Det var blitt høst. Det var stille, høstlig vær.
Bjørnungen Motya satt under en bjørk, lent mot stammen. Solstrålene trengde gjennom det gylne løvet og kilte varmt på nesen til Motya. Av glede lukket han øynene. Hjertet var lett og rolig.
Zink-zink.
Det lød over øret hans. Motya åpnet øynene vidt, vendte hodet rundt, men så ingen. "Det var nok bare innbilning," tenkte han, og senket seg igjen ned i høstens stilhet.
Zink-zink.
Det gjentok seg, nå over det andre øret. Motya skvatt: "Det er nok fordi jeg er syk, jeg har ørering," men spurte likevel:
Hvem ringer?
Zink-zink-ika!
Men jeg ser deg ikke, hvem er du – er du usynlig?
Zink-zink-ika,
En liten fugl så liten!
Du må prøve å finne meg,
Jeg skal kalle med stemmen min!
Zink-zink! Jeg er her!
Motya gikk mot den klare stemmen:
Hva ser du ut som? Fortell meg, så blir det lettere å finne deg!
Zink-zink! For min klare stemme ga høsten meg en gul drakt.
Det lød fra en annen side.
Hvordan skal jeg finne deg blant alle de gule bladene?
Hodet mitt er svart, med hvite kinn, se nøye, zink-zink!
Jeg ser det! Jeg ser det! Hvor vakker du er!
Utbrøt Motya beundrende. Den lille fuglen fløy raskt opp fra grenen og landet på den utstakte laben til Motya.
Nå, la oss bli kjent – jeg er en meise, før ble jeg kalt Zinka. Svalene og råkene har allerede fløyet til varme land, men vi meiser er ikke trekkfugler.
Vær ikke trist, jeg skal leke med deg!
Zink, men skal du ikke sove? Skal du ikke gå i dvale?
Nei, det er for tidlig ennå. Når snøen faller, da skal jeg bygge meg en hule og sove til våren.
Zink! Flott! Finn meg!
Og meisen forsvant.
Zink-zink!
Det lød fra naboeiken.
Motya ble veldig venner med den muntre meisen, i to måneder lekte de gjemsel og fortalte hverandre interessante historier. Men tiden for å skilles til våren kom.
Vær ikke trist meise, jeg skal sove litt, og så – snor – snor…
Sa Motya gjesping mens han la seg til å sove. Men snart snorket bjørnungen søtt.
Zink, sov rolig, Motya. Når du våkner, skal jeg være her hos deg.
