En liten mus bodde i en by. Og i de traktene fantes det et utrolig vakkert hav.
Havet var en ekte hjelper for folk: det gav dem fisk og lot dem reise til andre land. Ingen skip gikk ned i det havet, for det var snilt og ærlig.
Det hadde ingen stolthet og ingen lyst til å vise folk sin makt. Men andre hav pleide ofte å vise at det var farlig å krangle med dem ...
Musen likte å sitte på stranden. Hver gang tok han med seg en vakker blomst eller et lyst blad som gave til havet. Og havet likte å stryke musen kjærlig med bølgene og synge sin vakre sang for ham. Det fantes ingen større lykke for musen enn å møte havet, og for havet var det ingen større glede enn å se sin lille venn igjen og igjen.
Ja, de var gode venner: et hav av utrolig skjønnhet og styrke, og en liten, ubemerket mus. Den lille musen var kjær for havet, og det store, uendelige havet var kjært for musen.
Når vinteren kom, var det vanskeligere for de små potene å komme seg gjennom snøen ned til stranden, men musen kunne ikke la vennen sin vente uten besøk. I regn og snøfokk, uansett hva, kom han dit der vennen hans sang sin sang. For det finnes ingenting viktigere enn tid, oppmerksomhet og støtte når det er vanskelig, som vi kan gi til dem vi er glad i. Mange ganger sa musen, mens han satt på havstranden:
En dag vil du glemme din lille venn, glemme varmen i sjelen, øynene som ser på deg, og den spesielle ømheten og ønsket om bare det beste ... Du vil glemme, for det er ingenting spesielt med en liten mus, lik hundrevis av andre mus ... Og det gjør vondt for meg bare å tenke på at min venn havet skal glemme meg, for for meg finnes det ingen andre hav. Og det finnes ingen bedre venn enn deg ...
Havet svarte musen, og slynget kjærlig en bølge rundt potene hans:
Min vesle dumming, lille mus. Jeg kan ikke glemme din varme, de gode ordene, blomstene du har gitt meg og de lyse bladene som pyntet bølgene mine. Vennskapet ditt glemmer jeg aldri.
Musen smilte litt. Han visste at havet en dag, stolt av sin styrke, slik som andre hav, ville glemme sin lille, svake venn.
Slik tilbrakte den lille dag etter dag på stranden og var lei seg for at det en gang skulle ta slutt. Og så kom dagen. En stolt ørn landet på stranden, så seg rundt, bredte sine sterke vinger og sa:
Du er jo et hav, og du har ikke senket et eneste skip. Folk er ikke redde for deg i det hele tatt, og da setter de heller ikke pris på det du gir dem. Ta eksempel av de andre havene. Da blir du stolt og sterk, og kanskje den beste blant havene!
Havet hørte nøye etter på ørnen, og så fort han var ferdig med talen sin, svarte det:
Jeg er god nettopp fordi jeg ikke er lik de andre. Folk setter pris på det jeg gir dem, og hvorfor de skulle være redde for meg, forstår jeg ikke. Uten frykt elsker de meg og gjør meg ingen skade. Hvorfor skulle jeg rase, senke skip, skape frykt i menneskehjerter, ta liv og få familier til å lide? Er det virkelig riktig? Nei, nei, alt dette er ikke likt meg.
Ørnen slo med vingene og begynte å sirkle over havet:
Tosk, slik oppfører alle hav seg, og derfor bærer de det stolte navnet sitt. Og folk seiler sjeldnere over vidstrakte hav med skipene sine, redde for å bli værende for alltid i den uendelig vakre verdenen av bølgene deres. Men de er ikke redde for deg, for de vet at du ikke gjør dem noe, og at de alltid kan komme seg hjem igjen. Har du ikke lyst til å hvile fra skipene som ferdes over vannet ditt? Har du ikke lyst til å vise folk din styrke én gang? Gjør det, og bli et ekte hav!
Ørnen fløy avgårde, og havet begynte å tenke:
Ørnen har rett, jeg er lei av skipene, og ferdselen deres stopper ikke før jeg viser min makt. Da vil folk begynne å frykte meg. Og egentlig, hva er jeg for et hav om ingen skip og ingen mennesker har fått kjenne styrken i bølgene mine og ikke har blitt værende i den uendelige dybden av vannet mitt for alltid? Kanskje ørnen har rett. Folk må forstå at jeg ikke er dårligere enn brørne mine havene.
Da havet var ferdig med tankene sine, hørte det de kjente små potetrinnene, men etter ørnens ord betydde musen ikke lenger noe for det, og den bare irriterte havet fordi vennskapet med musen gjorde vannet hans svakere.
Den glade musen kom bort til havet, men bølgen omfavnet ikke de små potene hans kjærlig, den dyttet dem tvert i stedet unna med kraft, slik at musen falt ned i sanden med sin grå rygg. Musen forsto ikke hva som hadde skjedd, reiste seg, ristet støvet av seg og bestemte seg for å bli værende på stedet. Men havet sa til ham:
Gå din vei, jeg trenger ikke venner. En liten mus kan ikke være venn med et enormt, sterkt hav. Stikk av, sier jeg deg i vennlighet. Nå er det på tide at jeg viser min makt for folk, slik brørne mine havene gjør. Det er latterlig for et hav å være så snill og i tillegg være venn med en mus!
Musen, fortvilet, travet hjem og forsto ikke hvordan vennen hans kunne forandre seg på bare noen få timer. Men hva skal man gjøre hvis noen ikke vil se en? Skal man da tvinge seg på? Musen visste at dette øyeblikket en gang ville komme, men det gjorde det ikke lettere å miste en kjær venn.
Mens musen gikk mot hullet sitt, fikk han øye på en liten jente som satt på en haug og gråt av en eller annen grunn. Musen følte hvor vanskelig det var for henne, og bestemte seg for å finne ut hva som hadde skjedd. Kanskje kunne han hjelpe. Jenta la merke til ham med en gang, og musen pep forsiktig:
Hva heter du? Hvorfor gråter du, hva har skjedd?
Jenta tørket tårene og så på musen, som oppmerksomt så på henne, og sa:
Jeg heter Marit. Vennen min Erik har dratt ut for å fiske, og havet, som alltid har vært et rolig og snilt vennskap for oss, har plutselig blitt rasende. Erik er snart i ferd med å drukne i den lille båten sin, han gynger på store og skumle bølger. Det er neppe mulig, lille venn, at du kan hjelpe. Og jeg kan ikke gjøre noe, for jeg er fryktelig redd for vann. Jeg skal ikke holde deg oppe, fortsett din vei.
Men musen hadde ikke tenkt å gå. Han måtte hjelpe jenta og snakke med havet, som han fortsatt betraktet som sin venn. Kanskje kunne han overtale havet til å roe seg, og da ville det redde Erik.
Du tar feil, Marit. Jeg er liten, men jeg kan hjelpe deg. Jeg trenger bare en båt som passer størrelsen min. Havet og jeg har vært venner lenge, men noen har sagt til det at det skal være skremmende sterkt. Og da det ble stolt av styrken som gjemmer seg i bølgene, såret det vennen sin og kan komme til å ta mange skip og mennesker, deriblant Erik. Jeg skal prøve å overtale det til å bli som før. Jeg er ikke sikker på at det hører meg, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å gi oss tilbake vennene våre.
Og Erik kjenner jeg, han er veldig snill. Han har alltid gitt meg de deiligste frukter og bær, og i tillegg ost. Og han spiller nydelige melodier på gitaren, jeg elsker å høre på musikken hans. Jeg trenger bare en båt ...
Jenta så på musen med håp:
Lille venn, det hadde vært fantastisk! Jeg skal gi deg en båt, for Erik har alltid små båter som han gir til naboguttene. Og han ga meg en selv, jeg henter den nå.
Jenta hentet en båt fra huset og gikk sammen med musen ned til havstranden. Havet raste, og det virket som om bølgene ikke ville la noe stå igjen. Marit og musen så med redsel på at Eriks båt, knapt synlig, gynget på bølgene langt ute.
Musen hoppet uten å nøle opp i båten, og jenta, som forsto alt, satte den lille båten på vannet. Musen stirret utover havet og prøvde å få øye på Erik, men bak de enorme bølgene kunne han ikke se noe fra den lille båten sin. Musen visste ikke hvordan han skulle begynne å snakke med havet, slik at det ville høre ham, slik at Erik kunne komme hjem, og begynte derfor slik:
Min venn havet, du er fortsatt min venn. Det er neppe sannsynlig at du, stolt av din styrke, hører på meg, men likevel ... Du var et spesielt hav, snilt, hjelpsomt mot folk, rolig. Nå ligner du på de andre havene, som ødelegger mange liv i bølgene sine. Jeg ber deg: bli som før! Bli en snill venn for oss alle! Tenk på musen som løp til deg i alt slags vær, fordi du er kjær for ham. Ikke ødelegg for Erik, han er en god gutt, jeg ber deg, la ham komme hjem igjen.
Men havet var ubøyelig og fortsatte å kaste de to lette båtene rundt på bølgene sine. Plutselig veltet den lille båten til musen, og den lille havnet i vannet.
Musen var utmattet og klarte ikke lenger å bruke potene for å holde seg over vannet. Han rakk bare å si, mens han forsvant i havbølgene, dette:
Tilgi meg, havet, jeg var visst en dårlig venn. Slipp Erik hjem, ta ham ikke fra dem som er glade i ham. På stranden venter Marit på ham, hans trofaste venn ...
Havet hørte musens ord, husket hvordan det hadde såret vennen sin ved å lytte til ørnen, og forsto hvilket modig skritt den lille hadde tatt for å redde gutten. Det sluttet å rase, og etter å ha kastet musen opp på stranden ved føttene til Marit, hvisket det skamfullt:
Hvordan kunne jeg? Jeg er jo ikke lik alle andre hav. Ingen skip eller båter skal synke i vannet mitt. I dette ligger min styrke, og dette gjør meg unik. Hvordan kunne jeg såre min venn ved å prøve å være grusom, slik brørne mine er. Tilgi meg, mus, jeg skulle aldri ha sagt ord som gjør vondt å høre for en venn. Mitt modige lille vesen, for å redde en annens vennskap og gi Marit tilbake vennen sin, som kunne ha omkommet i bølgene mine, var du villig til å gå under selv, bare for at jeg skulle høre deg. Tilgi meg, åpne øynene, jeg vil se deg lykkelig igjen.
Men musen åpnet ikke øynene. Marit gråt mens hun holdt ham i hendene, og la ikke engang merke til at Erik gikk i land fra båten sin. Gutten gikk bort til Marit, så musen og gjenkjente ham med en gang. Det var han som kom for å høre på gitaren hans, ingen tvil om det.
Erik tok forsiktig dyret i hendene sine. Han visste nøyaktig hvordan han kunne hjelpe redningsmannen sin, og etter å ha gjort alt som var nødvendig, klarte han å bringe den tilbake til livet. Musen åpnet øynene. Da han så Erik, ble han veldig glad og krøp inntil guttens hånd. Og Marit var lykkelig over at den modige musen var i live.
Takk, min modige lille venn, for at du reddet meg i det rasende havet og hjalp meg hjem, til min Marit, min beste venn. Jeg vil aldri glemme din modige handling, og jeg vil selvsagt gjerne se deg igjen i huset mitt, da skal jeg med glede spille for deg på gitaren, sa Erik mens han la den lille ned på den sandede stranden.
Takk for at du ga meg tilbake vennen min! Jeg er så glad for at Erik lever, og at det ikke skjedde ham noe ondt. Jeg kan bare legge til at jeg også alltid vil bli glad for å se deg, svarte Marit Erik.
Musen var veldig glad, så han bare så på de to ungene, fornøyd med at han hadde klart å redde den som var kjær for jenta.
Jeg er glad for at du ikke gråter lenger, Marit. Og jeg er også glad for at vennen min hørte meg, pep musen.
Vi må gå. Ha det, mus! Ha det, hav! Vær alltid deg selv! sa Erik og Marit mens de gikk hver til sitt.
Ha det, og må veien din være snill! sa havet og musen farvel.
Gutten og jenta gikk, og musen ble værende på stranden.
Så vakker du er, min venn, når bølgene dine ikke raser, men stryker mykt over stranden og vugger båter og skip på ryggen sin. Jeg kjenner deg igjen blant mange andre, for bare du er så snill, en ekte hjelper, og ikke en skremmende og fiendtlig vanngigant som bare tenker på seg selv.
Havet var glad for at musen var ved siden av det, levende. Som vanlig strøk det kjærlig over de små potene hans med en bølge.
Jeg er selv ikke glad for at jeg bestemte meg for å være som brørne mine, da jeg hørte på den stolte ørnen. Jeg er annerledes, jeg er snill, det passer ikke for meg å rase. Tilgi meg, jeg har såret deg og nesten ødelagt for deg og Erik. Om du kan fortsette å se på meg som venn vet jeg ikke, men jeg har ingen som er kjærere for meg enn deg. Og aldri mer, uansett hva andre sier, skal jeg såre min modige lille venn.
Musen så på havet. Han var glad for å snakke med det igjen.
Jeg var ikke sint. Man kan ikke være sint på den som er kjær. Jeg er veldig glad for at du har forstått at du ikke trenger å ligne på andre hav for å bære dette stolte navnet. For du er det beste av hav nettopp fordi du er snill. Så forandre deg aldri, og vær alltid deg selv ...
Denne historien om vennskapet mellom musen og havet forteller, min kjære leser, hvor viktig det er å ta vare på ekte venner, som det ikke finnes så mange av. Om at det er viktig å være seg selv, uten å prøve å være som alle andre.
Husk denne fortellingen som en viktig lærdom, overlevert til deg med omtanke av meg, som hørte den fra vinden, som kjente musen og havet. Og ta vare på din ekte venn.
