I en stor, veldig stor by bodde det en gang en jente som het Alena. Hun bodde med foreldrene sine i et høyhus og gikk ofte på lekeplassen.
Om høsten skulle hun begynne på skolen, så jenta hadde allerede lært alle bokstavene og tallene. Alena var en snill og lydig jente som alltid gjorde som mamma sa. Eller nesten alltid...
Jenta likte ikke når mamma ba henne komme hjem eller gå til sengs. Hun hadde tusen unnskyldninger for mammas påminnelser. Særlig var hun uenig når hun holdt på med tegning.
Jeg vil ikke slutte med tegningen, aldri-aldri!
Insisterte jenta.
Jeg elsker å tegne mer enn noe annet i verden!
Hvorfor tegner du aldri med fargestifter?
Spurte mamma.
Jeg tegner jo med fargestifter, men så sletter jeg det. Rundt omkring er det så vakre farger, og fargestiftene kan ikke vise all skjønnheten, derfor tegner jeg ikke med fargestifter.
Forklarte jenta.
En kveld satt Alena ved skrivebordet sitt og tegnet som vanlig. Hun hadde arbeidet så hardt hele dagen at hun ikke merket at øynene hennes begynte å bli tunge, og Alena sovnet uten å merke det.
Og jenta drømte en fantastisk, fargerik og magisk drøm. Alena kom til et mystisk, ukjent land hvor innbyggerne var... farger.
Åh, hvor var det vakkert her! Husene var som fargestifter, trærne var grønne som penselstrøk, og i gatene gikk små, runde maling-bokser. Det var fem stykker.
Fargene gjenkjente jenta med en gang:
Tillat meg å presentere meg selv: Rød!
Sa boksen.
Den mest livsglade.
Jeg er Gul, som solen og sanden.
Blå – som forglemmigei på engene og himmelen.
Og jeg er Grønn, jeg elsker blader og gress.
Det gleder meg veldig.
Sa Alenka glad.
Jeg kjenner dere alle godt, for jeg elsker å tegne med farger. Men jeg tror noen av dere ikke presenterte seg. Hvorfor er du så beskjeden og stille?
Fordi jeg er Hvit farge. Min tegning sees ikke i det hele tatt på hvitt papir.
Presenterte den siste boksen med maling seg.
Da forstår jeg! Så dere er alle kunstnere her?
Spurte jenta.
Alle sa i kor:
Ja, vi er farger, og derfor kjente og berømte kunstnere!
Å, det er ikke så pent å rose seg selv og skryte. Kanskje dere kan vise hva dere kan? Tegn et morsomt og vakkert bilde. Jeg har nettopp et tomt sted på veggen på rommet mitt.
Sa Alena.
Flott idé! Men vi må tenke på hva vi skal tegne. Vi skal diskutere, bestemme oss og begynne.
Svarte fargene i kor.
De gikk til siden og diskuterte lenge.
Du kan høre på musikk og sitte her, mens vi går og hver tegner sitt eget bilde. Fem bilder er mye bedre enn ett. Har du noe imot det?
Spurte boksen med farger.
Fargene spredte seg i alle retninger, og jenta ble alene. Hun beundret den eventyrlige byen, lyttet og sang med på sangen.
Etter en stund kom Rød tilbake. Han gikk bort til jenta og ga henne albumet med tegningen.
Åh, hvor vakkert! Men jeg blir redd, alt er så rødt! Det er sikkert en brann! Mamma tillater meg ikke å leke med fyrstikker, jeg er redd for ild!
Sa jenta.
Gul viste sitt bilde neste.
Men Alena forsto ikke helt:
Hva er dette? Jeg skjønner ingenting, er det en sandkasse eller noe?
Blå viste også sin kunst, men det var spørsmål til ham også:
Det er et vakkert bilde, men jeg vet ikke hva det skal forestille. Hvis det er himmel, hvorfor er det ingen skyer?
I hendene på jenta kom tegningen fra Grønn.
Er det en eng med gress? Men hvorfor trenger jeg så mye av det, jeg er jo en jente, ikke en kanin!
Protesterte Alena.
Til slutt ga boksen med hvit maling et hvitt ark fra albumet.
Jeg vil ikke virke som en kravlete jente i deres øyne, så dere ikke tror at jeg ikke liker noe. Jeg vet at dere alle er flotte kunstnere, men hver for seg ble det helt dårlig. La oss prøve å tegne ett bilde sammen.
Foreslo Alena.
Hvordan sammen? Jeg kan bare tegne høstskog, valmuer eller en kjole, hvis den er rød.
Og det er bra! Grønn tegner en eng, du tegner røde valmuer. En jente i hvite sko og hvite sløyfer skal plukke blomstene. Over dem skal det være blå himmel og en gul sol som skinner sterkt.
Hvor bra vi planla det! Flott idé! Det blir bra! Hurra!
Diskuterte de små boksen med farger entusiastisk.
Alenka, våkn opp.
Vekket mamma datteren.
Stå opp, vask deg, børst tennene og så til sengs.
Mamma, kjære mamma, jeg drømte om et fantastisk bilde.
Fortalte jenta glad.
Du tegner det i morgen, men i dag skal du vaske deg og gå til sengs for å sove.
Rådet mamma.
Jeg skal tegne det, men det var ikke det jeg ville si! Jeg forsto noe nytt!
Hva forsto du?
Spurte mamma.
Men Alena svarte ikke, hun sov allerede søtt.
Og dere, gjettet dere hva det nye var som jenta forsto? Hvis ikke, så hør: hver av oss har lite kraft alene, men hvis vi samler oss med venner, kan vi gjøre noe stort, viktig og vakkert. For å få et godt resultat, må vi gjøre alt sammen, kollektivet er styrke!
