til menneskets verden, og de har ingen adgang til vår verden. Det er slutt på det.
Sa Drakosjas mamma strengt og gikk bort.
Drakosja ble lei seg. I noen dager gikk han ikke til menneskets verden, men så ulydde han moren sin igjen og begynte å besøke menneskets vidunderlige verden fra tid til annen.
I menneskets verden hersket den vise kong Karl på den tiden. Han hadde en datter som var uvanlig intelligent for sin alder, og hun elsket å lese bøker mens hun satt i hagen. Her hadde hun utsikt over hovedplassen, og hun så fra tid til annen hva som skjedde der.
Ved hoffet til kongen tjente ridder som beskyttet verden fra angrep. I denne hæren tjente ridder Didl. Han drømte om å bli berømt gjennom sine heltemodige gjerninger. Men det var bare det at han ikke klarte å utføre dem som alle andre. Og han ville så gjerne skille seg ut.
En dag, som vanlig mens han patruljerte gatene, la Didl merke til et uvanlig vesen i tette busker. Det var Drakosja. Vekteren fanget det uvanlige dyret og begynte å mobbe det. Så satte han den lille slangen i et bur og tok det til plassen. Folk kom for å se på den lille dragen, og mange kastet steiner i buret. Og små bråkete gutter stakk til og med pinne på det lille levende vesenet.
Prinsessen, da hun så dette, løp straks til plassen og tok buret med den lille dragen. Hun slapp ham fri, og Drakosja sprang med en gang tilbake til sin verden. Da han kom hjem, fortalte han moren sin hva som hadde skjedd med ham. Hun skjelte ham ut fordi han hadde ulydd henne igjen, og hun bestemte seg for å straffe den som hadde såret hennes lille sønn.
Hun brukte sin enestående magiske kraft og la en forferdelig forbannelse på den som hadde såret hennes lille sønn — Drakosja. Ridderen ble på et øyeblikk forvandlet fra en vakker ung mann til et forferdelig monster. Bare prinsessen, som hadde reddet Drakosja, kunne redde ham.
Drakosja ble straffet for sin ulydighet og gikk aldri igjen til menneskets verden, og fikk en brutal leksjon. Didl, som ble en liten stygg dverg, ble gjort narr av og mishandlet av menneskene rundt ham. Alle mobbet ham fordi han var forsvarsløs. Til slutt ble han, akkurat som han hadde gjort med Drakosja, låst i et bur og etterlatt på plassen, hvor hvem som helst kunne kaste steiner på ham eller le av ham så mye de ville.
Prinsessen, som igjen satt i hagen og leste en bok, så det fryktelige som foregikk på plassen. Hun gikk til faren sin og fortalte ham hva hun hadde sett. Kongen utstedte straks en forordning som forbød å sette bur med noen som helst skapninger på plassen, og enda mindre å mishandle dem.
Prinsessen gikk til plassen og frigjorde dvergen. Og i det øyeblikket Didl gikk ut av buret, ble han igjen en vakker ung mann. Slik ble Didl straffet for sin forbrytelse og forsto at man ikke skal såre dem som er mindre og svakere enn deg.
