En frostkald vintermorgen bestemte Mishutka seg for å besøke vennen sin Pyf. Været var vidunderlig.
Trærne skinte av vintermagisk: grenene dekket av rim glitret i solen så sterkt at man måtte knipe øynene igjen av lyset.
Det var en spesiell atmosfære i skogen. Som om noe godt og veldig viktig skulle skje snart. Mishutka følte det, men kunne ikke forstå hva det var.
Han hoppet av gårde mot igelkottens hytte, men plutselig hørte han høyt latter et sted i nærheten. Mishutka stoppet og så seg omkring. På en liten åpning under et gammelt, buktet grantre satt den muntre Haren. Hans snøhvite, fluffige pels glitret i solen. Han strøk seg behagellig bak øret og lo listig mens han så på Mishutka.
Hva ler du av? ― mumlet Mishutka fornærmet og satte seg på bakbeina.
Jeg ler av deg, Mishutka. Hvor skal du så fort? Du kan jo gå glipp av Nyttår!
Hva er det for noe Nyttår? ― spurte Mishutka forundret og åpnet øynene sine store som perler. ― Og hvorfor er det nytt? Hvor er det gamle da?
Husker du, Mishutka, da vi og igelkotten gikk på sopp om sommeren? ― spurte Haren og gjorde en viktig mine mens han reiste seg på tåspissene.
Ja, jeg husker.
Og vi ville smake på frisk honning fra bienes, og de stakk oss så vi fikk hovne nese som gjorde vondt i en uke ― husker du det?
Ja da, hvordan skulle jeg glemme det, ― brummet Mishutka og strøk seg på nesen.
Og husker du hvordan vi hoppet i pyttene etter regnet, og så tørket oss i solen sammen?
Ja, jeg husker.
Nå, alt det var i det gamle året. Og vi sitter her nå og snakker også i det gamle året.
Og når kommer Nyttåret? Må vi kalle på det? ― ble Mishutka bekymret.
Nei, ― svarte Haren, ― det kommer av seg selv. I natt...
Ooo, og hvordan skal vi vite at det har kommet?
Haren tenkte seg om en stund, kløet seg bak øret igjen og gjorde en viktig mine.
Mishutka, hva drømmer du om?
Jeg ønsker så gjerne å se mamma mi igjen, ― smilte Mishutka bredt, men så sa han med sorg i stemmen, ― jeg savner henne så mye...
Og hva mer? ― fortsatte Haren. ― Hva annet drømmer du om?
Jeg ønsker at det alltid skal være mye honning og bringebærmarmelade i hulen min, ― og Mishutka smakket høyt mens han forestilte seg drømmen sin.
Bra! ― fortsatte Haren, ― Og hva annet drømmer du om?
Ja, jeg ønsker at vi aldri skal krangle med min beste venn Pyf over småtteri. Det gjør meg alltid veldig lei, ― klaget bjørnungen, og øynene hans ble triste igjen.
Nå, ― konkluderte Haren, ― disse drømmene dine er Nyttåret!
Hele resten av dagen tenkte Mishutka på det Haren hadde sagt. Var det virkelig så enkelt: man drømmer, og så blir det sant. Hvordan kunne det være sånn?
Det begynte å bli mørkt. De første stjernene dukket opp på himmelen, og bjørnungen skyndte seg tilbake til åpningen hvor han hadde møtt Haren på dagen. Inni følte han noe rart, som om noe veldig uventet og gledeligt skulle skje nå.
Haren ventet allerede på ham. Men ikke med tomme poteser. Han hadde med seg varm, duftende solbærte i en termos og kopper, satte alt på en stubbe og satte seg bekvemt ned mens han så opp på himmelen.
Hare! Hare! Har det allerede begynt? ― mumlet den forskrekket Mishutka som var andpusten, og plumpet ned i snøen ved siden av Haren og pusten tungt.
Stille, det er snart. Nyttåret kommer veldig snart, og alle drømmene våre begynner å bli sanne, ― hviskete Haren med et smil. Så tok han en kopp med duftende varm te, inhalerte duften langsomt, knipet øynene igjen av nytelse og tok forsiktig en slurk.
Og Mishutka kunne ikke vente på å se Nyttåret: «Hvordan ser det ut, hvordan klarer det å oppfylle ønsker?».
Bjørnungen så stille på himmelen. Stjernene var spredt over den som perler. Noen av dem glitret sterkere, noen sluknet, og så begynte de å lyse med enda større kraft.
Og så hørte han kjente skritt gjennom stillheten i vinterskogen. Den oppjaget bjørnen snudde seg raskt mot stedet de kom fra. Og så så han i det fjerne... mamma bjørnen! Hun kom i store raske hopp rett mot Mishutka, selv om hun haltet litt på en pote. Av glede slo Mishutkas lille hjerte så fort at det føltes som det skulle springe ut av brystet.
Mamma! ― brølte Mishutka så høyt at Haren ved siden av ham skvatt og mistet koppen med te.
Og bjørnen var allerede helt nær. Hun holdt sønnens sin tett til seg med sine enorme, hårete poter. Så sukket hun lettet, smilte og så på ham så ømt og kjærlig som hun pleide å gjøre før sengetid, når hun la ham under siden sin og dekket ham med sin store, varm pote. Mishutka følte seg trygg og rolig. Han følte seg umiddelbart sikker. For mamma var tilbake hos ham.
Bjørnen var også vildt lykkelig. Hennes største drøm hadde gått i oppfyllelse: hun så sin lille rakker igjen. For flere måneder siden hadde hun kommet i en snare og skadet laben alvorlig. Jegerne tok henne med seg, kurerte henne og lot henne bo i et bur i dyrehagen i barneparken.
Der var det også andre dyr som barn og foreldre kom for å se. Men bjørnen savnet sin lille bjørnunge veldig. Derfor spiste hun dårlig, sov lite og brølte ofte tristt og langsomt. Parkens eier forsto at bjørnen ikke ville trives, og ba jegerne om å returnere henne.
Venner, har Nyttåret allerede begynt? ― ropte Pyf forskrekket, som nettopp hadde kommet løpende til åpningen med en stor krukke bringebærmarmelade. ― Jeg skyndet meg så mye, men det ser ut til at jeg kom for sent igjen!
Du kom i tide, du kom i tide! Sitt ned her! ― beroliget Haren ham.
Igelkotten skrittet fram med sine små bein og satte seg ved siden av Mishutka.
Jeg er så glad du kom, ― sa bjørnungen kjærlig og rykket nærmere vennen sin.
Så ble alle stille. Og så på den magiske stjernehimmelen i stillhet. I skogen var det også stille, bare av og til knakket grenene av kulden.
Mishutka, som var fylt av lykke og glede helt til tippene av ørene, så ut i det fjerne og hviskete stille:
Sånn er du altså, Nyttår!
