Solen sank langsomt mot horisonten. Skyggen fra trærne ble lengre og lengre. Varmen begynte å gi seg. En frisk bris tok til å blåse, og trærne rislet med bladene sine. Fuglene sirklet i luften, snart slo de med vingene, snart holdt de seg i ro, snart svevde de på luftstrømmene.
De gulløyde prestekragene som vokste på gressplenen, vugget i vinden og løftet hodene sine høyere, som om de prøvde å høre bedre hva fuglene sang der oppe. En varm sommerregn hadde nettopp falt, og dråpene som ennå ikke hadde tørket, glitret som sølvperler i gresset. En broket høne hadde tatt med seg kyllingene sine ut på tur. I et hjørne av gressplenen skrapte hun fram meitemark fra den fuktige jorden til dem.
Kyllingene trengtes rundt moren sin i påvente av mat, og pep fornøyd med tynne stemmer:
Pip-pip-pip, pip-pip-pip.
To kyllinger oppdaget samtidig en meitemark som krøp forbi, og den ene ropte:
Det er min meitemark! Jeg så den først!
Nei! Det var jeg som fant den!
Svarte den andre.
Min meitemark!
Nei, min!
Mens de kranglet, krøp meitemarken til et trygt sted.
Kyllingene løp etter den, men den var allerede borte.
I mellomtiden hadde en ulydig, dum kylling gått langt bort fra hønemoren sin, og alene gikk den seg vill i det høye gresset og begynte å pipe klagende.
Dette pipet hørte nabokatta, som lå og solet seg under en busk. Den så seg rundt, la seg ned på magen og begynte å liste seg langs buskene mot den gule kyllingen, som lignet en gul løvetann. I dette øyeblikket var det ingen i nærheten, og ingenting hindret katten i å gjennomføre sin onde plan. Den stoppet opp, bare haletippen beveget seg litt. Den forberedte seg tydeligvis til det avgjørende spranget.
Men det viste seg at katten ikke var helt alene på gressplenen. I nærheten, i et gammelt, grenet tre, satt en kråke. Den hadde alltid oversikt over alt som skjedde i nabolaget. Den visste alt om alle og hadde til og med diktet en sang om seg selv:
Jeg er kråka, alt jeg vet,
Alt jeg kan, alt jeg skjønner.
Dere skal jeg også fortelle,
Hvordan alt skal gjøres.
Også nå så den alt, og det virket som om den ventet på hva som skulle skje. Eller kanskje ville den selv stjele kyllingen – slikt skjer. Hvem vet hva den svarte røveren hadde tenkt... Men plutselig skrek den høyt, fløy fra greinen og styrtet mot den røde katten.
Katten hoppet av overraskelse, pelsen på ryggen reiste seg, halen stod rett opp, og den stakk av: den forsvant inn i de tette buskene.
Men hva med kråka? Nå ville den vel vende tilbake til kyllingen...
Men nei, den slo med de brede vingene, fløy en runde over gressplenen og forsvant.
Den brokete høna hadde i mellomtiden oppdaget at ikke alle ungene hennes var hos henne. Den begynte bekymret å klukke, løp rundt hele gressplenen, kikket under hver busk, og da den kom til det høye gresset, så den at noe beveget seg der.
Kyllingen hørte hønemoren rope, skjøv gresset til side med labben og kikket forsiktig ut. Da den så moren, løp den mot henne så fort den kunne. Hønemoren kjeftet på den, men sluttet raskt å være sint og skrapte fram en tjukk meitemark til sin lille gule kylling.
Les fortellinger så lærer du alltid hvordan du skal oppføre deg og hvem du kan stole på i vanskelige stunder.
