Det er ukjent hvor og når dette skjedde, men det gikk en legende i byen vår. Folk fortalte at det vandret en ekte hjort i skogene. Men den var uvanlig. I motsetning til sine artsfrender, etterlot denne hjorten et gyllent spor overalt den gikk. Alle jegerne trodde at hjorten rett og slett var fylt med det reneste gull.
Det ble sagt at den hadde vært en ung mann som ble straffet for sin grådighet. At han hadde stjålet det siste fra en trollmann, tatt hans gylne septer. Og for det ble han straffet med en tung byrde: den onde magikeren forvandlet ham til en hjort og fylte magen hans helt full med hans elskede gullmynter.
Det er ukjent om dette var sant eller bare folkesnakk, men faktum var faktum: hvor enn den hurtigføtte hjorten løp, ble det gull igjen. Og derfor var det en æressak for hver jeger å fange den og få tak i det dyrebare metallet.
Ole holdt seg ikke unna. Han ble regnet som byens beste jeger: hvilket vilt du enn viste ham, kunne han skyte. På hans konto var både kvikke harer og raske fugler. Men til tross for alt, var denne jegeren rettferdig. Ole rørte aldri skadde dyr. Han jaktet bare på dyr som plaget folk: stjal kål fra åkrene, ødela avlingene.
Men han kunne ikke motstå fristelsen - å skyte en ekte gyllen hjort. Uten å tenke lenge, kastet han geværet over skulderen og gikk inn i skogen. Han fant ikke hjorten med det første, måtte vandre i flere timer gjennom krattet. Men til slutt kom han ut på en lysning, og der - se, der satt en liten hjort.
Ole løftet geværet til skulderen, men stoppet plutselig. Hjorten snudde hodet mot ham, men rørte seg ikke - bare frøs og begynte å gråte liksom. Og så gjennomtrengende, så menneskelig...
Og da la jegeren merke til at hjortens ben virkelig var dekket med gull. Forsiktig la han geværet på en stubben ved siden av, som om han sa, se, jeg skal ikke gjøre deg noe, gikk bort til dyret og forsto hva som var galt.
Dyrets ben var skadet, og det var ikke blod som rant ut - rent gull. Han prøvde å røre ved benet, og den lille hjorten gråt enda sterkere. Jegeren klødde seg i hodet, tenkte litt - og sa:
Ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg, så får det være.
Han plukket helbredende urter på lysningen, rev av en bit fra sin egen drakt og bandasjerte dyrets ben.
Det vil snart gro. Nå, løp av gårde. Og la meg ikke se deg igjen.
Han stampet i bakken.
Selvfølgelig trodde ingen Ole hjemme. Folk i byen sa at han ikke hadde klart å fange dyret. De snakket litt om det - og glemte det. Men det sies at han fant et fjell av gull rett på dørstokken sin. Om dette er sant? Det kan ingen si.
