Du, venn, er slett ikke moteriktig. Kjedelig, grå! ― sa reven en gang til ulveungen.
Og moteriktig, hva er det? ― lurte ulveungen.
Du er virkelig en stokk i skogen! ― lo reven høyt. ― Kjenner du ikke de moderne ordene engang?
Jeg kan ord som «hei» og «takk». Er det sånne du snakker om?
Et vanskelig tilfelle! ― Reven vifted med potene teatralsk. ― Men du er heldig: jeg tar meg av imagen din!
Imagen min? Men jeg heter jo Ulvungen.
Du gjør meg målløs! ― Reven rullet med de lure øynene. ― Image betyr «look». Altså, hvordan du ser ut!
Da kunne du sagt det! Først er det et rart navn, så er det «look»… ― sa ulveungen fornærmet.
Reven hentet motebladene sine og begynte resolutt å forvandle ulveungen. Men han ville egentlig ikke forandre seg. Han likte den grå pelsen sin, men han tidde, for han tenkte at den moteglade reven nok ikke kunne ta feil og visste bedre hvordan han burde se ut.
Forvandlingen tok hele dagen. Underveis lærte reven ulveungen moteord.
Husk dette, ― sa hun bestemt, ― «look» er stilen din, utseendet ditt, og «chille» betyr å slappe av.
Må det virkelig være «chille»? ― sukket ulveungen. ― Kan jeg ikke bare si: «Jeg slapper av»?
Lille vennen, ― svarte reven, ― det høres altfor enkelt ut. Jeg vil bare det beste for deg, så du blir den mest moteriktige!
Reven, ― prøvde ulveungen å protestere, ― men du snakker jo ikke sånn selv!
Det trenger jeg ikke! Jeg er strålende nok som jeg er! Ikke alle har fått en så flott pels som meg. Men du trenger dette. Du er så upåfallende og grå, du må i det minste skille deg litt ut!
Dagen etter var ulveungen nesten ikke til å kjenne igjen. Pelsen hans var blitt flerfarget ― reven hadde strevd og farget den i alle slags farger. Hun klarte ikke velge én nyanse, så ulvungen så nå ut som et eventyrlig dyr med røde, gule, grønne, lilla og til og med rosa striper.
Og han snakket veldig merkelig. Mange av dyrene foretrakk å gjemme seg for ham. Ulveungen undret seg over hvorfor vennene løp til alle kanter når de så ham.
Han gikk innom hagen til den gamle kaninen ― for å hilse og prøve ut de nye ordene i en samtale.
Hei, onkel Kanin, hva synes du om det nye «look»-et mitt?
Kaninen mistet av forskrekkelse spaden fra potene og sa, mens han blunket:
Beklager, jeg har ingen gjødsel, og jeg kjøper ikke løk.
Jeg selger ikke løk, jeg spør om imagen, ― prøvde ulveungen å forklare.
Image? ― spurte kaninen forundret. ― Jeg kjenner ikke til noen slike grønnsaker!
Det er ikke grønnsaker... Det er…
Hør her, gutten min, gå din vei, jeg skjønner deg ikke. Du er så merkelig! ― kaninen orket ikke mer.
Ulveungen ble litt lei seg, men så tenkte han: onkel Kanin er jo gammel, derfor forsto han ikke. Han måtte prate med en av vennene sine. Da fikk han øye på musa Lillemus:
Hei, Lillemus!
Musa så forvirret på ulveungen.
Det er jo meg, ulveungen!
Ulveungen? Du ser helt annerledes ut enn vanlig.
Moteriktig? ― smilte ulveungen
Heller merkelig, ― svarte musa stille
Ulveungen ville imponere vennen med de nye ordene. Han ville invitere henne til elva, så han sa:
Skal vi dra til elva og chille?
Chille, som reven allerede hadde forklart, betydde å slappe av, men musa visste ikke det! Tårene pilte i øynene hennes:
Så slem du er, ulveungen! Du vet jo at jeg er allergisk mot pepper, og enda mer mot den skarpe chili-pepperen!
Ulveungen var fortvilet: musa gråt, og han visste ikke engang hvordan han skulle trøste henne.
Heldigvis fløy tante Ugle forbi:
Barn, hva har skjedd? Ulveungen, er det deg? Hva er det for et utseende?
Det er moteriktig, ― sa ulveungen.
Heller merkelig, ― sa uglen strengt, ― og du, musa, hvorfor gråter du?
Han ville mate meg med chili-pepper, og han vet jo at jeg er allergisk. For en venn! Å-å-å…
Jeg ville ikke mate deg med noe, ― sa ulveungen forvirret, ― jeg inviterte deg til elva for å slappe av.
Men du sa det på en annen måte!
Jeg sa jo det samme: «Skal vi dra og chille til elva?» Det er moderne, moteriktige ord.
Ulveungen, ― sa uglen strengt, ― musa kjenner ikke til disse ordene. Og jeg må innrømme at jeg heller ikke kjenner dem. Hvor har du lært dem?
Fra moteblader, ― sa ulveungen trist. Så fortalte han hvordan reven hadde forandret utseendet hans. Og hvordan han hadde snakket med den gamle kaninen, som ikke forsto ham.
Musa sluttet å gråte og begynte å le høyt. Ugla lo også:
Ulveungen, liker du egentlig det nye utseendet ditt? Og disse moteordene?
Om jeg skal være ærlig ― nei, ― smilte ulveungen og innså hvor latterlig han så ut, ― jeg liker den grå pelsen min best, og disse ordene er vanskelige for meg. Jeg blander dem alltid sammen og glemmer hva de betyr.
Fargen var borte etter et par dager, og ulveungen ble ulveungen igjen. Han snakker nå som vanlig også, for det er mye hyggeligere når man blir forstått.
Ja, mine kjære barn, sånn kan det gå. Heldigvis er vi alle forskjellige. Og man trenger ikke bli noen andre, for hver og en ― er unik!
