Det er nok ikke helt riktig å bare være venner med en gutt fra datamaskinen — en datamusmus — når det er mange jevnaldrende rundt deg som bor i samme gård og går på samme skole.
Sommeren hadde kommet. Vasja sto ved vinduet og observerte hvordan klassekameratene hans spilte fotball på idrettsplassen. Vasja hadde blitt veldig flink til å lære. Men dessverre kunne han ikke drive med idrett! Guttene som hadde begynt å respektere Vasja etter hans skolesuksess, inviterte ham til å spille fotball. Men gutten som hadde sittet foran datamaskinen hele livet, kunne ikke si ja.
For å være ærlig var han veldig sjenert. Han løp saktere enn alle andre, hoppet som en murstein!!! Det vil si, han hoppet ikke i det hele tatt! Og fotball spilte han bare på datamaskinen. Men da spilte han for hele Russlands landslag!!!
Men nå så han med misunnelse på guttene i gården som støyende og muntert sparket ballen.
Musen la merke til at gutten var lei seg, hoppet ned fra sofaen hvor han hadde lest en bok med stor interesse, og gikk til vinduet. Vasja løftet ham opp og satte ham på vinduskarmen. Musen skjønte straks hva som var galt.
Vet du hva, — sa han, — Det ville være mye bedre å gå ned i gården nå og spille ball sammen med alle de andre.
Ja, men jeg kan ikke, — sukket Vasja.
Musen fniste:
Jeg kan ikke — det er den enkleste og mest uriktige unnskyldningen! Hvis du ikke kan, så må du lære!
Hvordan?! Jeg kan ikke engang løpe etter ballen. Jeg prøvde på skolen, løp tre runder i gymhallen, ble svettig, rød i ansiktet, men rakk ikke ballen!
Vil du at jeg skal lære deg?
Du?! — Vasja så skeptisk på vennen sin, — Du er jo knapt større enn en fotball!
Men jeg har scoret åtte mål på verdens beste keeper personlig!
-Hvordan det?! — Vasja åpnet munnen av forbauselse.
Husker du når du satt foran datamaskinen og spilte fotball?
Ja?! — Vasja forsto ikke.
Og husker du når hovedangriperen ikke ville lytte til tastaturet og scoret selvmål?
JA?!
Nå vel! I stedet for ham spilte jeg — JEG!!!
Musen løftet stolt opp sin spisse snute og så på den forvirrede Vasja.
Men… Men… Men hvorfor?! Det var jo vårt lag! Bare litt til og vi skulle blitt verdensmestere!!!
Ja, bare to kamper til og ditt landslag skulle blitt verdensmestere, og så skulle du ha sluttet med spillet. Men i stedet fortsatte du å spille og spille, uten å forstå hva som skjedde. Du satt foran skjermen helt til klokken ett om natten! Og vet du, det var så gøy å spille med deg! Bedre enn å spille tanks. Jeg spilte tanks med deg også. Men i tanks traff du meg hele tiden. Det var ikke særlig morsomt. Og vet du hvor skammelig det er når en granat treffer deg?
Men du føler jo ikke smerte uansett! — protesterte Vasja.
Jeg sier ikke at det gjorde vondt, jeg sier at det var skammelig, — Musen rynket pannen demonstrativt og fortsatte, — Så hva? Skal jeg lære deg eller ikke?
Hvis du insisterer så sterkt, — Vasja klødde usikkert på nesen sin, — Så er jeg helt FOR!!!
Flott! — Musen hoppet ned fra vinduskarmen, kravlet under bordet og rullet ut en ball, — La oss gå ut, det blir snart mørkt, og guttene går hjem.
I gangen trakk Vasja på seg en caps, snøret til fotballskoene og ropte til moren:
Mamma, jeg og musen går ut for å lære meg å spille fotball!
Med hvem? — moren kom ut fra kjøkkenet overrasket.
Ja..eh…eh… — Vasja stotret og gjemte musen bak ryggen, — Med «ballungen»! Fra ordet ball! Ball-ballunge… Det er mitt kjælenavn for den. Den har vært hos meg i mange år, nesten som familie!
Moren smilte.
Ja, gå da. Men ikke for lenge! — sa hun strengt.
Den fornøyde Vasja sprang ut i oppgangen og løp ned trappene sammen med musen.
Det var allerede blitt mørkt ute. En eneste lykt lyste opp idrettsplassen i gården. Men det var nok for guttene. Musen, som en ekspert, gikk rundt ballen og sa:
Så skal vi gjøre det slik! Først må du lære å jonglere med ballen på tåspissen! Sånn, se her! — han sparket elegant på ballen og begynte å jonglere. En, to, tre, fire, fem…ti... tjue!
Vasja var så overrasket at han ikke kunne si et ord! Og hans lille venn fortsatte å jonglere med ballen dyktig, kastet den fra ben til hode, rullet den over ryggen og tilbake til beinet.
La meg få! — ropte Vasja og grep ballen ivrig.
Første gang gikk det ikke, og ballen landet i en nærliggende pøl. Men så ble det bedre! Etter en halvtime løp vennene rundt på plassen, sparket ballen til hverandre og forestilte seg at de var verdens beste angripere! Spark! Enda et spark! BAM!!! KLING!!! Ballen fløy over hodene og traff den eneste lykten på plassen, som lyste opp sterkt og slukket. Ballen fløy fra lykten og landet på taket av en parkert bil.
Alarmen gikk av og Vasjas nabo — onkel Sasha — som nylig hadde flyttet inn i deres oppgang, begynte å skjelle. Han løp mot sin nye bil som hadde blitt skadet av ballen.
Vasja ble rød av skrekk og håret reiste seg på hodet! Han løp fra plassen og gjemte seg bak en benk, og observerte den skjellende naboen. Han gikk rett mot plassen hvor Vasjas ball rullet fra side til side. Ved siden av ballen sto musen helt stille: han lignet nå en plysj-leke som noen hadde glemt og kastet på asfalten.
Naboen truet med knyttneven mot mørket:
-Rangler! Jeg skal klage til foreldrene deres, faren din skal gi deg litt av det samme! — så samlet han ballen og musen, som ikke engang prøvde å motstå, og fortsatte å true med knyttneven mot mørket, — Kom hit med faren din for å hente ballen og dukken din! Da skal vi snakke!
Han snudde seg og gikk mot huset. Dørene til oppgangen slo igjen, og skritt og skjelling stilnet av. Det ble stille på plassen. Vasja fortsatte å sitte bak benken, redd for å røre seg. Hjertet hamret, og ørene og kinnene hans brant av skam.
Hvordan kunne dette skje? Han hadde forlatt vennen sin! Han kunne ikke beskytte ham, stoppe den sinte naboen, eller be om unnskyldning?! Han var bare en feig! Han sitter her mens musen er hos naboen! Kanskje ligger han under en stol, eller verre ennå, kanskje onkel Sasha kastet både ballen og musen i søpla og sitter hjemme og drikker te med godteri!
Tårer strømmet fra Vasjas øyne, pusten ble kuttet av. Hva skulle han gjøre?
Vasja, du liten rangler! — moren sto ved siden av Vasja og så sint på ham, — Det er mørkt ute! Kom deg hjem med en gang!
Mamma, ballen og… — Vasja kunne ikke snakke på grunn av tårene som kvelte ham.
Du mistet ballen? Det er bare rett og rimelig, — fortsatte moren å være sint, — Du skal ikke spille fotball om natten! Kom deg hjem med en gang!
Men mamma?!...
Hjem med en gang! Du finner ballen i morgen tidlig, den ligger nok i buskene... Den forsvinner ikke.
Hun tok Vasja i hånden og førte ham hjem.
Hele natten lå Vasja og vendte seg fra side til side. Skam, skade og frykt lot ham ikke sove. Hvordan skulle han redde musen? Uansett hvor mange løsninger Vasja tenkte på, var det bare en vei — å gå til onkel Sasha og be om unnskyldning. Ja, moren trodde ikke på at Vasja hadde fått en så fantastisk venn. Og hvordan Vasja hadde forlatt ham i nøden. Tårer strømmet igjen fra øynene hans.
Nei, jeg er ikke en feig! Og ikke en forræder! — beroliget gutten seg selv, — I morgen tidlig skal jeg gå til onkel Sasha, innrømme at jeg er skyldig i alt, be om unnskyldning og redde vennen min. Hold ut, musen, morgenen er snart her!
Med disse tankene tørket Vasja tårene, snudde seg på siden og sovnet dypt.
Så snart morgenen kom og moren gikk på jobb, sprang Vasja ut av sengen, børstet tennene raskt, kjemmet det ustridt håret, trakk på seg shorts og t-skjorte, tok på seg tøfler og løp ut av leiligheten. Han nølte lenge før han ringte på dørklokken til naboen. Tårer kom ubehagelig til øynene og hendene skjelvde.
Men musen hadde det mye verre der. Til slutt bestemte han seg og ringte på dørklokken. Det var hørt rasling bak døren, tunge skritt, så stillhet. Vasja ringte igjen. Låsen klikket og døren åpnet seg litt. Vasja var akkurat til å åpne munnen og begynne å be om unnskyldning, men han frøs med åpen munn. I døren sto en jente, omtrent Vasjas alder, med hvite krøller og overraskede blå øyne.
Hvem leter du etter? — spurte jenta høflig.
Jeg…eh..eh…etter faren din? — spurte Vasja selv, han visste ikke om onkel Sasha hadde barn.
Faren er på jobb. Kom tilbake på kvelden.
Jeg…ja… — Vasja ble forvirret og hans besluttsomhet forsvant. Han snøftet og sa desperat, — Jeg kan ikke komme på kvelden! Dere har vennen min som gisler!
De blå øynene til jenta ble enda større av overrasking!
Vi har ingen gisler her!
Jo! Vennen min — musen! Og ballen.. Og musen.. Jeg sparket ballen, den falt, bilen ropte, de tok musen... Og jeg var feig! ... — begynte Vasja å forklare usammenhengende.
Jeg forstår ingenting! Kom inn på kjøkkenet! — jenta trakk Vasja i ermet inn i leiligheten.
Der helte hun voksent opp en kopp te til Vasja og satte en skål med godteri på bordet.
Vasja drakk teet i en slurk, så skeptisk på godteriet, men ville ikke spise noe for ikke å miste tid.
I går gikk jeg og musen ned i gården for å spille fotball… — begynte han sitt fortelling…
Da Vasja var ferdig med å fortelle og løftet blikket mot jenta, smilte hun bredt, og Vasja smilte uvilkårlig tilbake.
Så du ble så lei deg på grunn av en ball og en leke? — spurte hun.
Det er ikke en leke! Det er musen min, min venn. En helt ekte! Og jeg forlot ham!
Dere gutter er morsom! — jenta reiste seg fra bordet og løp ut av kjøkkenet, og kom tilbake et minutt senere med en ball og en mus i hendene.
Venn! — ropte Vasja og trykket musen til seg.
Men musen omfavnet ham ikke, blinket ikke, snakket ikke, og ga ingen tegn på liv! Vasja ble forvirret og blinket.
Vær ikke så lei deg! Det er jo bare en leke! — prøvde jenta å berolige ham.
Nei!!! Det er vennen min! Jeg såret ham.. og han.. døde!!! — ropte Vasja og brast i gråt av fortvilelse.
Han følte seg forferdelig i det øyeblikket! Han gråt som en jente! Men han var så lei seg for musen, seg selv og jenta som ikke lenger lo, men så alvorlig på ham. Vasja holdt musen tett og gråt høyt.
Og så følte han små armer som omfavnet ham og klapte på øret hans.
Slutt å grine! Du har gjort hele t-skjorten min våt!!! — mumlet musen.
Levende!!! Min kjære, min elskede! — Vasja danset av glede.
Jenta smilte uten å stille spørsmål og gikk ut av kjøkkenet. Da hun kom tilbake, både Vasja og musen fikk et sjokk. En liten jente løp inn i kjøkkenet etter henne, akkurat som musen. Flettene hennes stakk ut i alle retninger, og den spisse snuten hennes rykket utålmodig.
Jeg forsto det med en gang, — sa jenta forlegent, — Jeg var bare redd for å ta feil. Møt datamuskelen min. Og hun heter — Maurene!
Maurene gjorde en ubehendig kniks, smilte bredt og pep:
Nå skal vi drikke te!