Kjære barn! Dere lurer kanskje på hva slags Søtskog dette er? Saken er at i denne skogen vokser det sukkerbjørker med karamellblader ved siden av vanlige trær, blomster der pollenet er søt syltetøy, kringletrær – det er umulig å nevne alt. Og innbyggerne i denne skogen er også spesielle: de kan snakke, finne opp ting og, selvfølgelig, leke sammen. Men la oss bli litt bedre kjent med dem. Velkommen til Søtskogen!
Søskenkaninene var kjent for sitt glade lune i hele skogen. Disse jentene likte best å flette kranser av blomster og spise karamellblader. Selv på skolen i skogen fant de på fine historier og fortalte dem til vennene sine med klingende latter.
En gang i friminuttet, mens de lekte i en ring av venner, la en av søstrene merke til at Pinnsvinet sto helt alene og bare av og til kastet et blikk på dem, sukkende.
Pinnsvinet hadde flyttet til Søtskogen nylig, og barna visste lite om ham. Han var flink på skolen og gikk alltid med en bok. Gutta bestemte seg for at han var en fryktelig besserwisser, og kalte ham stakkars lille bokorm bak ryggen hans.
Se, se, hvordan den kjepphøye kikker på oss! Sur, og tror seg klokere enn oss!
Han er slett ikke kjepphøy, sa ekornet, han er bare en pigge-grinete!
Ja, ja, ja, sang de andre i kor, det navnet passer ham bedre!
Dagene gikk, og de små fortsatte å holde seg unna «den pigge-grinete». Og han gikk ikke bort til dem heller, han bare så lenge i deres retning.
En dag var Kanin-Lillan på vei hjem fra skolen. Søsteren hennes var blitt syk, og mamma pleide henne hjemme. Kanin-Lillan nynnet en glad sang med den rosa nesen sin, og plutselig hørte hun et sårt hikst. Hun så seg rundt og fikk se en pinnsvin.
Den pigge-grinete... Å, altså Pinnsvinet, hva er i veien?
Pinnsvinet så på henne med øyne fulle av tårer.
Hvorfor vil dere ikke være venner med meg?
Vi? – Kanin-Lillan ble forvirret. – Men vil du egentlig leke med oss? Du har jo aldri kommet bort til oss.
Jeg er sjenert, sa Pinnsvinet, og med labbene foran snuten skyndte han seg av sted.
Kanin-Lillan tenkte seg om. Hun løp ikke etter pinnsvinet, og da hun kom hjem, spurte hun mamma:
Skjer det virkelig at noen vil snakke med andre, men ikke klarer å gå bort til dem først, fordi de er sjenerte?
Selvsagt, lo mamma, dere jenter er jo sånne prateboller: dere går bort og begynner å snakke med en gang. Men det finnes også dem som synes det er veldig vanskelig å ta de første skrittene! Hvorfor spør du?
Kanin-Lillan fortalte mamma om «den pigge-grinete» og om møtet med det gråtende pinnsvinet. Mamma ristet bare på hodet:
Å, jeg hadde ikke trodd at jentene mine kunne dele ut stygge øknavn til høyre og venstre!
Unnskyld, mamma, sa Kanin-Lillan, hun skammet seg.
Det er ikke til meg du skal si unnskyld, men til Pinnsvinet. Han så på dere ikke fordi han var en grinete eller en besserwisser. Han visste bare ikke hvordan han skulle begynne en samtale, for han er en veldig sjenert gutt!
Dagen etter kom ikke pinnsvinet på skolen. Læreren sa at han var litt syk. Men Kanin-Lillan visste allerede hva de skulle gjøre etter timene. Hun fortalte vennene om samtalen med mamma, og alle barna skammet seg over at de hadde kalt pinnsvinet for den pigge-grinete.
Pinnsvinet lå i sengen og tenkte: «Jeg går aldri mer på skolen, aldri!»
Mamma kom inn på rommet:
Gutten min, det er noen som er kommet for å besøke deg!
Hvem kan komme til meg, mamma, sa pinnsvinet tungt.
Vi! – lød det klingende stemmer, og pinnsvinet så med overraskelse at klassekameratene hans sto i døråpningen.
Kanin-Lillan gikk først frem:
Vi ville besøke deg, og du må ikke være sint på oss! Bli frisk igjen! Vi venter på deg, for vi har så mange leker å spille ennå! Og dette er til deg!
Barna begynte å legge søte godbiter på bordet til pinnsvinet: karamellblader, bær, små sopper og mange andre godsaker.
Takk, sa pinnsvinet og smilte.
Ja, kjære barn, slik kan det være. Vi er alle forskjellige: noen er veldig modige, og andre, som pinnsvinet, er redde for å ta det første skrittet. Det kan virke som om han er sint på oss, men egentlig er han bare sjenert.
