Den vakre og rask som vinden Kaninen bodde i en enorm tett skog. Den grå kaninen bodde alene i sitt lille hus og drømte om å møte sin elskede.
Hver dag gikk Kaninen ut av sitt hjem for å lete etter mat, og på søndagene dro han til en liten eng hvor mange andre kaniner pleide å samles for å ha det morsomt og trivelig sammen.
Engen var veldig vakker. Der vokste blomster overalt som luktet ut over hele skogen, og det høye grønne gresset beskyttet kaninene fra den varme solen.
Og så en dag dro Kaninen til engen igjen på sin vanlige søndagstur. Han la seg ned under det høye gresset, plukket noen blomster og nøt deres underlige duft.
Kaninen ligger og drømmer om å møte en vakker Kanin-jente. Og plutselig, som et lynnedslag fra himmelen, faller noe mykt og varmt ned på ham. Kaninen hopper opp og ser at det ligger en Kanin-jente på gresset.
Hva gjør du? Har du blitt gal? Ser du ikke at det er ordentlige kaniner som hviler her?
Spurte Kaninen forsiktig.
Unnskyld, virkelig. Jeg var så opptatt av den blomsten der at jeg ikke la merke til deg i det høye gresset.
Skyndte Kanin-jenten seg å be om unnskyldning.
Ja vel, det er ikke noe dårlig. Du var ikke så tung likevel, jeg er helt uskadd! Kanskje vi kan beundre blomstene på engen sammen, og så kan vi ta en tur. Solen varmer så sterkt, jeg er redd for at ørene mine kan bli brent og det vil gjøre veldig vondt.
Jeg er ikke imot det.
Gleder seg Kanin-jenten. Det var klart at hun likte Kaninen. Og hvorfor ikke, han var den vakreste i hele skogen.
Sammen gikk Kanin-jenten og Kaninen rundt på engen, beundret blomstene, og så gikk de på en liten sti i skyggen for ikke å brenne ørene på solen. Og slik gikk de sammen hver dag. Kaninen ga Kanin-jenten buketter av gulrøtter og kål, og så bestemte han seg og innrømmet at han hadde blitt forelsket.
Du er den vakreste kaninen i hele verden! Jeg elsker deg!
Ropte Kaninen glad nesten ved hvert skritt.
Men Kanin-jenten hadde aldri sagt noe slikt til Kaninen før. Hun var redd for at det bare så ut som om Kaninen var forelsket, og at han kanskje ikke var det egentlig.
Vel, Kaninen, du kan selvfølgelig si hva som helst. Men jeg er ikke helt sikker på at du virkelig elsker meg!
Kaninen ble lei seg og var stille. Han var så såret at han ikke engang visste hva han skulle svare. De gikk stille rundt på engen, stoppet ved hver vakker blomst, og la ikke merke til at solen kom rett over hodet deres. Og da Kaninen fulgte Kanin-jenten hjem, så han plutselig at ørene hennes hadde blitt røde som kirsebær.
Kanin-jente, hva er det med ørene dine?
Spurte Kaninen skremt.
Kanin-jenten ville røre øret sitt, men det gjorde så vondt at hun skrek til.
Kaninen rørte ved pannen til Kanin-jenten og øynene hans ble runde som mynter.
Du har jo feber! Du må få behandling med en gang, og ørene dine må smøres med noe krem.
Kanin-jenten hadde så vondt at hun ikke engang hørte hva Kaninen sa. Alt ble mørkt for øynene hennes, og hun falt.
Da Kanin-jenten våknet, begynte hun å huske hva som hadde skjedd. Nå lå hun i sin myke og koselige seng, og på et lite bord ved siden av stod en bukkett av gulrøtter.
Kanin-jenten prøvde å røre ved ørene sine og la merke til at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Feberen var borte, og hun følte seg veldig bra.
Og så hørte hun forsiktige skritt, og hodet til Kaninen dukket opp i døren.
Kanin-jente, min kjære, endelig våknet du!
Ørene mine gjør ikke vondt lenger, og jeg har ikke feber. Men hvordan kom du hit og hvor kommer denne vakre buketten av gulrøtter fra på bordet mitt?
Ja, hvor skulle den komme fra! Jeg ville at når du våknet, skulle du bli glad med en gang og spise noe. Jeg elsker deg så mye og er bekymret for deg.
Og Kanin-jenten forsto at Kaninen virkelig elsket henne veldig. For bare de som er forelsket er villige til å hjelpe og redde i vanskelige stunder! Han reddet henne, og nå skal de leve lenge og lykkeligt! Og noen uker senere giftet Kanin-jenten og Kaninen seg, og veldig snart fikk de en hel flokk med små, myke kaniner!
