I en liten landsbyhytte bodde en kattunge. Han hadde rødlig pels med mørke flekker, akkurat som en jaguar. Han elsket å løpe rundt på tunet etter solstråler, men han likte best å leke med bestemors ullkule. Hun glemte alltid å rydde opp garnet.
Kattungen levde et bekymringsfritt liv, bare gårdshunden bjeffet på ham av og til og fikk ham til å løpe inn i huset fort. Men noe bekymret likevel den lille: han var redd for mørket. Så snart natten dekket jorden med sitt mørke teppe, var det umulig å få kattungen ut av huset med noen overtalelse.
Han delte sine frykter med mamma og pappa. Foreldrene var veldig omsorgsfulle og oppmerksomme og viste alltid empati overfor den lille. Empati er når du ønsker så sterkt å forstå noen at du prøver å se verden gjennom deres øyne.
Kattmoren og kattfaren forklarte sønnen hvor hans frykter kunne komme fra. De fortalte også at katter ser veldig godt i mørket, mye bedre enn mange andre dyr og til og med mennesker. Men det hjalp ikke.
Da sa moren til kattungen at en dag ville han glemme alle sine frykter, fordi noe spesielt skulle skje med ham om sommeren. Kattungen ble straks nysgjerrig og lurte på om det skulle være skummelt? Moren sa at det skulle være noe særlig. Fra den dagen av ventet kattungen på det mystiske arrangementet med utålmodighet. Det var tidlig vår, og det var ikke lenge til.
Sommeren kom. En dag gikk moren bort til kattungen og sa at de skulle gå ut i skogen om natten. Kattungen ble veldig redd, men så ble han nysgjerrig på hva som skulle skje i denne mørke skogen? Den var så skummel og uforståelig, men også mystisk.
Da turen begynte, fortalte moren at katter er skapt for nattlivet: de går omkring på egen hånd, stirrer inn i mørket, jakter, klatrer i trær. Og de store øynene med smale pupiller hjelper dem å se selv når det ikke er en eneste lysstråle. Og fra det øyeblikket begynte den lille kattungen å lære alle kattenes hemmeligheter.
Plutselig følte kattungen at noe skjedde med ham som skulle skje. Noe innvendig fortalte ham at han ikke trengte å være redd for mørket, det var ingenting dårlig i det.
Dessverre klarte ikke kattmoren og den lille kattungen å fange en mus, selv om de prøvde veldig hardt. Men kattungen lærte mye fra nattleksjonen.
Katten lærte den lille dag etter dag å være seg selv, ikke å være redd for vanskeligheter og å overvinne dem. Selvfølgelig betyr ikke dette at kattungen ikke var redd for noe annet. Men frykten for mørket besøkte ham ikke lenger. Mørket ble hans venn.
