I en lekebilbutikk bodde Traktoren, Kranen og Lastebilen. Hver natt kjørte de til en lekebygning og bygde et lekehus, og hver morgen vendte de tilbake til hylla si.
En dag kom en gutt med moren sin til butikken. Han likte traktoren så godt at han overtalt moren til å kjøpe den. Pengene ble gitt til kassadamen, selgeren pakket leken i en vakker eske og ga den til gutten.
Kranen og Lastebilen sa farvel til Traktoren og ble lei seg.
Om natten kjørte de som vanlig til lekebygningen, men de klarte ikke å bygge huset. De savnet vennen Traktoren veldig. Vennene var i ferd med å returnere til hylla da Lastebilen sukket og sa:
Hvor fint det ville vært å være sammen igjen! Hvis bare vi kunne finne vennen vår Traktoren…
Kranen tenkte og sa:
Hvorfor ikke? Vi kan jo prøve!
Prøve? Men hvordan?.. ― sa Lastebilen forundret ― Vi kan ikke gå ut av butikken.
Ikke bekymre deg, vi finner på noe!
Kranen var veldig høy og veldig smart. Han klødde på hytta si med kroken, smilte og sa:
Se! Ser du det lille vinduet på døren? Katten vår Marusjka går ut gjennom det hver dag. Det betyr at vi også kan!
Flott idé! ― ble Lastebilen glad, og de gikk mot døren.
Vinduet var ganske høyt, og lekene kunne ikke hoppe opp og gripe kanten, men sammen klarte de selv denne vanskelige oppgaven!
Kranen strakte ut boomen, løftet Lastebilen opp og bar ham gjennom vinduet. Så trakk Lastebilen langsomt og nøye vennen sin ut på tauet. Og endelig var bilene ute på gaten. De så seg omkring…
De sto på fortauet, og rundt dem var det hus. Kranen og Lastebilen var små, og disse husene så veldig store ut…
Da de hadde sett seg omkring, ble Lastebilen lei seg igjen:
Vi finner aldri Traktoren, for vi vet ikke engang hvor vi skal kjøre eller hvor vi skal lete i denne store byen.
Ikke vær lei deg, vi finner på noe.
Som dere husker, var Kranen veldig høy og veldig smart. Han klødde på hytta si med kroken, smilte og sa:
Du vet, jeg har hørt at alle barn går i barnehagen! Det betyr at vi må finne barnehagen og vente der på gutten som kjøpte vennen vår Traktoren!
Ja! La oss kjøre fort til barnehagen, ― ble Lastebilen glad og startet motoren.
Men bilene visste ikke hvor barnehagen var i denne byen. Så de så til høyre, så til venstre, og… bestemte seg for å kjøre mot trafikklyset som blinket langt borte til høyre.
Mens de kjørte, brøt dagen fram. De første solstrålene dukket opp over horisonten, og vennene våre så med interesse på denne nye verden. For i hele sitt liv hadde de bare sett fabrikkmaskiner som laget dem, og esken de ble pakket i og transportert til butikken i. Og selvfølgelig selve butikken, hvor de sto på hylla og ble venner.
Og de likte denne nye verden veldig godt. De rullet på fortauet mot vennen de savnet så mye. Plutselig stoppet Kranen. Han så barnehagen foran seg.
Hvor? Hvor? ― spurte Lastebilen og prøvde å se den.
Der, se, på den andre siden av gaten, ― pekte Kranen med boomen sin, som så ut som en lang arm.
Hvor?
Der, bak trærne, ― sa Kranen, for han var ikke bare smart, men også høy!
Nei, jeg ser det ikke, ― ble Lastebilen lei seg, ― la oss kjøre dit fortere!
Vennene begynte å krysse gaten. De var nesten halvveis når de plutselig hørte bremseskrik. De frøs av frykt!
Hjulene på en stor ekte bil stoppet bare noen få centimeter fra dem! En mann kom ut av bilen og så på det som lå midt på veien. Han så to nye små biler og så seg omkring. Men det var ingen i nærheten.
Merkelig, ― tenkte mannen, ― hvem kan ha etterlatt dem her?
Mannen hadde det travelt til arbeid og tenkte ikke mer på det. Han så seg omkring en gang til, tok bilene og la dem på baksetet.
Jeg tar dem hjem, min sønn blir glad! ― tenkte han, satte seg bak rattet og kjørte videre.
Hele dagen kjørte vennene i bilen, og på en eller annen grunn falt de fra baksetet ned på gulvet. Da mannen kom hjem om kvelden, hadde han glemt funnet (for de var ikke synlige på gulvet) og gikk inn i huset uten bilene.
Hvordan skal vi komme oss ut? ― sørget Lastebilen. ― Vi finner aldri gutten og Traktoren.
Men Kranen tenkte og sa:
I morgen tidlig kommer mannen tilbake, og vi kjører ut gjennom den åpne døren. Vi må bare gjøre det veldig fort.
Neste morgen kjørte mannen til arbeid igjen, og mens han tørket speilene og rutene på bilen, kom vennene våre seg ut gjennom den halvåpne døren. Og de skyndte seg fort for å gjemme seg i gresset på plenen.
Snart kjørte mannen bort, og bilene så seg omkring.
Se, se, der er barnehagen! ― ropte Kranen glad.
Hvor? Hvor? ― hoppet Lastebilen. ― La oss kjøre dit fort!
Men det gikk ikke fort. Kranen var veldig høy, og i stedet for hjul hadde han belter. Han var ikke laget for rask kjøring. Og stien som førte til barnehagen var ikke asfalt, men grus.
Endelig kom de til barnehagen.
Gutter og jenter gikk til porten. De gikk med mødre eller fedre, og noen med besteforeldre. Men gutten de lette etter, så de ikke. Det var tid for frokost, og gutten dukket ikke opp.
Han er ikke her, vi finner ham aldri, ― ble Lastebilen lei seg igjen
Kanskje vi bare ikke la merke til ham… Kanskje han kom tidligere, ― trøstet Kranen vennen sin mens han tenkte. Han klødde på hytta si med kroken og sa:
La oss vente til kvelden.
Det gjorde de. De så veldig nøye på alle barna som kom og gikk fra barnehagen. Men gutten som kjøpte Traktoren, fant de ikke.
Om kvelden ble barnehagen tom, porten ble låst, og bare en ensom lampe lyste over inngangen.
Det ble skumrart. Små skyer dukket opp på himmelen. Vennene ville ikke bli våt av regn, så de så seg omkring etter et sted å gjemme seg. Kranen så at det var tak over døren på nabohuset, og bilene kjørte dit. Vennene laget en myk seng av gress og la seg til å sove. Langsomt begynte det å dryppe regn. Regndropene trommeslo på taket og vugget våre trettede reisende inn i søvn.
De presset seg tett inntil hverandre og sovnet.
Og Traktoren?
Da Traktoren sa farvel til vennene sine i butikken, gikk han ut på gaten sammen med gutten. Gutten slapp ham ikke fra seg et sekund. Først gikk de på gaten, og biler kjørte forbi på veien. «Vroom, vroom», ― kjørte de veldig nær.
Gutten holdt moren med den ene hånden og holdt Traktoren tett inntil seg med den andre. Så stoppet de av en eller annen grunn. Moren så utålmodig ut i det fjerne, og gutten så på sin nye leke.
Misha, kom, bussen vår kommer, – sa moren.
«Så du heter Misha, ― tenkte Traktoren, ― nå kjenner vi hverandre!»
Så kjørte de lenge på denne bussen. Bussen kjørte framover, svingde, og stoppet noen ganger, og folk gikk inn eller ut. Endelig gikk moren og Misha også ut. Så gikk de litt til på gaten, svingde inn i en gård og kom til en stor metallisk dør.
Noe pipet, og de gikk framover. Men foran dem ventet en annen dør. De sto litt, og plutselig åpnet døren seg midt på og gikk fra hverandre. Misha og moren gikk inn.
Traktoren hadde aldri sett et så lite rom… Han rakk ikke å se seg omkring før rommet plutselig begynte å bevege seg. Traktoren skulle bli redd, men Misha var så rolig at Traktoren bestemte seg for ikke å bekymre seg. Og ja, snart åpnet dørene seg med støy igjen, og Misha og moren gikk ut (Dere gjetter sikkert at det var en heis). Endelig åpnet moren den siste døren med nøkkelen, og alle gikk inn i leiligheten.
Misha løp straks til rommet sitt for å leke med den nye leken.
Da han hadde kjørt Traktoren på gulvet, på sofaen, på sengen, på veggen og på bordet, bestemte han seg for å kjøre ham til bensinstasjonen, og så bygde han et hus av kuber, og så… Så kalte moren ham til middag. Og så var det tid for søvn.
Selvfølgelig la Misha seg til å sove sammen med den nye leken. For å være ærlig, han var så trøtt at han sovnet veldig fort. Men Traktoren kunne ikke sove, og han begynte å se på rommet og dets beboere.
Misha hadde veldig mange leker. Et helt skap! Og kuber, og servise, og små biler, og dukker, og en stor gyngehest. Og på en stol satt en stor plysj-bjørn.
Unnskyld, beklager, ― hørtes det fra et sted nedenfor, ― kunne du flytte deg litt, for jeg har bøyd hjørnet mitt.
Først forsto Traktoren ikke noe. Men stemmen lød igjen, mer bestemt:
Unnskyld, kunne du flytte deg litt, for jeg har bøyd hjørnet mitt!
Traktoren så seg omkring igjen, og da la han merke til at han lå på en pute. Og denne puten hadde virkelig bøyd hjørnet sitt.
Unnskyld, ― svarte Traktoren og kjørte litt lenger bort.
Takk, ― sa Puten, ― Du er åpenbart en ny leke til Misha.
Ja, jeg ble kjøpt bare i dag.
Velkommen! Misha er en veldig god gutt. Han elsker sine leker og er så forsiktig med dem at det ser ut til at hele rommet snart vil være fullt av hans leke-venner! Vil du at jeg skal presentere deg for alle?
Ja, takk skal du ha!
Puten presenterte Traktoren for beboerne i rommet. Alle hilste på ham og begynte å spørre hvor og hvordan han ble kjøpt. Traktoren fortalte gjerne sin historie. Da han snakket om vennene sine Kranen og Lastebilen, ble han plutselig så lei seg… Han tenkte at han aldri skulle se dem igjen. Da bestemte den lille dukken Natasha seg for å muntre opp nyankomlingen og ba:
Kjør meg i skuffen din, vær så snill. Det er sikkert så flott!
Med glede, ― svarte Traktoren og tok den lille dukken fra hylla med sin store skuffe.
Traktoren kjørte fram og tilbake i rommet, snudde på stedet, løftet skuffen med dukken veldig høyt, og Natasha lo høyt.
Så rullet Vanya-Vstanka fra hylla og kalte alle til dans. Petrushka begynte å spille trekkspill, soldatene slo på trommene, Bjørnen og Haren tok tamburiner, og Matrjoshka-dukkene danset i en glad ring. Alle ble veldig glade.
Bilene snudde på stedet, dukkene klappet, og Elefanten ble så entusiastisk at han ved et uhell dyttet en eske med kuber ned fra hylla… Kubene falt med brak på gulvet! Lekene ble stille og hoppet tilbake på sine plasser.
Misha pustet tungt og snudde seg fra side til side. Traktoren klapte ham på hodet, og Puten sang stille en vuggesang for ham. Stilhet senket seg. Lekene så på hverandre, smilte og la seg også til å sove…
Neste dag ble Misha syk og gikk ikke til barnehagen. Derfor klarte ikke Kranen og Lastebilen å finne ham. Traktoren lekte hele dagen med Misha og hadde ingen anelse om at vennene hans lette etter ham.
Ja, selvfølgelig, vennene våre ― Kranen og Lastebilen… De sovnet rett på trappen til huset.
Alle mennesker skyndte seg til leilighetene sine og la ikke merke til de sovende bilene ved veggen. Og bare en mann stoppet, ristet vanndropene av paraplyen sin, og… bilene hørte en kjent stemme:
Åh, hvordan endte dere her? Jeg glemte dere i bilen… Merkelig, veldig merkelig…
Mannen tok lekene og la dem i vesken. Da han kom hjem, løp en liten gutt mot ham:
Pappa, pappa, du er kommet!
Hallo, Misha. Jeg har en overraskelse til deg! ― og mannen tok Kranen og Lastebilen ut av vesken. ― Jeg fant dem på veien. Jeg vet ikke hvordan de endte opp der. Her, nå skal de bo hos deg.
Misha ble veldig glad. Men Kranen og Lastebilen ble enda gladere da de gjenkjente gutten som kjøpte Traktoren i butikken! Og hvor glad Traktoren ble da han så vennene sine!
Vennene våre, de små bilene, var veldig lykkelige fordi de møttes og var sammen igjen!
