I en helt ordinær skog bodde det en helt ordinær Pinnsvin. Men det var bare ved første øyekast.
I virkeligheten var dette Pinnsvinnet ansett som den modigste og mest uvanlige innbyggeren i skogen.
Og nå skal dere få vite hvorfor.
Det var vinterstid, i de dagene da det hadde snødd så mye at man kunne gjemme seg helt i en snøhaug, og ingen ville finne deg.
Pinnsvinets venn Haren bestemte seg, som vanlig, for å gå på sin morgenløpetur.
Pinnsvinnet hang hele tiden etter, fnyste og puffet.
Haren måtte av og til stoppe og løpe rundt Pinnsvinnet for at vennen ikke skulle føle seg ensom.
Hør her, venn!
Sa Haren, og skiftet vekt fra den ene foten til den andre
La oss løpe opp på den bakken der, og så kan vi skli ned med full fart?
Eller kanskje...
Svarte Pinnsvinnet sitt vennen sjenert,
Kan vi gjøre det en annen gang, og er det ikke nok for i dag?
Pinnsvinnet var selvfølgelig veldig sliten. Mer enn noe annet ville det gjerne gå hjem og hvile seg.
Og dessuten, for å være ærlig, var Pinnsvinnet redd for høyder. Men ingen visste det, for det hadde ikke fortalt det til noen. Ikke engang sin beste venn.
Og Haren, som det virket for Pinnsvinnet, var ikke redd for noe, spesielt ikke høyder. Han var veldig modig.
En gang hadde Pinnsvinnet sett Haren gjøre narr av Ulven, og så løpe unna. Pinnsvinnet ville aldri gjort det samme.
Heia!!!
Ropte Haren,
Pinnsvin!!! Ikke bli igjen!!!
Og Pinnsvinnet bare fnyste og puffet til svar.
Ja, ja... jeg kommer snart.
Vennene ble så oppslukt av løpeturen at de ikke merket at de hadde vekket Ulven som sov i buskene ved foten av bakken.
Ulven gikk lydløst på snøen og stirret mot toppen hvor lydene kom fra.
Han var veldig sulten, og det hadde vært lenge siden han hadde funnet noe verdt å spise.
Og så - hvilket flaks!
Og Ulven begynte langsomt å følge sporene etter vennene våre...
Endelig skal jeg få noe godt å spise...
Tenkte han.
Pinnsvin, jeg er allerede på toppen!
Ropte Haren
Det er så vakkert her!
Hvis bare Haren hadde snudd seg, ville han ha sett faren som lauet på dem. Men fra bakken var det virkelig en vakker utsikt.
Pinnsvinnet kom med stor anstrengelse opp til Haren, gikk bort og sto som rotet.
Hei, hva er galt med deg, venn?
Spurte Haren ham
Bare sånn...
Svarte Pinnsvinnet, og ville ikke innrømme at det var veldig redd for høyder.
Vi burde finne en stokk og skli ned sammen, hva synes du? Det er ganske høyt her, jeg tror vi kommer til å få god fart.
Jeg vet ikke... kanskje det er bedre å bare gå ned og nyte utsikten?
Ga ikke Pinnsvinnet opp.
Men så ble samtalen deres avbrutt av en plutselig stilhet. Men ikke den stilheten som oppstår om natten når alle sovner og drømmer, men den stilheten som oppstår før virkelig fare.
Og i denne stilheten hørte vennene tydelig hvordan snøen knirket bak dem fra noen skritt.
Vennene så på hverandre og begynte langsomt å snu seg.
Hvor stor var ikke deres forundring da de så en enorm ondsinnet Ulv!
Han gikk sakte rett mot dem, rolig og metodisk.
Vel, langoret, husker du meg?
Spurte den grå Ulven Haren, og slikket seg om munnen.
Jeg husker ikke...
Svarte Haren
Selvfølgelig husket han hvordan han en gang hadde gjort narr av denne Ulven og klarte å løpe unna. Men Haren ble så redd at han ikke engang visste hvordan han skulle svare best.
Men jeg husker deg...
Fortsatte Ulven samtalen
Pinnsvinnet ble også så redd at hjertet falt ned i skoene. Ikke nok med at de var veldig høyt oppe, så var de også sammen med denne forferdelige, farlige og onde Ulven.
Pinnsvinnet visste ikke engang hva det var mer redd for - høyder eller å bli spist. Eller å bli spist på en høyde.
Men samtidig, uten å være helt klar over det, var Pinnsvinnet veldig bekymret for vennen sin - Haren, som tydelig skulle spises først.
Pinnsvinnet forsto at Haren var modig og sannsynligvis ikke var redd for noe, men ville likevel hjelpe ham.
Ulven var ikke så nær, men det var bare et par hopp igjen før han nådde de ulykkelige vennene, så det ville ikke være vanskelig for ham å ta dem, derfor bestemte Pinnsvinnet seg for å handle umiddelbart.
Det hvisket noe til Haren, tok et par skritt bakover, løp og snublet bevisst over Harens ben, og rullet nedover bakken.
På grunn av snøstormen så ikke Ulven med en gang hvordan Pinnsvinnet, som samlet fart, hadde blitt til en så stor snøball at Ulven ikke rakk å hoppe unna, og snøballen traff ham med full kraft, slo ham ned og kastet ham tilbake inn i buskene.
Fra et så kraftig slag mistet Ulven bevisstheten.
Og Pinnsvinnet.. hva med Pinnsvinnet?
Da det traff Ulven og snøballen sprakk, fløy det så høyt at det så hele skogen og alle dens innbyggere, som løftet hodene og åpnet munnen av forbauselse og så på Pinnsvinnet som fløy forbi.
Det er en komet!
Sa noen
Nei, det er en solformørkelse!
Sa andre.
Og bare Haren så fra bakken på Pinnsvinnet som fløy forbi, og gledet seg over at han hadde en så sterk og modig venn.
Neste morgen visste alle skogens innbyggere allerede om Pinnsvinets heroiske gjerning, og de hadde brakt til hytta hans alle slags godsaker fra sine vinterforsyninger.
Slik lærte Pinnsvinnet at det viktigste ikke er å ikke være redd for noe, men å ikke bli redd i det viktigste øyeblikket, når du og vennene dine virkelig trenger hjelp.
