Det var engang tre gamle gode venner: Skogånden, Husånden og Vannånden.
Skogånden – skogenes herre – passet på orden i sitt område. Folk var litt redde for skogånden, selv om han aldri skadde mennesker, bare straffet dem for dårlig oppførsel i skogen.
Husånden bodde ved ovnen i et høyt, vakkert hus med søyler, og beskyttet sin huseier og passet på hele husholdningen.
Vannånden – konge over vann og bekker – bodde i en dyp dam i innsjøen. En lurvet gammel mann, helt dekket av gjørme og med stor mage, likte ikke mennesker særlig.
En dag møttes de og begynte å snakke om livet.
Jeg vet alt om skogen, ned til minste detalj.
Sa Skogånden stolt.
Jeg vet hvor det har vokst et nytt lite tre, hvilke sopp som vokser under det, på hvilken eng det er mange bær. Men dessverre kommer mennesker til mitt område og passer ikke på det i det hele tatt. Hvis dere bare visste hvor mange felte trær, hvor mye søppel som blir liggende igjen, hvor mange dyr og fugler som blir drept. De burde straffes!
Jeg er enig!
Sa Vannånden.
Alt avfall fra byene og landsbyene ender opp i elver og innsjøer. Fisken dør, alt liv forsvinner. Mennesker tenker ikke på at de ødelegger seg selv, for rent vann er liv!
Jeg må observere mennesker mer enn noen andre, så det er mye som ikke liker meg. Barn respekterer ikke sine eldre, eldre krangler med hverandre. Det er ingen forståelse, ingen kjærlighet i familien. Familie er det viktigste i menneskets liv, og de setter ikke pris på det. De burde straffes!
Vennene ble så oppslukt av samtalen at de ikke la merke til jenta som sto og lyttet til dem.
Jeg er enig med dere, men dere dømmer mennesker veldig strengt!
Sa jenta.
Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hva gjør du her?
Skogånden, Husånden og Vannånden begynte å stille spørsmål etter tur, og avbrøt hverandre.
Jeg heter Masha, og jeg er skolejente. Vi kom hele klassen sammen med læreren vår for å plante busker, samle tørre grener og søppel. Ved inngangen til skogen hengte vi opp en stor plakat som sier at man ikke kan tenne bål. Forrige uke ryddet vi søppel fra innsjøbredden. Hver av oss passer også på hjemmet vårt. Det lærer de oss på skolen. Ikke straff mennesker!
Husånden var den snilleste blant vennene.
Han tenkte klokt og sa:
Med en så god ung generasjon som denne vil vår Jord være ren, sterk og vakker, og mennesker vil leve i gjensidig forståelse og kjærlighet.
Skogånden og Vannånden var enige. Og de begynte sammen med mennesker å gjøre Jorden vakker gjennom sine handlinger.
