Det var en gang en gutt som het Jon. Foreldrene hans ga ham en hund som het Vennen, og hunden var smart og kjærlig. Gutten gikk på skolen, og de voksne gikk på jobb. Vennen ble igjen hjemme alene, og det var trist og ensomt for ham. Det eneste han kunne gjøre var å sitte hele dagen ved vinduet og se på bilene og folk som gikk forbi. Vinduene vendte ut mot veien, der det var installert et trafikklys.
En dag hadde Jon og moren hans det travelt og glemte å lukke døren. Vennen var så nysgjerrig at han straks bestemte seg for å gå ut på gaten for å finne sine eiere. Hunden så seg omkring, men gjenkjente ingen.
De er nok på den andre siden av gaten.
Tenkte Vennen.
Men hvordan kommer jeg dit? Hvordan krysser jeg veien når bilene kjører så fort?
Hunden løftet hodet og så det truende røde lyset. Folk samlet seg på siden av veien. De måtte nok også over til den andre siden. Det røde lyset sluknet, det grønne lyset tente seg, og alle fotgjengerne gikk ut på veien. Vennen løp også.
Glede uten grenser! På den andre siden av gaten møtte Vennen Jon og moren hans.
Gutten tok den elskede hunden sin i armene og begynte å forklare:
Ser du, der er tre øyne – det er et trafikklys. Dette stedet har mye trafikk, og uten trafikklyset kan man ikke krysse veien. Husk: hvis rødt lys brenner – stå stille og vent. Så snart det grønne lyset tennes – se deg omkring og gå modig. Husk at du bare skal krysse veien på fotgjengeroverganger.
Og hvordan vet du alt dette?
Spurte hunden forundret.
Jeg er jo stor nå, og vi lærer trafikkreglene på skolen.
Svarte gutten.
Slik møtte Vennen trafikklyset og lærte reglene for å krysse gaten.
