I en liten landsby ved siden av den tetteste skogen bodde det en gang en liten kattunge. Ingen av husdyrene viste noen interesse for ham, ingen ville leke med ham: verken valpen, gjessene eller det lille kalven. De hevdet alle at han var altfor liten, klønete og stygg, med pels som alltid stod på ende i alle retninger.
Alle prøvde å mobbet kattungen: de slikket hemlig opp fløten hans som huseieren noen ganger skjemmet bort til sin lille pelskule, eller de dro med seg beinet eller tok fra ham leksakene hans.
Slik gikk tiden. En kald vinterdag tok kattungen beslutningen om å dra inn i skogen for ikke å se eller høre om sine plageånder. Han pakket det mest nødvendige i ryggsekken og gikk av gårde, uten å vite hvor.
Han vandret lenge i skogen, fant et tre med et hull og bestemte seg for å bo der. Heldigvis hadde noen av dyrene lagret mat. Slik levde han en stund, rystende av frykt for mørket og ulike ukjente lyder.
Men en dag, etter å ha overvinnet frykten, kravlet han ut av sitt hjem og møtte et ukjent lite dyr. Det ukjente dyret så enormt ut for ham. Kattungen ble redd, trakk inn halen sin, presset seg mot bakken, og pelsen stod på ende. I stedet for et stille mjau kom det et selvsikkert fnis. Fra denne lyden sprang det ukjente dyret av gårde, og knuste alt i sin vei.
Nysgjerrigheten overvant frykten, og kattungen bestemte seg for å utforske omegnen videre, selv om det var natt. Mens han trengde seg dypere inn i skogen, så han et sterkt lysende pyntet juletre. Minnene strømmet tilbake, og han lengtet så etter å se huseieren sin, føle hånden hans på hodet sitt, og snurre en sang for ham. Med senket hode vandret kattungen videre, uten å vite hvor.
Hvor lenge kattungen vandret er ukjent, han mistet tidsfølelsen. Plutselig hørte han skrik – noen ba om hjelp. Uten å tenke seg om, sprang han mot skrikene.
Da han kom til en lysning, så kattungen sine gamle bekjente: valpen, gjessen og kalven. De hadde klynget seg sammen, presset seg mot hverandre og så skremt på et enormt grått dyr. Kattungen hadde allerede sett det ved sitt hjem. Han tok en holdning, pelsen stod på ende, og han fnis. Han kastet seg inn for å forsvare sine gamle plageånder. Det skumle dyret sprang inn i buskene og løp av.
Kattungen gikk nærmere de skremt plageåndene, som ikke straks kjente ham igjen. For den lille, klønete og stygge kattungen som de stadig hadde mobbet og ydmyket, hadde forvandlet seg til en ekte vakker katt. Nå kunne han ikke bare forsvare seg selv, men også andre.
Tilgi oss, vær så snill! Vi er veldig skamfull over handlingene våre.
Ba de reddet husdyrene om tilgivelse.
Men kattungen hadde lenge siden tilgitt dem og holdt ingen nag. Sammen dro de hjem. Huseieren kom ut for å møte dem, tok kattungen i armene og kjemmet ham lenge og lenge.
