Vasja satt ved datamaskinstolen og, vridende av spenning på stolen, spilte sine favorittspill med tanker, og skjøt ned fiender med ett klikk på datamaskindatamuskelen.
Han elsket dataspill og satt i timevis med sitt favorittarbeid. Vasja var 100% sikker på sine egne evner! Derfor spilte han med tungen ut av flid, uten å lytte til mors insisterende oppfordringer om å gå og gjøre leksene. Han hadde ikke tid til å gjøre leksene, så han lærte forferdelig, han gikk heller ikke ut, han hadde ingen venner. Hvem ville vel snakke med en dårlig elev og en late?
Vasja forsto ikke engang først hva som skjedde med dataspillet hans. Noe var helt klart i veien! Da han så nøye på de kjente bildene, hoppet han på stolen,
hodetelefonene falt av hodet hans og falt med brak på gulvet! Og han så hvordan en lodden gutt så på ham med blå øyne fra hjørnet av skjermen!
Vasja gnidde øynene. Det uforståelige synet forsvant ikke! Og det så nøye på gutten! Og så tok denne "noen" og blunket til Vasja! Av forbauselse ville Vasja først raskt slå av datamaskinen. Men siden han var en nysgjerrig gutt, sukket han og spurte:
Hvem er du?
Det søte vesenet så ut til å bli glad for spørsmålet og, smilende, svarte:
Jeg er en mus!
Vasja så skeptisk på den store, lodne og frekke "musen" som satt i hjørnet av skjermen.
Hva slags "mus"? Jeg vet hva slags mus det finnes: grå, hvite, små, med lang hale! Nei.. Du ligner ikke på en mus!
Men jeg er en datamus! - gjentok gutten muntert.
Vasja så på sin datamus som lå fredelig på teppet ved siden av tastaturet.
Nei.. Du ligner heller ikke på den! Hva tuller du meg med?! - Vasja ble sint, - Nå skal jeg slå av datamaskinen, så får du se!
Åh, nei! Ikke gjør det! - fra hjørnet av skjermen flyttet "musen" seg til sentrum og viste seg å være en ganske morsom gutt, omtrent samme alder som Vasja, - Ikke slå av datamaskinen. Jeg er lei av å sitte her alene! Jeg har allerede kravlet rundt i alle hjørner her, spilt alle spill på nytt, sett alle bildene dine på nytt, hørt all musikken din på nytt, og til og med lært fysikkreferatet ditt!
Wow! - utropte Vasja, - Hvis du lærte det, er du flink! Jeg skrev det i to uker. Vet du hvor vanskelig det er!
Ja, jeg vet, - sukket datamuskyllingen, - Jeg har observert deg i lang tid.
Men hvordan kom du inn i datamaskinen?! - spurte Vasja endelig sitt viktigste spørsmål.
I hver datamaskin bor sin egen datamus! Og akkurat som en husgud i huset beskytter freden og tar vare på familien, så tar vi - datamuskene - vare på dataprogrammet. Det ble bare kjedelig å sitte alene her. Derfor viste jeg meg for deg! Skal vi være venner? - spurte Muskyllingen, og blinket med øynene.
Men hvordan skal vi være venner? - undret Vasja, som aldri før hadde blitt spurt om vennskap, - Hvis du er i datamaskinen og jeg sitter her, på rommet?
Du kan skrive meg ut!
Vasja skrudde raskt på skriveren, klikket på vennen sin med markøren, og muskyllingen flyttet seg fra skjermen til et papirark. Han lå tegnet i et minutt, så blinket, niste, hoppet av papiret, hoppet på gulvet og før Vasja sto en morsom liten gutt! Han var litt større enn en katt i høyden. Men hvis en "mus" er større enn en katt - det er allerede sensasjon! Slik fikk Vasja sin sensasjonelle venn!
Vasja hoppet av glede og, rød av spenning, visste ikke hvordan han skulle glede ham, og spurte:
Vil du spise?
Ja! - svarte Muskyllingen, klatret raskt opp på sofaen og så nøye på Vasja.
Han løp til kjøleskapet og hentet det beste han fant der: is og en boks kondensert melk.
Vær så god!
Hva er det? - så skeptisk på søtsaker Muskyllingen.
Mat! Is! Det beste - sjokolade! Spis, vær ikke sjenert! - tilbød Vasja.
Nei! - lo Muskyllingen, Jeg spiser ikke det! Jeg er jo Muskyllingen - datamuskyllingen? Datamuskyllingen! Derfor spiser jeg bare informasjon! Så ta fram referatet ditt og les det høyt for meg! Og jeg skal spise!
Vasja åpnet munnen av forbauselse. For øvrig elsket han ikke å lese, eller rettere sagt, han hatet det! Akkurat som å lære. For det er mye mer interessant å spille dataspill enn å lære gangetabellen og skrive oppgaver! Men ikke ønsket at hans datavenn skulle bli "sulten", Vasja adlød og tok referatet og begynte å lese høyt og med uttrykk.
Muskyllingen var en oppmerksom lytter. Han "tygget" all informasjonen, hvis noe var uklart for ham, spurte han på nytt, og Vasja, interessert, forklarte vennen sitt emnet i referatet. Og han la ikke merke til hvordan han, side for side, lærte det helt!
Så kom kvelden, og mamma kikket inn på Vasjas rom, og trodde at sønnen fortsatt spilte dataspill. Men Vasja sov, med referatet ved siden av seg. Datamaskinen blinket med blått lys, og natten kom.
Om morgenen løp Vasja for første gang med glede til skolen og fikk der en "5" i fysikk for et godt lært referat! Læreren bare kastet hendene i været av forbauselse. Klassekameratene var målløse. Og Vasjas glede var grenseløs!
Hjemme ventet datamuskyllingen på ham. Og før den lykkelige Vasja rakk å løpe inn på rommet, spurte Muskyllingen med en gang:
Hva skal du fø meg med i dag?
I dag skal jeg fø deg med en essay på russisk, et par matematikkoppgaver og til dessert skal vi svelge et dikt!
Muskyllingen var så glad at han nesten sprakk og gjorde seg klar til å lytte nøye.
Dag etter dag fôret Vasja vennen sin med ny informasjon. Og på denne måten lærte han selv også. Lærerne på skolen ble overrasket over endringene som hadde skjedd med Vasja. Fra en dårlig elev og en bølle hadde han blitt en "god elev"! Nesten til og med - en utmerket elev! Tredje klasse, til glede for mamma og lærerne, avsluttet han uten "treere"!
Men han fortalte ingen om vennen sin. Og som svar på ros, ble han rød og sjenert og sa:
Jeg har bare gode lærere!