På en høy fjell, blant skyer som drev langsomt forbi, i lyset fra en sterk, men kald sol, bodde en drage. Han var veldig sint og farlig. Hundrevis av skarpe tenner som spyd, skjell som var sterkere enn noe stålrustning, og het og ubarmhjertig ild. Ingen i hele verden kunne slå ham. Og mange prøvde! Tusenvis av riddere som behersket sverd, klatret opp på fjellet for å beseiret monsteret, men ingen av dem kom tilbake.
Det var ikke alltid slik. Da dragen først klekket ut av egget, var han en bitteliten fuglunge, etter dragestandarder selvfølgelig. Tennene hans var ikke så skarpe, og ild kunne han ikke puste ut i det hele tatt.
Dragen bodde på loftet til en smed i landsbyen ved foten av fjellet. Om nettene klatret han ut på taket og beundret stjernehimmelen, og lærte seg selv å fly.
Mennesker trodde ikke at en drage hadde dukket opp i landsbyen. Barn fant på historier om et forferdelig dyr som stjal mennesker, og fortalte dem til hverandre. Voksne mente at dragen var bare en spøk og lo av slike historier. Det gikk mange rykter i landsbyen, noen hevdet til og med at de hadde sett dragen på smedens tak. Stemmene fra øyevitner blandet seg med legender, og plutselig viste det seg at dragen kunne forandre seg til menneske og at det egentlig var den lokale smeden.
Selve dragen hadde ikke dårlig tid med å vise seg for mennesker. Han lyttet til byens sladder og kunne ikke forstå hvorfor mennesker trodde han var sint og skremmende? Han hadde jo ikke gjort noe galt. Så han var dårlig fra fødselen og det var umulig å endre det?
Men hans største sorg var at ingen trodde på ham. Han var så lei av å se på himmelen alene at han en dag bestemte seg for å slutte å gjemme seg og fly ikke i mørket, men i sollyset.
Før sin første daglige flytur var dragen veldig nervøs for hvordan mennesker ville ta imot ham. Kanskje de ville ta våpen og begynne å skyte med buer? Eller ville de være glade for at det bodde et eventyrlig vesen i landsbyen deres?
Dragen tok ikke hensyn til en ting: alle var så opptatt av sine egne bekymringer at de så ikke engang på himmelen. I livene til de lokale innbyggerne var det ingen plass for under og eventyr.
Da han for første gang fløy om dagen, nøt dragen den friske varme vinden og den klart blå himmelen. Aldri før hadde solen varmet ham, aldri før hadde han sett landsbyen og fjellet så godt.
Da han fløy over markedsplassen, fanget han en luftstrøm og spredte vingene bredt. Han var ikke lenger en bitteliten fuglunge, og i et sekund dekket vingen hans solen. Mørke senket seg over byen. Mennesker ble skremt, men så ikke opp.
På markedsplassen sto en gutt. Han hjalp foreldrene som solgte kjøtt bak en trebås. Gutten hadde vakre klare grønne øyne og rødt krøllet hår. Klærne hans var dekket av støv. Da mørket senket seg over landsbyen, så han opp og så dragen som fløy forbi.
Drage! Det er en drage på himmelen! Mamma, pappa, se! ― utropte gutten begeistret.
Igjen dine eventyr? ― lo moren til svar.
Hent kjøttboksen raskt, ― skyndet faren ham.
Mørket forsvant, dragen fløy bort.
Vær så snill, se på himmelen! ― ba han foreldrene.
Sønn, kom deg til arbeidet. Vi vet alle at drager ikke finnes, ― svarte moren.
Dragen var veldig lei seg fordi mennesker ikke la merke til ham i det hele tatt. Ved solnedgang landet han på en stor åpen plass ved foten av fjellet. Solen gikk ned, og det gjorde at en enorm steinblokk ble mørk og skremmende. «Nå skal jeg bo her,» sukket han, og bestemte seg for aldri å vende tilbake til smedens hus.
Dragen følte hvordan sinne samlet seg inni ham. Han var forberedt på enhver reaksjon fra mennesker, men kunne ikke engang forestille seg at de bare ikke ville legge merke til ham! Av skuffelse felte han flere trær, rapet dem med klørne, rev av blader.
Fortvilelsen som skyet hans sinn trakk seg tilbake. Han bygget en hytte av de felte trærne for å sove og sovnet. Denne kvelden så han ikke på stjernene og sov urolig. Han drømte om store klare grønne øyne som så på ham fra mørket.
Hver dag fløy dragen over landsbyen. Han ville at de skulle legge merke til ham, at de skulle tro på hans eksistens. Men det var alt forgjeves: ingen la merke til at mørket noen ganger senket seg over jorden. Med tiden ga mennesker det til og med et navn ― formørkelse. Og de levde som om ingenting uvanlig skjedde.
Dragen ble sint mer og mer. Skjellene hans ble mørkere, og tennene hans ble skarpere. En natt kunne han ikke sove og spurte seg selv: «Hvorfor?». Men det var intet svar. Stjernene gjemte seg bak sorte skyer. Skyene senket seg fra fjellet, hang over åkeren og drev langsomt mot landsbyen.
Av skuffelse, sinne og tretthet brølte dragen høyt. Dette brølet ekkoet gjennom skogen og, reflektert fra fjellet, nådde landsbyen. Mennesker våknet i frykt. Ingen kunne forstå hva som skjedde. Aldri før hadde de hørt en slik lyd. Og dragen la merke til at små gnister dukket opp rundt munnen hans. Han brølte igjen, enda høyere og mer skremmende, og fra kjeften hans feiret en flammeblølge over åkeren.
Slik lærte dragen seg å bruke ild. Denne natten ble hele den grønne åkeren, full av tett gress og blomster, til aske.
Og så fant dragen ut hvordan han kunne få menneskers oppmerksomhet. Han ville ikke lenger fly over byen om dagen: mennesker så ikke på himmelen uansett. Han ville komme om natten og vise sin ild. Da ville de helt sikkert tro på ham.
Neste natt hang han som en enorm svart skygge over landsbyen. Dragen brølte, og mennesker våknet. De gikk ut av husene sine og prøvde å forstå hvor denne lyden kom fra igjen. Dragen puste en stor flammekolonne rett opp på himmelen med all sin kraft.
Endelig la mennesker merke til ham. Flammen reflekterte seg i øynene deres, og alle så på ham med skrekk, som på et monster.
Noen ropte høyt: «Drage!». Dette ordet ekkoet gjennom mengden. Mennesker løp i panikk, ropte, noen grep etter våpen. Dragen så på dem og forsto ikke hvorfor de var så redde ― han hadde ikke brent ned noe hus, bare vist dem ild på nattehimmelen. Han hørte stemmene: «Monster! Morder!», og forsto at det var om ham.
Og så fløy han bort. Fløy bort for alltid. Han kunne ikke vende tilbake til åkeren. Mennesker hadde sett hvor han fløy, og ville helt sikkert kommet etter ham. Han bestemte seg for at fra nå av skulle toppen av den sorte, kalde, ugjennomtrengelige fjellet være hans hjem. Og han forsto at han aldri igjen ville kunne fly i sollyset.
År gikk. År som dragen tilbrakte i ensomhet. Gjennom skogens ekko nådde det ham legender som landsbyen hadde funnet på. De sa at han hadde brent ned dusinvis av hus, at han stjal mennesker og spiste alle på sin vei. Mennesker sendte til og med modige menn for å drepe ham, men ingen av dem klarte å klatre opp på det høye fjellet. Og så glemte alle ham. Det var lettere for mennesker å tro at de hadde sett en ildfull monster i en drøm enn å akseptere at han fantes. Og dragen ble igjen bare en eventyrfortelling som de fortalte til barn før de gikk til sengs.
Men en dag skjedde noe som dragen ikke kunne engang forestille seg. En vandrer fra landsbyen klatret opp på fjellet. Han kom ved daggry på en sommerdag. Hendene og beina hans var dekket av skruper, han beveget seg knapt og falt utmattet ned så snart han kom opp.
Dragen ble ikke redd. Han visste at han lett kunne overvinne enhver ridder, han var ikke redd for de skarpeste sverd og piler. Men gjesten hadde ingen våpen.
Dragen nærmet seg det lille mennesket og varmet det med sin varme pust. Vandrerens øyne åpnet seg og med svak stemme sa han: «Jeg visste at du fantes!».
Dragen så på gjesten med undring. I hans øyne så han ikke ondskap og frykt. Hans øyne... Hans grønne øyne virket veldig kjente.
Han snøftet og hjalp vandrerens til å reise seg. Dette var en voksen mann. Klærne hans var revet, og det tykke røde krøllede håret hans var blitt grått.
Du er jo ikke sint i det hele tatt, som andre sier, ― sa mennesket og så på sitt speilbilde i dragenens store øyne.
Dragen brølte vennlig, men små gnister falt fortsatt fra kjeften hans.
Vet du, jeg er ikke redd for deg uansett. Du husker meg kanskje ikke?
Dragen nikket langsomt, noe som nesten blåste vandrerens bort.
Jeg så deg for veldig lenge siden, da jeg var liten, men ikke om natten, men om dagen. Du fløy over markedsplassen.
Dragen forsto hvor han kjente det naive blikket fra de klare grønne øynene. Han smilte, slik bare drager kan smile.
Ja, jeg har endret meg mye siden den gang. Ingen trodde meg da, men jeg visste at du fantes! Da jeg bestemte meg for å klatre opp på fjellet, kalte mennesker meg en dåre. De sa at du var et monster, men jeg forsto at det ikke var sant. Du spiser meg ikke, gjør du? ― stemmen til vandrerens ble svakere.
Dragen nærmet seg ham og snøftet kjærlig, og varmet ham med pusten sin.
Det er et godt tegn, ― sa vandrerens stille og kjærtegnet dyret på dets ru skjell. ― Du skal ikke være alene lenger, jeg skal ikke gå noe sted.
Fra den dag hadde dragen en venn, og denne nye vennen forsto ham uten ord. Det eventyrlige dyret kunne ikke snakke, men det var ikke viktig i det hele tatt. Det som var viktig var at to ensomheter var klare for et under, og underet skjedde!
