Det er en jente i barnehagen vår,
Hun heter Mari, pratsom og snar.
Men vi kaller henne skravlebøtta
Og gjerrigpus, for hun deler ikke engang en kanelsnurr.
Hun deler aldri med noen, og lyver hele tiden, og det er et problem.
Når noen har bursdag, ser hun strengt på dem, som om hun dømmer.
Og hvis hun deler ut godteri,
er det bare tomme papirer!
«Så gjerrig hun er, venner!»
sier Ole, Nora og jeg.
Vi vil ikke leke med henne mer,
Vi inviterer henne ikke hjem,
Vi deler ikke godteri med henne,
Vi vil ikke ha med denne gjerrigpusen!»
Mari kommer tilbake til barnehagen,
«Hei» sier ikke Jonas om morgenen,
Magnus gir henne ikke godteri,
Hva har skjedd? Det er ikke til å forstå.
Hun går bort til Nora, men hun tier,
Kari ser på henne med sinne.
Mari sitter alene hele dagen,
og lurer: «Hva er min feil?»
Om kvelden går hun bort til mamma,
og løper til pappa med spørsmål:
«Hva skjedde egentlig i barnehagen?
Det var morsomt og litt ekkelt,
Da jeg ga fra meg papirbitene,
selv om jeg hadde lovet godteri.
Det var en fin spøk, bare kjempebra,
for jeg er så smart, dere vet det!
Men nå går alle bare forbi meg.
Og Emma går rundt meg også.
Jeg skjønner ikke hvorfor,
jeg er en god venn, en flink jente!»
Pappa rynker pannen strengt,
og mammas blikk er som et storm-hav:
«Skammer du deg ikke, kjære datter?
Hva er det du har sagt til oss?
Du sier at de er venner,
men du er jo en gjerrigknurr!
Du har kranglet med alle,
og hva sitter du igjen med nå, kjære?
Ingen vil leke med deg lenger …»
Datteren bryter ut i gråt av all kraft.
«Jeg har forstått det», sier hun.
Venner vil hun ikke klandre lenger:
Hun såret dem selv, hun alene.
Det er hennes egen skyld.
Det er en jente i barnehagen vår,
Mari, den snille vennen vår,
som ikke lyver, ikke sviker,
og alltid deler godteri.
«Hun har forbedret seg, venner!»
sier Ole, Nora og jeg.
