Nå kom høsten vakker til oss. Hun malte trærne med fargerike farger, tørket bladene under føttene våre, og ga alle en rik høst. Og hun glemte selvfølgelig ikke de sportslige ungene. Hun ga dem varmt, stille og solrikt vær.
På idrettsstadionet forbereder de seg til en konkurranse, til et sportsmaraton. Treneren i friidrett passer på at ungene løper riktig:
Pål, se fremover, hake høyere! Per, rett rygg, ikke lene deg fremover! Maja, hopp bedre med beina, ikke ta lange skritt! Iris, hjelp deg selv, sving armene mer!
Ungene løper på den sirkulære banen og anstrenger seg. De utvikler en sterk karakter og får vilje.
Og ved siden av på benken sitter Vranglabben og ser på:
Hvem skal jeg bli venner med? Hvem skal jeg være vanskelig mot? Jeg skal gå til Iris, hun kom sist til mållinjen.
Hallo Iris! Er det ikke urettferdig å være sist? Hva spiller det for rolle hvor raske de er! Ikke vær venner med dem, la oss bli sure på alle.
Vranglabben sa det kjærlig, omfavnet Iris og trakk henne mot benken. Men plutselig dyttet Iris henne bort:
I dag er jeg sist, men i morgen kommer jeg først! Jeg skal anstrenge meg veldig.
Sa hun sta.
Høsten gledet seg over at Iris svarte sånn, og ga henne rosy kinn så hun skulle bli enda vakrere.
Vranglabben sukket tungt og gikk tilbake til benken sin:
Det er kjedelig å sitte alene og ikke gjøre noe.
Hun ser at Pål snublet og falt på løpebanen.
Aha, nå skal jeg bli venner med ham.
Tenkte Vranglabben og gikk bort til Pål og spurte:
Hvorfor gråter du ikke og skriker ikke? Gjør det ikke vondt?
Det gjør veldig vondt, men jeg kan tåle det.
Hvorfor tåle det, dumme, skriv høyere, stamp med beina. Da vil folk få dårlig samvittighet for deg, og du får medalje.
Nei, idrettsutøvere gråter ikke, og medaljer gis for prestasjoner. Gå bort Vranglabben, jeg vil ikke være venner med deg.
Ja, jeg trenger det ikke heller!
Snarret Vranglabben tilbake og gikk bort.
Høsten blåste varmt på såret til Pål, og solstrålene helbredet det. Smerten avtok.
Vranglabben sitter igjen på benken og ser hvordan ungene trener, Per forbipasserer Maja. Og hun fikk en lumsk plan i sinnet.
Vranglabben tok igjen Maja og hvisket i øret hennes:
Dytt Per til siden, og du kommer først.
Maja gjorde det, dyttet Per. Per klarte ikke å holde balansen, vridde foten og falt.
Maja kom først og venter på ros og pris. Men treneren ser plutselig sint på henne. Og høsten rynket pannen. Mørke skyer dekket himmelen, det ble mørkt rundt omkring.
Bare Vranglabben roser Maja:
Bra gjort, smart jente, sånn skal det gjøres, vinne for enhver pris.
Maja snudde seg og så at Per sitter på bakken og ikke kan reise seg på beina.
Og Vranglabben hvisker:
Det er hans egen skyld, han klarte ikke å holde balansen, svakeling!
Maja ble lei seg for Per, hun gikk forsiktig bort til ham og spurte:
Gjør det veldig vondt? La meg hjelpe deg.
Maja strakte hånden til vennen. Per tok den, prøvde å reise seg, men klarte ikke, falt og stønnet av smerte.
Jeg kan ikke stå på venstre foten.
Unnskyld meg, vær så snill, Per! Unnskyld, jeg tenkte ikke på at det skulle bli sånn.
Treneren kom bort, tok Per i armene og bar ham til legeposten. Maja sto forvirret stille: "Hva har jeg gjort???" – gikk det gjennom hodet hennes.
Du trenger ikke å være så bekymret! Det viktigste er at du kom først, vær glad!
Prøvde den nybakte vennen å oppmuntre henne.
Men i Majas hjerte var det ingen glede, bare bitterhet og tyngde fra hennes egen handling.
Jeg vil ikke ha seier til sånn pris! Gå bort Vranglabben, du bringer bare ulykke!!!
Maja gråt. Ingen ville være venner med Vranglabben, så hun sitter der og leter etter nye venner. Og når hun finner noen, gråter høsten og oversvømmer jorden med regn.
