I en vidunderlig skog bodde det en beboer — en gammel og vis eik. Den var så enorm at man kunne se den selv fra nabobyene og de nærliggende lundene. Grenene var så store at alle skogens innbyggere kunne gjemme seg under dem for regn, snø, vind og kraftige stormer.
Om sommeren ble grenene knallgrønne, de var dekket av tett løv, og ekornene og andre smådyr lekte gjemsel her.
Stammen til eiken kunne sammenlignes med en enorm klippe som virket grenseløs. Midt i treet hadde mange dyr og fugler bygget små hus. Ved foten av stammen hadde en liten vaskebjørn bygget seg et hus. Inngangen var dekket av tett gress, og nesten ingen visste om denne boligen, så det var trygt og slett ikke skummelt å bo her.
Litt høyere oppe bodde en ekornfamilie — mamma, pappa og fem ekornunger. De rødhårede smådyrene hadde bygget et enormt palass midt i eiken, hvert familiemedlem hadde sitt eget rom her.
På toppen bodde en gammel hakkespett som aldri hadde fløyet bort herfra siden fødselen, og som nå i mange år hadde vært en lokal beboer.
Og dessuten kom det smådyr på besøk i grenene til eiken når de ble overrasket av uvær. Den gamle eiken var alltid gjestfri og jaget aldri noen bort fra grenene sine.
Kom, la oss gå ut!
Hver morgen ropte de små ekornungene til vaskebjørnen, som våknet sent, først når solen sto opp.
Jeg vil ikke! Ring på den gamle hakkespetten, han vil sikkert holde dere med selskap. I det siste har han ofte flydd ut på tur, og sammen med ham kan man se mye interessant, han har jo bodd lenge i denne skogen og kjenner hele området.
Murret det stripete dyret.
Kan vi få bli med dere?
Plutselig hørte ekornungene en pipende stemme.
Da de snudde hodet, så de røde rampeguttene plutselig en liten mus som hadde klatret opp i den øverste grenen.
Hva gjør du her?
Spurte ekornungene forundret.
Jeg kom for å lete etter nye venner. Jeg har hørt at det bor mange smådyr i denne eiken som man kan gå på tur og leke med.
Vet eiken at du har klatret opp hit?
Jeg vet alt, dette er jo mine grener! Jeg sover nesten aldri og vet alltid hvem som kommer til mitt rike og hvorfor.
Lo det gamle mektige treet.
Så hva sier du, eik? Kan musen bo her en stund? Vi kan leke med den og vise den skogens skjønnheter.
Ropte ekornungene.
Selvsagt, la den bli.
Tillot eiken.
Slik dukket det opp nye beboere i grenene til treet. Snart kom en liten mus på besøk, snart slo en gjøk seg ned nær hakkespettens bolig, og om kveldene kuet de duett med den nye naboen og sang vakre sanger.
Tiden gikk, og eiken ble et ekte enormt skogshjem der skogens innbyggere bodde. Om høsten samlet treet fuktighet for å tåle sommeren lettere, og om våren sprang det igjen ut vakre lyse blader på grenene som skapte skygge for smådyrene og beskyttet dem mot varmen.
Det gikk flere måneder etter sommerens begynnelse, og plutselig la dyrene som bodde i eikestammen merke til at treet sakte begynte å visne.
Hva har skjedd med deg? Er du syk, gamle eik?
Spurte hakkespetten bekymret.
Jeg vet ikke, skjønner ingenting selv. Jeg har ikke hatt krefter på flere dager nå. Grenene mine visner sakte, og bladene blir helt tørre. Men høsten har jo ikke engang kommet ennå, og det er for tidlig for løvet å falle av.
Svarte treet.
Og da bestemte eikens beboere seg for å finne ut hva som skjedde med den gamle eiken, koste hva det koste ville. Hver natt ble en av trebeboerne igjen for å holde øye med husets herre. Og så kom vaskebjørnens tur, som la seg godt til rette ute rett ved sitt eget hus.
Natten kom, og det ble helt stille i skogen. Natten var så varm, og vinden hadde lagt seg fullstendig, og selv løvet rørte seg ikke i det hele tatt. Plutselig hørte vaskebjørnen en merkelig skraping som kom rett fra under jorden. Dyret krøp mot lyden, og etter et par minutter hørtes det en ganske høy rasling rett under labben.
Vaskebjørnen bestemte seg for å grave litt i jorden for å forstå hva som egentlig skjedde der. Etter å ha gravd en, to, tre ganger, hoppet han plutselig bakover. Rett under jorden lå en enorm brun makk. Den hadde viklet kroppen rundt eikens røtter og gynget på dem av all kraft.
Hva gjør du her?
Spurte vaskebjørnen med redd stemme.
Jeg har funnet meg en ny bolig. Men her er det så enorme røtter at de må ødelegges med en gang, så jeg vil gnage dem i stykker.
Svarte den ukjente makken.
Hva driver du med? Dette treet har allerede beboere, vi har husene våre her, og vi vil ikke la noen ødelegge vårt snille tre.
Ropte vaskebjørnen forbauset.
Jo da! Jeg skal ødelegge røttene til denne oldingen og bygge en hel labyrint under jorden.
Fortsatte makken iherdig.
Og da løp vaskebjørnen for å fortelle om dette møtet til alle beboerne i den gamle eiken.
Alarm! Kom raskt ut av husene deres! Alarm!!!
Skrek vaskebjørnen av full hals.
Under treet vårt har det bosatt seg en fryktelig og ond innbygger. Den vil ødelegge eikens røtter for å bygge hele labyrinter der. Det er derfor vår gamle og mektige eik mister kreftene sine. Hvis dette fortsetter, vil treet ikke klare det, det vil visne og falle.
Vi vil ikke la en fremmed innbygger ødelegge treet vårt.
Var skogens innbyggere opprørt.
Hva skal vi gjøre? Jeg kan jo ikke nå ned til jorden med grenene mine for å jage bort denne skurken.
Spurte eiken.
Og da samlet alle trebeboerne seg for å jage bort makken. De kalte på alle som brydde seg om skjebnen til den gamle og mektige eiken, som alltid hadde beskyttet naboene sine i skogen og tatt dem inn for å bo i stammen og på de sterke grenene.
Både reven, den enorme bjørnen og til og med villsvinet kom for å hjelpe til med å grave opp jorden med sine skarpe tenner.
Sammen gravde dyrene en enorm grop og tok ut skurken som nesten hadde ødelagt eikens røtter. Fra bekken som rant i nærheten, hentet skogens innbyggere vann for å vanne eiken.
Det gikk noen dager, og den gamle mektige eiken sprang ut med bladene sine igjen. Alle smådyrene og fuglene begynte igjen å bo rolig i husene sine, og eiken tok som før alltid med glede imot nye gjester i grenene sine.
