Dina på besøk hos bestemor
Tone og Tonny strekker ut hendene og roper i kor:
Dina, hjelp! Dina, redd oss!
Gutten og jenta står i myra. Søla har allerede nådd knærne, og nå står de oppi til livet i mørk, tykk gjørme. Om et øyeblikk ser man bare ansiktene deres, vendt mot den grå himmelen. De kan ikke rope lenger, bare bevege leppene uten lyd. Likevel runger ropet deres i Dinas hode. Myra sluker barna, to store bobler dukker opp og sprekker, og igjen er overflaten glatt, som om ingenting hadde skjedd!
Dina våkner av redsel. Utenfor skinner en full måne, og en lett vind blåser gjennom det åpne vinduet og rører litt ved gardinen. Alt er stille. Men Dina er redd, for Tone og Tonny drømmer hun om nesten hver natt! Nå blir de revet med av en orkan, nå trekkes de ned i en kulp i elva, nå skylles de bort av en tsunami, og i kveld var det myra. Dina er redd for å legge seg, og hun har gått ned i vekt fordi hun sover så dårlig.
Mamma og pappa er bekymret for datteren. Mamma bestemte seg for å ta henne med til legen, men Dina ba om å få dra til bestemor på besøk. Der vil hun garantert bli frisk, og alt vil bli bra!
Dina hadde ikke fortalt foreldrene om reisen sin til den fortryllede skogen, men bestemor visste alt, og Dina håpet at hun kunne hjelpe henne.
Etter frokost begynte de å pakke for reisen. Dina tok med seg alle tingene hun hadde hatt med seg da hun lette etter medisin til mamma i den fortryllede skogen. En gul hettejakke, en sekk flettet av vidje som bestefar hadde laget av kvister kuttet på vårjevndøgn, en pose jord fra under en rognebærbusk, en hvit serviett, et armbånd med en liten hestesko som ponnien Bamse hadde gitt henne, og en liten flaske fra mammas medisin.
Pappa hentet bilen fra garasjen, tingene ble lagt i bagasjerommet, og de dro til bestemor i nabolandsbyen.
Bestemor ventet allerede på datteren og familien. Dina klemte bestemor og løp rett til Bamse. Ponnien hilste jenta med et glad gnegg. Dina hadde selvsagt noen biter sukker i lommen på kjolen, for Bamse var en godtepave. Hun strakte ut hånden med sukker, klappet ham og klemte ham rundt halsen. På hylla ved boksen lå en børste, og Dina tok den og begynte å børste manken. Så kom bestemor og sa:
Dina, nå må vi drikke te. Etterpå reiser foreldrene dine hjem, og da kan du besøke Bamse igjen.
Dina kysset ponnien på pannen og gikk med bestemor.
Foreldrene hvilte etter reisen ved den koselige samovaren med duftende te og bestemors rabarbrapiroger, og så dro de hjem.
Dina, fortell, hva har skjedd? Du er så trist og blek. Hvorfor ville du ikke til legen?
Bestemor, jeg er ikke syk. Hver natt drømmer jeg om Tone og Tonny, de dør, og før de dør ber de meg om hjelp. Du husker, det er barna fra den fortryllede skogen. Jeg er redd for å legge meg om kvelden. Jeg vil hjelpe dem, men jeg vet bare ikke hvordan», sa jenta med sorg i stemmen.
Bestemor klemte barnebarnet og sa:
Nå går vi til vennen min, hun heter Anna-Maria-Rosa. Du skal kalle henne akkurat det, for hun elsker at folk bruker hele navnet hennes. Bare ikke si «tante» eller «bestemor», bare fornavnet. Det var hun som fortalte meg hvordan vi kan redde mammaen din. Morfaren hennes var også i den fortryllede skogen som barn, og han klarte å komme seg ut igjen.
Var det også han som ble syk i moren sin?
Nei, han kom dit ved et uhell. Han gikk seg bort i skogen da han plukket sopp.
Anna-Maria-Rosa ble veldig glad for besøket. Etter at hun hadde blitt kjent med Dina, drakk de kakao på det koselige kjøkkenet. Der fortalte Dina alt: om den fortryllede skogen og om Tone og Tonny.
Jeg har en gammel bok som jeg arvet etter morfaren min. Han sa at den inneholder alt man kan trenge i en vanskelig situasjon, sa Anna-Maria-Rosa tankefullt, men jeg kan ikke åpne den, den er låst med tre sølvknapper. Kanskje den åpner seg nå.
Hun hentet en stor og tung bok fra soverommet. Hjørnene på permen var utsmykket med filigranske sølvbeslag. Boken var låst med tre firkantede knapper, som på en kaftan.
Før Anna-Maria-Rosa rakk å legge boken på bordet, åpnet den seg med en rasling. Det var som om en usynlig hånd snudde noen sider, og på et ark begynte det å tre frem linjer skrevet med jevn kalligrafisk skrift:
«Det finnes en fortryllet skog.
Dit kan et barn komme.
Man kan bare komme ut før solnedgang.
Hvis man ikke er ute før solnedgang, blir man til en dukke.
Hvis heksa vil, kan hun forvandle dukken til et levende menneske om dagen.
Og hvis noen vil hjelpe dukkene ut av skogen, da løses fortryllelsen.
Den som ikke kommer ut av skogen på to år, blir en dukke for ALLTID!»
Dina, du kan dra tilbake til den fortryllede skogen og hjelpe barna, sa Anna-Maria-Rosa med selvsikker stemme. Du er det eneste barnet her, og boken åpnet seg akkurat for deg!
Bladet i boken raslet igjen, og alle leste de nye linjene:
«Dina, gå ut. Den første som kommer bort til deg, skal bli din hjelper. Ta med deg alt du hadde med deg sist gang, og i morgen ved soloppgang skal du gå til Råtne kløft».
Boken smalt igjen og ble låst med alle tre sølvknappene. Alle så på hverandre, og Dina fikk kuldegysninger nedover ryggen. Bestemor klemte barnebarnet sitt og sa:
Ikke vær redd, Dina! Du er liten, men veldig modig. Du klarte å hjelpe mammaen din, og du kan hjelpe barna også. Anna-Maria-Rosa og jeg kommer til å vente på deg!
Ja, kjære, la Anna-Maria-Rosa til, det finnes ingen annen utvei. Disse drømmene vil fortsette å plage deg. Heksa i den fortryllede skogen er ikke ond, hun vil ikke stå i veien for deg, det står ingenting om det i boken. Og husk: hvis noen venter på deg, da vil du klare det!
Dina hadde ingen andre valg, hun måtte dra og vente på hjelperen. Hun bestemte seg for å gå alene. Bestemødrene begynte å lage rabarbrapiroger, for under den første reisen til den fortryllede skogen lå de i sekken.
Dina gikk ut, passerte den velstelte hagen til Anna-Maria-Rosa, der det vokste vakre gloxinier i alle farger, og åpnet porten. Plutselig kom en hund løpende mot henne. Det var en liten brun pudel, veldig mager og lodden. Hunden bjeffet høyt og hoppet mot Dina, og nesten veltet henne, men ingen andre var ute på gaten...
Bestemødrene kom løpende ut på bjeffingen, men pudelen hadde ingen tanker om å bite Dina. Han la seg ved føttene hennes og så på henne med hengivne øyne.
Så det var altså denne hjelperen boken snakket om! utbrøt Anna-Maria-Rosa forundret. Dette er hunden fra nabogaten. Eieren hans var tvillingene Tone og Anton. Å nei, de forsvant i fjor! De dro til skogen for å plukke røde bringebær, og ingen har sett dem siden! Bare hunden kom tilbake, han ulte og løp stadig til Råtne kløft. Foreldrene til barna tilkalte redningsmannskaper, en tjenestehund med politi kom, men de fant ingen. Mora deres har siden den gang sittet hele dagen ved vinduet og ventet, og hun snakker ikke med noen.
Er disse tvillingene rødhårete? spurte Dina.
Ja, rødhårete. Det er nok dem som ber deg om å hjelpe dem hjem. Forresten heter hunden Duffy.
Så snart Anna-Maria-Rosa sa hundens navn, spratt han opp og vaiet med halen så kraftig han kunne.
Kom hit, Duffy, kalte Anna-Maria-Rosa, jeg skal mate deg, du er sikkert sulten.
Dinas bestemor begynte å bake, mens jenta og Anna-Maria-Rosa mettet hunden, vasket ham og kjemmet ham. Og til slutt klippet de ham. Duffy ble en skikkelig skjønnhet, nesten god nok for en utstilling. Men allerede ved soloppgang skulle Dina og hunden dra til den fortryllede skogen. Da piroppene med rabarbra var ferdige, la bestemor, slik hun gjorde sist gang, tre stykker i Dinas sekk.
Duffy dro med Dina og bestemoren hennes. Hele natten hadde jenta rare drømmer, som hun ikke kunne huske senere, men hun visste sikkert at hun hele tiden måtte flykte fra noen og gjemme seg.
Så snart bestemor vekket Dina, løp hun ut i fjøset for å si farvel til Bamse. Ponnien hilste henne med et stille gnegg. Jenta klemte ham rundt halsen, tårer falt på den fløyelsmyke huden hans, og da traff noe gulvet med en melodisk klang. Det var en liten sølvbjelle. Dina la den i sekken sin, for Bamse ga ikke bort gaver for ingenting.
Takk, Bamse, hvisket Dina og kysset ham på pannen, vi ses! Jeg er på vei til den fortryllede skogen igjen.
Jenta løp av sted og tørket tårene.
Med de første solstrålene sto bestemor, Dina, Anna-Maria-Rosa og Duffy ved Råtne kløft.
Råtne kløft
Ingen visste hvorfor kløften ble kalt Råtne. Det vokste ingenting der, og selv i kraftig regn rant ikke vannet, bare tynne tåkespiraler sirklet nede i bunnen. Kløften var ikke lang, bare omtrent hundre meter, og på begge sider sto vanlig skog. Ingen visste hvor bred den var, for den andre siden var ikke synlig, der begynte en tett tåke. Man kunne ikke gå helt bort til kanten, det var som om det var en usynlig vegg foran den.
Dina, bestemoren hennes, Anna-Maria-Rosa og Duffy gikk ut på en eng bak landsbyen og stoppet foran Råtne kløft.
Dina, hvordan skal du komme over til den andre siden? Det finnes ikke engang en bro her! utbrøt bestemor.
Hva mener du? Se, en ny bro med filigranske rekkverk, og over den er det en regnbuebue! svarte jenta.
Bestemor og Anna-Maria-Rosa så på hverandre, de kunne ikke se noen bro...
Duffy løp modig bort til broen, kom så tilbake til Dina, tok tak i kanten av kjolen hennes og dro henne mot Råtne kløft. Regnbuebuen over broen ble blekere. Dina ble redd for at den skulle forsvinne, og at hun da ikke ville komme til den fortryllede skogen. Hun løp etter Duffy og ropte mens hun løp:
Gå hjem! Hvis jeg kommer tilbake, kommer jeg rett til deg, bestemor!
De to gamle vennene så hvordan jenta og hunden nærmet seg den usynlige veggen som skiller virkeligheten fra Råtne kløft, og så ble de som trukket inn av en usynlig kraft. Luften begynte å krusles, som når det er veldig varmt, så bølget den seg, og to små skikkelser fløt over kløften og forsvant.
Men Dina og Duffy, som ikke så noen hindringer, gikk rett over den nyhøvlede broen, og etter noen meter var de på andre siden av Råtne kløft.
Den fortryllede skogen
Så snart jenta og hunden kom over kløften, så de et enormt øye. Foran dem var det verken skog eller mark, bare ett øye. Det var så dypt svart at det virket som én pupill. Øyet vokste samtidig som det fjernet seg. Duffy reiste ryggpelsen, knurret og presset seg inntil beina til jenta. Dina fikk gåsehud.
Da løftet vinden Dina og Duffy og slynget dem rundt som døde løv, og bar dem inn i den svarte pupillen. Dina grep pudelens forpote i flukten, klemte hunden inntil seg, lukket øynene av redsel, og sammen fløy de inn i det «svarte hullet».
En usynlig kraft satte jenta og hunden ned forsiktig. Under føttene var det fast jord. Dina åpnet øynene og så et utskåret hus, overgrodd med eføy, med et lite tårn, og på det var det en værhane med en hane. Hanen var som ekte, med en klar, fargerik hale. Det blåste en lett vind, værhanen rykket til og gol stolt sitt «kykeliky». Ut av huset kom heksa, med et filigransk lilla skjerf over skuldrene.
Hei, Dina, jeg har ventet på deg lenge! Og du kom med Duffy, hei også til deg! Du har blitt en skikkelig skjønnhet, nesten god nok til å sendes på hundeutstilling, sa heksa smilende.
Hei! svarte Dina, og Duffy bjeffet sin hilsen.
Hva står dere og gjør? spurte heksa. Tiden går, før solnedgang må vi redde bror og søster, og dere må også komme dere hjem! Så kom inn. Dina, det er tid for te. Oppgaven får du vite om i drømmen.
Det var ingenting å gjøre. Dina vasket seg etter reisen og satte seg ved det runde bordet, dekket med et filigransk lilla duk. På bordet sto samovaren, syltetøy og duftende boller. Heksa helte te i en kopp med perlemorsbelegg. Etter første slurk begynte Dinas øyne å klappe igjen, og den gamle kvinnen hjalp henne bort til sofaen. En myk dunpute tok imot det trøtte hodet til Dina.
Dinas første drøm
Jeg ser meg selv som en gammel mann: hvitt skjegg, tykke briller. Jeg går med stokk langs fortauet. Det er veldig varmt, men jeg har frakk på. Foten gjør vondt. Jeg går halt og støtter meg på stokken. Rett foran meg reiser det seg en høy, rund bygning av glass, og ut løper en ung kvinne som vinker til meg og roper:
Vi venter på dere, skynd dere!
Hvem venter på meg? spør jeg fortvilet.
Hvem? Stemmen hennes gikk opp til en utrolig høy tone av forargelse. Du er jo juryformannen!
Juryen?! Av forbauselse ryker brillene mine opp på pannen.
Ja, og du skal velge den vakreste pudelen på hundeutstillingen.
Jeg skynder meg halt etter kvinnen. Den store, runde hallen har piedestaler langs veggene, og på dem sitter helt like brune bamsepudler. Hvordan skal man finne den vakreste hunden?
Jeg betrakter hver enkelt. Kanskje Duffy vil gi meg et tegn. Men leker kan verken hyle, bjeffe eller blunke... Og kvinnen går ved siden av meg og surrer hele tiden:
Skynd deg, ellers er drømmen snart over!
Og da sildrer det en dråpe blod fra øret til en av lekene! Da jeg hjalp Anna-Maria-Rosa med å klippe Duffy, kuttet jeg ved en feil toppen av øret hans.
Denne hunden blir vinneren av utstillingen vår, sa jeg høyt, så det ekkoet i hele salen.
Leken våknet til liv, hoppet ned fra piedestalen, slikket meg på hånden, og da våknet jeg.
Hos heksa
Dina står igjen foran heksas hus. Værhanen fikk øye på jenta, rykket til og gol stolt sitt «kykeliky». Ut av huset kom heksa, med et filigransk lilla skjerf over skuldrene.
Bra gjort, Dina! Hadde du ikke gjenkjent Duffy, ville han vært en plysjleke for alltid. Nå har du en ny oppgave: du skal få en rabarbrabusk til å vokse. Kom, la oss gå i hagen min.
Heksa gikk rundt huset, og Dina og Duffy fulgte etter. I hagen vokste merkelige planter. Her er en blomsterbed med insektsfangere: to barnehender på en tynn grønn stilk, med syv fingre hver og lange rosa negler. Hendene klapper hele tiden og fanger fluer som svermer rundt planten. Dina merket duften av honning og ananas da hun gikk forbi, og hun forsto hvorfor fluene fløy mot sin egen undergang.
Og her er en blomsterbed med planter som ligner kobraer. De har vakre, skimrende hetter, og spurver går rundt mellom dem og plukker larver ut av hettene. Noen ganger omfavner en kobraplante en liten spurv med hetten sin, som takk.
Og her er en blomsterbed rundt en liten fontene som ligner en sprayflaske. Fra den slipper en usynlig mekanisme ut en duftende sky. På hver plante er det tre stilker som ender i blomster, som ligner hoder med store nebb og lang hår. Nebbene snuser, og hvis lukten er god, blir håret fargerikt, men hvis ikke, blir det grått. De misfornøyde hodene begynner å stange de fornøyde hodene og piper samtidig. Over blomsterbedet er det stadig støy.
Dina stoppet foran sprayfontenen, men heksa ropte uten å snu seg:
Tiden går!
Dina fortsatte å følge heksa uten å se seg rundt. Men i hagen var det mye å se på! Alle stoppet ved en oppgravd, tom, rund blomsterbed.
Her skal du få rabarbra til å vokse! sa heksa og forsvant.
Dina så forvirret rundt i hagen. Det fantes ingenting i nærheten, ikke engang en pose med frø.
Med hva kan jeg i det minste jevne jorden i blomsterbedet? spurte jenta seg selv.
I sekken hennes, flettet av vidje, klang noe melodisk. Dina husket bjellen som Bamse hadde gitt henne. Og i samme øyeblikk dukket det opp en liten rive, som fra løse luften.
Tusen takk, Bamse!
Dina jevnet bedet. Hun tok bjellen fram av sekken, ristet den og sa:
Nå trenger jeg en spade for å grave et hull!
Plutselig lå en spade ved bedet.
Bamse, takk!
Dina gravde et hull i midten. Hun ristet bjellen en gang til og sa:
Og nå trenger jeg frø!
Men ingenting dukket opp. Hva om hun ristet to ganger? Men bjellen ga ikke fra seg en eneste melodisk klang...
Dina ble redd. Hvordan skulle hun nå klare oppgaven? Duffy hoppet opp og puttet snuten inn i sekken. Så hoppet han en gang til og bjeffet høyt.
Duffy, tror du virkelig at vi skal legge en rabarbrapai i hullet? spurte Dina.
Hunden slikket jenta på hånden. Vel, det var verdt et forsøk, for det var ikke noe annet som falt henne inn. Dina tok fram en pai og gravde den ned i midten av bedet. Så hentet hun en flaske med kildevann fra sekken og vannet. Vannet i flasken ble ikke mindre, men fra jorden kom først røde knopper, så rosa-grønne skudd, og snart store grønne blader på saftige stilker, og til slutt tykke stengler med luftige hvite blomsterstander. Plutselig kom bier flygende og surret gledelig over rabarbrablomstene.
Takk, Dina, du har fått frem en magisk rabarbra i hagen min. Husk: magisk! Nå er det på tide å gå tilbake til bordet, sa heksa. Hun dukket opp på samme sted som hun hadde forsvunnet fra.
Noen har stjålet draketornen som du skaffet meg sist gang, og den må finnes igjen, sa heksa og ga en ny oppgave.
Dina vasket hendene og satte seg ved det runde bordet, dekket med det lilla duken. På bordet sto samovaren, syltetøy og duftende boller. Heksa helte te i en kopp med perlemorsbelegg. Etter første slurk begynte Dinas øyne å klappe igjen, og den gamle kvinnen hjalp henne bort til sofaen. En myk dunpute tok imot det trøtte hodet til Dina igjen.
Dinas andre drøm
Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg ser veldig dårlig. Det er en klar, varm dag, men jeg føler meg ukomfortabel, jeg vil gjemme meg. Som gjennom en tåke prøver jeg å se hendene mine, men de ligner mer på spader med lange klo-fingre, og i stedet for hud har jeg en svart pels! Jeg hører vingeslag og skjønner at jeg må løpe. Noen jakter på meg! I nærheten er det et hull, og det lukter sterkt av våt jord. Kroppen min er klønete, men jeg faller raskt ned i hullet, og bare en skarp klo river lett i pelsen min.
Jeg er under jorden, og dette er mitt hjem! Jeg må finne draketornen, hvor kan den være her?! Det er mange tunneler her, og de ender alle i lagerrom. Jeg sniker meg gjennom de lange gangene: nei, her er det blindvei, det lukter sterkt av tørre meitemarker. Dette er vinterlageret. Jeg må finne en annen tunnel.
Denne tunnelen ender i et lite rom, dekket av høstløv. Dette er soverommet mitt. Jeg snur meg og finner, etter lukten, en gang til.
Jeg kryper lenge gjennom den, og plutselig kjenner jeg en fremmed lukt: noen ukjente er foran meg. Her tar tunnelen slutt, og jeg faller ned i tomrommet. Ryggen min klør veldig, en uutholdelig kløe og smerte.
Og plutselig flyr jeg ikke bare nedover, jeg flyr med vingeslag. Lyset blender meg, og jeg ser en stor dal badet i sol, og i midten er det et svart fjell som ligner en draketorn.
Jeg glir i luftstrømmene. Hvor fantastisk det er å være fugl! En utrolig følelse av lettelse og frihet! Så hører jeg en bjelle klinge, og den minner meg om oppgaven fra heksa. Jeg må skynde meg!
Jeg flyr mot fjellet, og jo lenger ned jeg kommer, jo mindre blir det. Plutselig kommer lange, fjærende stengler med enorme håndflater opp fra jorden. Det er syv fingre på hver, med rosa klør, og de prøver å fange meg som en flue.
Når håndflatene åpner seg for et nytt klapp, henger tråder av grå-brun-rød slim mellom dem. På en eller annen måte klarer jeg å unngå deres klissete favn. Og nå kan jeg gripe draketornen med klørne mine. Plantene-jegerne, som har mistet meg som bytte, forsvinner. Men tornen gir ikke etter, den sitter fast i jorden!
Bamse, hjelp meg, vær så snill! roper jeg.
Og nå rister tornen i jorden som en melketann, jeg tar tak i den og begynner å fly.
Hos heksa
Dina står igjen foran heksas hus. I hendene har hun draketornen. Ugla-værhanen rørte på seg og knurret «uh-uh-uh».
Ut av huset kom heksa, med et filigransk lilla skjerf over skuldrene.
Takk, Dina, for at du fikk tilbake draketornen til meg. Nå må du få Tone og Tonny hjem igjen. Kom inn.
Så snart Duffy så Dina, løp han mot henne med høyt bjeff, reiste forbeina på brystet hennes og slikket henne på kinnet.
Duffy, så glad jeg er for å se deg igjen!
Alle gikk inn i stuen. Bordet med samovaren og sofaen med puten var borte. På veggen der det ikke hadde vært noen dør før, dukket det opp en høy dobbelt dør.
«Biblioteket», skjønte Dina. Der står dukkene i skapet. Døra sprang opp med en klirring, og heksa sa:
Dina, gå inn. Tiden er knapp, solen går snart ned. Hvis du klarer det, ser vi hverandre aldri igjen. For sikkerhets skyld, farvel!
Og hvis jeg ikke klarer det? spurte jenta med skjelvende stemme.
Heksa trakk på skuldrene og svarte ingenting.
I biblioteket
Dina gikk inn gjennom de gjestfrie dørene, og etter henne fulgte Duffy. De smalt igjen med et brak. Fra ingensteds falt det med et voldsomt bråk en tung slå, og på den ble det hengt en stor hengelås. Det finnes ingen vei tilbake!
Hvis du ikke kommer tilbake med Tone og Tonny før solnedgang, finnes det en plass til deg i hyllen i skapet! lød heksas torden-stemme.
I biblioteket virvlet det opp en støvsky, og plutselig ble det mørkt, som når solen går ned. Det ble mørkt også for Dina, og tårene kom. Men det var ingen tid til å gråte, hun måtte gjøre noe.
Duffy slikket jenta på hånden og løp fremover og inviterte Dina til å følge etter. Armbåndet med den lille hesteskoen, en gave fra Bamse, lyste i skumringen, og Dina ble straks mer rolig.
Rader med skap vokste opp foran dem. Og på et av skapene dukket det opp en ildskrift: «Dina». Så snart jenta åpnet dørene, begynte det å brenne. På hylla sto en ensom eske, dekket av støv, og ilden hadde allerede spredt seg til hylla. Dina grep esken uten å nøle, flammene blusset opp i hvitt, og det ble bare en haug aske igjen av skapet, og etter et øyeblikk forsvant den også.
Esken var utskåret av kirsebærtre, og den luktet veldig godt. Dina åpnet den: på grønn fløyel lå en perlemorsknapp fra en nikkedukke og en liten pirat-pil.
Hva skal jeg gjøre med dem? hvisket Dina. Hvordan skal de hjelpe meg?
Og Duffy kalte jenta, bjeffet høyt ved et annet skap. Dina la knappen og piletten i lommen på den gule jakken, og esken i sekken.
Hun gikk bort til skapet som Duffy ikke sluttet å bjeffe ved, og åpnet det. På den ene hylla sto to dukker, Tone og Tonny. Det knakk i skapet, hele det ble oppsprukket, som om det var dekket av sprekker. Dina fikk tak i dukkene fra hylla, og skapet ble til støv, som også forsvant etter et øyeblikk.
Så plutselig falt dukkene ut av Dinas hender og traff gulvet med et forferdelig brak, og de ble til Tone og Tonny! Barna omfavnet hverandre og gråt, mens Duffy løp rundt dem og bjeffet høyt.
Ugla hylte, og foran de forbløffede barnas øyne dukket det opp en klokke som svevde i luften. På urskiven, som hele tiden endret form fra sirkel til oval og tilbake igjen, var det øverst, på 12, tegnet en rosa sol, på tre en gul sol, på seks en blodrød sol, og på ni en måne.
Minuttviseren, som av og til gikk utenfor ovalen, skyndte seg rundt sirkelen, og timeviseren nærmet seg den blodrøde solen. Tiden rant ubarmhjertig bort...
Så løsnet armbåndet seg og falt av Dinas hånd. Det ble til en bue. Jenta tok pirat-piletten fra lommen. Gutten grep den, spente buestrengen og skjøt mot klokken. Han traff rett i minuttviseren, den begynte å skjelve, stoppet, som om den tenkte seg om, rykket kraftig og krøp motvillig bakover. Da stoppet også timeviseren. Barna sukket lettet. Armbåndet med hesteskoen trakk seg tilbake på Dinas hånd. Det var ingen tid for samtaler, de måtte skynde seg!
Dina tok av seg sekken, i den lå det to rabarbrapiroger. Hun ga den ene halvparten av piroggen til Tone, den andre til Tonny, og de to siste delene delte hun mellom seg selv og Duffy. Barna kjente en merkelig styrke strømme gjennom seg, som om de hadde drukket et magisk eliksir!
Fra Dinas lomme falt den perlemorsfargede knappen, den rullet under bokskapet. Duffy skyndte seg etter knappen og fikk tak i den med tennene akkurat i siste øyeblikk. Og så frøs alle av redsel: fra under skapet kom det en slange. Hvordan kunne den få plass der? Den ble større og større og vokste helt opp til taket. Det var en kobra, den blåste opp sin enorme, fargerike hette og lente seg frem og så Dina inn i øynene.
Duffy åpnet munnen i forbauselse, og knappen falt på gulvet. Den begynte å vokse, kantene bøyde seg oppover, og den ble til en perlemorsskål.
Ugla hylte igjen, barna så på klokken som svevde i luften. Minuttviseren stoppet, skalv og løp raskt tilbake, og nærmet seg solnedgangen. Dina gikk bort til kobraen og strøk den over den glatte og varme huden. Hun tenkte på hagen til heksa, der kobra-plantene var så snille mot spurvene, og sa:
Hjelp oss å komme hjem, vær så snill!
Vann, hvisket slangen.
Dina tok fram flasken med kildevann fra sekken og helte vannet i perlemorsskålen. Mens skålen ble fylt, rant det stadig fra den lille flasken. Kobraen drakk av kildevannet og sa:
Stå alle tett sammen i en ring. Gutten må ta hunden på armen.
Barna gjorde som hun sa. Kobraen la hetten over barna, og alle hørte den gjennomtrengende stemmen til heksa:
Om et minutt går solen ned!
Tilbakekomsten
Kobrahetten omsluttet de reisende tett. Inni var det varmt og mørkt. Og så ble alle revet med i en fargerik tunnel: Tone, Tonny og Duffy fløy i én retning, og Dina i en annen. Bjella i Dinas sekk begynte å spille en seiersmelodi.
Plutselig var Dina i fjøset, der Bamse sto. Jenta klemte sin venn, kysset ham på pannen og løp inn i huset til bestemor. På kjøkkenet drakk Anna-Maria-Rosa og bestemor te med piroger.
Jeg er tilbake! ropte Dina fra døra.
Bestemor klemte barnebarnet sitt, og gledestårene rant nedover kinnene hennes.
Og klarte du å redde barna? spurte Anna-Maria-Rosa.
Ja, vi fløy alle ut gjennom den fargerike tunnelen. De kom nok hjem sammen med Duffy, svarte jenta.
Vi går til huset deres, foreslo Anna-Maria-Rosa.
Siden barna forsvant, hadde huset deres blitt dystert. Ingen hadde tent lys der. Porten og gjerdet hadde vært lysegrønne, men malingen hadde flasset av, og gresset vokste under gjerdet, ingen klippet det.
Men nå så alle at gjerdet igjen var lysegrønt. Porten sto åpen, og fra gårdsplassen hørtes høy latter. På de forlatte blomsterbedene hadde rosa og røde geranier slått ut.
Dina og bestemødrene gikk inn på gården. Halve landsbyen hadde samlet seg på bråket. Mamma klemte sine Tottoshkaer (slik kalte hun dem før), gråt og lo av lykke.
Naboene begynte å bære ut bord og dekke dem med hvite duker. Kvinnene brakte det de kunne, og hele landsbyen feiret hjemkomsten til barna fra den fortryllede skogen hele dagen.
Alle takket Dina og beundret hennes mot. Men Dina visste godt at hun ikke ville ha klart å redde bror og søster uten Duffy og Bamse, bestemoren og Anna-Maria-Rosa.
Da Dina og bestemoren hennes kom hjem, tok hun ut den utskårne esken fra sekken og åpnet den. På den grønne fløyelen lå en klokke. Den var liten, akkurat passe på Dinas håndledd. På urskiven var det en liten kobra og en inskripsjon med samme kalligrafiske skrift som i boken med sølvknappene: «Dina».
Jenta tok på seg klokken, og den lille slangen blinket til henne fra urskiven, selv om de, som kjent, ikke kan blunke.
