En gang om sommeren kom gutten Tobias på besøk til bestemoren sin på landet. Hver morgen spiste han varme pannekaker med kald rømme, i hagen vokste det saftige epler, og ikke langt unna i skogen rant en klar bekk som var deilig å bade i.
Tobias likte veldig godt å være hos bestemoren. Bare én ting gjorde ham trist – det var ingen andre barn i landsbyen å leke med.
En dag gikk gutten ut for å fange sommerfugler. Han løp med håv langs bekken, fanget hvite kålsommerfugler og gule sitronsommerfugler, men slapp dem straks fri fordi de ikke var fargerike og interessante nok. Han skulle akkurat til å gå hjem da han plutselig så en fantastisk sommerfugl. Den var mørk rødbrun, nesten rød, og på vingene hadde den store mørke sirkler, akkurat som på en påfugls hale.
Gutten listet seg stille frem og kastet håven over den. Sommerfuglen prøvde å fly opp, men nettet hindret den. Den lille skapningen slo seg mot håven av alle krefter, men klarte ikke å rive den i stykker. Og da begynte den å snakke med menneskestemme:
Vær så snill, slipp meg fri! Så skal jeg oppfylle et ønske for deg.
Tobias tenkte seg om, klødde seg i hodet, trakk på skuldrene og sa:
Jeg vil ha så mye forskjellig, men vet ikke hvordan jeg skal velge. Hvis jeg ønsker meg is nå, spiser jeg den opp, og så er det ingenting igjen. Og ønsket er brukt opp. Hva om jeg husker noe viktig senere?
Greit. La meg gi deg ett ønske, men du kan endre det så lenge solen ikke har rørt horisonten. Så snart solen begynner å gå ned, vil du ha det du rakk å velge.
Svarte sommerfuglen.
Tobias ble glad og sa ja. Og ønsket seg rulleskøyter. Han så ned på føttene sine, og der var skøytene! Sterke, oransje med svarte hjul, flotte. Sommerfuglen hadde ikke løyet. Gutten ville si takk til den, så inn i håven, men den hadde allerede fløyet av gårde. Da ropte han høyt: «Tusen takk!» og rullet av gårde langs stien ved bekken.
Men stien var ujevn, og gutten snublet hele tiden. Tobias skjønte at det var upraktisk å rulle på skøyter i terrenget. Og bestemte seg for at det hadde vært bedre å fiske. Vips! – dukket det opp en fiskestang i hendene hans. Og skøytene var borte. Helten vår gikk bort til bekken, satte seg på bredden og begynte å fiske.
Han fisket og fisket. Og fikk napp! En fin karuss. Han tok den av kroken og skjønte at han ikke hadde noe sted å legge den. Tobias tenkte at han burde ha tatt med seg en bøtte – vips! – og med en gang dukket det opp en oransje bøtte med svarte prikker ved siden av ham, og den var til og med fylt med vann. Han la karrussen oppi, ville ta fiskestangen, men den var borte.
Selvfølgelig! Den ble jo til en bøtte! Nå kan jeg ikke fiske mer...
Tobias slo seg i pannen.
Han tok bøtta og gikk langs bekken hjemover. Solen begynte å synke mot horisonten, det var på tide å dra tilbake til bestemoren.
Gutten gikk og tenkte på hvor interessant dagen hadde vært. Men det var så synd at han ikke hadde en venn i nærheten som han kunne fortelle alt dette til. Og da skjønte han hva hans viktigste ønske var! Han slapp karrussen ut i bekken, satte bøtta på stien og sa høyt:
Jeg ønsker meg en venn!
Og bøtta ble til en jente. Med mørkt rødt hår og store mørke øyne. Jenta lo og sa:
Bra jobbet, du valgte det viktigste ønsket i verden! Jeg skal være vennen din så lenge du er på besøk på landet.
Hva heter du?
Jeg heter Påfugløye-sommerfuglen. Det var meg du fanget i morges, og det var meg som ble til skøyter, fiskestang og bøtte. Jeg var nysgjerrig på hva du ville ønske deg. Og jeg tok ikke feil av deg, du er god siden vennskap er det viktigste for deg.
Jenta lo.
Jeg heter Tobias. Kom, la oss spise eplekaker, bestemor baker alltid til kvelds.
Sa gutten.
Og barna gikk for å spise. Slik lærte helten vår at en ekte venn er viktigere enn alle leker og ting. Hva ville du ha ønsket deg, lille venn?
