Det var en gang en prins i verden.
Ja, og hva da, — vil du si? — Mange eventyr begynner sånn!
Men denne prinsen drømte fra barndommen av hele sitt hjerte om å bli helt, kjempe mot en drage og redde prinsessen. Men… HAN VAR REDD FOR HESTER! Og hvilken ridder er det uten en rask hest?
Han red ikke på jakt med faren og vennene: ikke bare fordi prinsen var redd for hester, men han var også altfor snill og elsket alle små dyr. Og slik ble hans beste venn… en esel, men ikke en vanlig, men en som kunne snakke.
Tiden gikk, prinsen og eselet vokste opp, drømmen om å bli helt ble sterkere.
Hva hindrer oss fra å oppnå drømmen? — spurte eselet en dag.
Oss?
Vel, du tror vel ikke at jeg lar deg dra alene? Jeg skal være din trofaste hest! Hvis røvere eller for eksempel en drage, så jeg sparker — bam, og alle er knockout!
Du leser for mye om banditter, — bemerket prinsen. — En trofast hest! Det må være sant! Foreslår du at jeg skal ride på deg?
Nei, jeg ble gal! En prins på en esel, det må være sant! Jeg mente at jeg er din trofaste kamerat!
Greit-greit, du har rett: det er på tide å bli helter!
Kapittel 1. Røvere
Så dro de to vennene ut i nattens lønn, uten å si noe til noen, for å møte eventyrene. Veien deres gikk til den mørke skogen. Eselet hadde gjort undersøkelser: det var virkelig røvere der, og prinsessen hadde også forsvunnet i skogen. Rundt lunsjtid så vennene et lite hus.
Der er det, røverhiet! Prinsessen er helt sikkert der! — antok eselet.
Og prinsen rakk ikke å svare, fordi han la merke til at det var noen i bringebærbuskene. Han gjorde tegn til eselet om å gå inn fra den andre siden, i håp om å overraske de skjulte.
Aha, dere er tatt! Gi dere… — prinsen rakk ikke å fullføre: foran ham dukket det opp skjeggete onkler med kurver med bringebær i hendene.
Hvem er dere? Dverger, eller hva?
De er for store for dverger, — bemerket eselet.
Røvere, — sukket onklene.
Spøker dere? — prinsen trodde ikke: onklene hadde kurver, fargerike kostymer og sommerfuglslips. Bare skjeggene ødela utseendet.
Hvem er du? — spurte en onkel med en forbinding på ansiktet, tilsynelatende sjefen.
Prins!
Prins? Virkelig? Stopp, hvor er hesten din? Vel, det spiller ingen rolle, en esel går bra! Du må redde oss fra prinsessen!
Da dyttet noen til onkelen, og han korrigerte seg:
Jeg mente, redde prinsessen fra oss!
Hvorfor redde? Er dere virkelig FARLIGE røvere? — undret prinsen.
Hva, ser du ikke det?
Ja, dere ligner mer på gigantiske dverger, og forresten, skjeggene passer ikke dere, de ødelegger hele utseendet, — bemerket eselet.
Det sier hun også, — sukket røverne, — hun truer med å barbere av oss skatten i dag…
Ja, hvem er hun?
Før røverne rakk å svare, kom det en dyp stemme fra siden av huset:
Kom hjem nå, lunsjen er klar!
Hvem er det? — spurte prinsen hviskende.
Prinsessen! — svarte røverne nesten gråtende. — Gå og red henne, hun har bodd hos oss i en måned nå, venter på en prins, vil ikke dra!
Hvor heldig! Ja, gå og red henne! — oppmuntret eselet.
Jeg har ikke lyst, — ble prinsen sta.
Han rakk å kikke ut fra skjulet og la merke til at prinsessen var ganske stor: selv røverne så ut som små dverger ved siden av henne.
Jeg er redd for henne, — sa prinsen enda lavere.
Det er vi også, — sukket røverne, — vi bruker kostymer, spiser grøt, bæ-æ… Og i dag vil hun klippe oss! Hjelp, god mann, vi gir deg skatten som medgift!
Nei-nei-nei, ikke engang prøv å overtale meg, dette er en merkelig prinsesse.
Og du er en merkelig prins: i stedet for en hest — en esel!
Men egentlig har de rett, — bemerket eselet.
Så, esel, hvem er du venn med? Nei, jeg kan ikke hjelpe dere med redningen, men jeg vet hvem som kan. Vi møtte en tømmerhugger på veien, er han ikke en passende brudgom?
Vil han være enig?
Vi spør — vi får vite.
Og slik endte denne historien: tømmerhugger og prinsesse lever lykkeligt i sitt hus, og røverne i sitt. Riktignok besøker prinsessen noen ganger sine beskyttelser, så de måtte slutte med røveri. Men det er en helt annen historie…
Og prinsen og eselet dro videre på leting etter en «riktig» prinsesse og eventyr.
Kapittel 2. Den sovende prinsessen
De trofaste vennene hadde allerede kommet til det naborikket, hvor de på markedet lærte fra en gammel kone om en sovende prinsesse.
Og hvor lenge sover hun? — spurte eselet.
Å, min kjære, da hun fylte femten år, sovnet hun! Hun er sytti år i år.
Er hun vakker? — spurte prinsen.
Og hvordan! Det finnes ikke noe finere på hele verden! Jeg har til og med et bilde av henne, se, min kjære!
Og den gamle kvinnen la fram små kalendere som viste en herlig blond jente.
Jeg tror jeg er allerede forelsket! Vis oss veien til denne engelen, kjære gamle kone!
Ja, vent litt, alt virker så enkelt, — ble eselet sta, — hvorfor har ingen vekket henne før? Ja, og alderen bekymrer meg…
Men da grep den gamle kvinnen inn:
Tror du at ingen har prøvd? Nei da! Bare et kyss av sann kjærlighet kan vekke prinsessen, og ingen har klart det ennå!
Vel, ser du! — gledet prinsen seg.
Jeg er fortsatt bekymret for noe i denne historien, alt virker så enkelt.
Du er altfor bekymret for en esel. Ja, nok, min forlovede venter på meg!
Jeg ville ikke glede meg så tidlig, — mumlet eselet, og fulgte prinsen på veien til slottet.
Hagen ved slottet, og selve slottet, så ikke forlatt ut: det var klart at noen bodde her.
Ser du, de har allerede kysset prinsessen, jeg sa det: det er noe lureri i hele denne historien! En eventyrhistorie for gjestene i hovedstaden, — knurret eselet.
Men prinsen banket allerede dristig på slottsdøren. En gammel mann åpnet:
Hvem er dere?
Vi ble fortalt at… Sover prinsessen fortsatt? — spurte prinsen usammenhengende.
En brudgom, eller hva? Ja, kom inn! Elinochka, kanskje denne kan hjelpe deg å våkne, du sover og sover, — sukket den gamle mannen.
Men da prinsen kom inn på rommet, forsto han plutselig at vennen hans eselet ikke hadde grunn til å være bekymret: foran ham lå en bestemor. Trollkvinnen var en riktig dårlig og spøkefull. Det var hennes forbannelse som la til en dag hver dag, som for en vanlig person.
I motsetning til forbannelsen på den kjente Snøhvit, som bevarte ungdom og skjønnhet.
Ja, kyss henne! Du er jo forelsket! — begynte eselet å tulle.
Ja, det virker ikke riktig — hun kunne være min bestemor.
Hvordan kan dere si det! — grep den gamle mannen inn. — «Bestemor!» Hun er den vakreste og snilleste prinsessen i verden! Da hun sang, frøs fuglene.
Hvis du liker henne så mye, hvorfor kysser du henne ikke selv?
Jeg? Men jeg er jo ikke en prins!
Den gamle mannen hadde kjent prinsessen siden barndommen. Og da hun sovnet, forlot mange slottet. Men han ble igjen for å passe på og vente på at hans kjære venn skulle våkne.
Og hva så? Er det det viktigste, — undret eselet, — hvis du elsker henne så mye?
Uansett endte denne historien også bra. Et kyss av sann kjærlighet vekket og til og med forvandlet prinsessen. Den gamle mannen og hans elskede ble betydelig yngre og forberedte seg allerede til et storslått bryllup, som prinsen og eselet med glede mottok invitasjon til. Men arbeid er arbeid, og lek er lek. Og våre helter var på vei igjen.
Kapittel 3. Endelig, en drage!
Denne gangen gjorde jeg undersøkelser… — begynte eselet å snakke.
Kan du ikke slutte? — avbrøt prinsen ham. — Ingenting fungerer, jeg er ikke en helt, det er alt.
Ja, bare hør…
Hjem, esel, hjem!
Greit, vi besøker søsteren min, og så tilbake.
Men da de kom til en enorm grotte, begynte prinsen å tro at eselet igjen hadde planlagt noe.
Bor søsteren din virkelig her?
Selvfølgelig, alle esler bor i grotter! Visste du ikke det? — svarte eselet rolig. Men så snart de gikk inn — ha-ha, selvfølgelig ikke! Vi har et nytt eventyr, venn!
Hva slags venn er jeg hvis du bestemmer deg for å lure meg!
Greit-greit, jeg gjør det for deg, ikke vær sint. Vi besejrer dragen…
En DRAGE???
Ja, det er en drage, vi redder prinsessen, og det er det!
Den stakkars prinsen rakk ikke å svare før en øm stemme lød:
Hvem er dere?
Det var en prinsesse, ja-ja, helt sikkert, og så vakker at prinsen og eselet frøs. Alle ordene virket som de var frosset i luften, men så kom et høyt brøl: en enorm DRAGE skyndet seg mot dem!
Vær ikke redd, kjære prinsesse, jeg skal redde deg!
Prinsen dekket jenten med kroppen sin og trakk sverd. Prinsessen ville si noe, men prinsen, som hadde samlet mot, fortsatte:
La dette være min siste kamp, men monsteret skal ikke røre deg!
Monster? — brølte dragen plutselig og begynte uventet å gråte. — Mila, jeg sa jo at jeg er stygg-g-g…
Ikke lytt til dem, Vanessa, du er den vakreste! Du blir den vakreste bruden!
Bruden? — ble prinsen forvirret.
Prinsessen så sint på ham og gjentok:
Bruden! Vi forbereder oss til bryllup, min beste venn gifter seg med en vakker drage, og dere… Hvem er dere egentlig?
Kort sagt, dragen viste seg ikke å være en drage, men en hun-drage, og veldig hyggelig. Prinsen og eselet fikk invitasjon til å bli.
Hvorfor inviterte du dem? — var prinsessen sint. Jenten snakket ikke med prinsen, og han så på henne i det skjulte og sukket.
Jeg tror prinsen er ikke så dårlig, se hvor han skyndet seg å beskytte deg!
Han er like oppblåst som alle andre! Han vil bare bli berømt!
Vi får se, — smilte dragen Vanessa, — vi får se.
Bryllupet var helt vidunderlig. Og da de unge allerede skulle dra til havet på bryllupsreise, henvendte dragen Vanessa seg til prinsen:
Kunne du ikke følge Milaen hjem? Veien går gjennom skogen, jeg bar henne hit på vingene mine gjennom luften, og nå må hun tilbake alene. Jeg er bekymret, og hvis hun er med deg, vil jeg være roligere.
Ja-ja, selvfølgelig! — strålet prinsen, han var lykkelig, han trengte ikke ruhm lenger. Men han var virkelig forelsket i prinsessen.
Prinsessen var kategorisk imot, men hun måtte tie for ikke å såre vennen. Så de gikk stille langs skogstien, bortsett fra eselet som sang barnesanger.
U-u-u-u! — lød det helt i nærheten.
La oss gå, fortere! — sa eselet skremt.
Jeg er enig med ham, — sa prinsessen bekymret.
U-u-u-u! Hvor det gjør vondt!
Prinsen stoppet og gikk mot stedet hvor ulven kom fra.
Hei, hvor går du? — spurte eselet.
Noen trenger hjelp!
Er du gal? Du vet ikke hva som er der! TILBAKE! — eselet var virkelig redd.
Prinsessen sto stille ved siden av. Ja, hun var redd, men på den annen side så hun plutselig at prinsen ikke var slik som hun først trodde.
Prinsen så en enorm ulv på klaringen. Den satt og gråt som et lite barn.
Er alt bra med deg? — prinsen var ikke redd i det hele tatt, han var lei av den enorme ulven.
Laben. U-u-u-u…
Først nå så prinsen en enorm splint som stakk ut av ulvens labb.
Jeg trekker den ut på tre!
U-u-u-u! Vær forsiktig!
EN, TO, TRE!
U-u-u-u! Takk, venn, takk!
Veldig snart var hele selskapet allerede på slottet, og prinsessen forsto plutselig at prinsen var en riktig helt — snill, modig, djerv… Men det er en helt annen historie!
Les del 2: Den frække eventyret. Fortsettelse
