I en magisk skog bodde en familie – mamma bjørn, pappa bjørn og små bjørnunger. Den eldste het Smørblomst, den mellomste het Snillulf, og den yngste jentungen het Haletramp. De bodde alle sammen i et vakkert stort hus hvor veggene og trappene var laget av duftende tre.
Guttungene bodde på sitt eget rom. Hver av dem hadde sin egen treseng, og på hyllene lå det masse forskjellige leker – store stridsvogner, nesten som ekte, pistoler, bulldosere og til og med enorme byggesett som man kunne bygge et stort hus av.
Man så med en gang at her bodde det gutter. Men på Haletramps rom var alt rosa, både sengeteppet, gardinene i vinduene og kjolene, som det var veldig mange av i det rosa skapet.
Alle bjørnene, både de voksne og ungene, jobbet hele sommeren og hele høsten for å samle inn så mye mat som mulig til vinteren. For om vinteren er det ingen mat i skogen, overalt ligger det mykt snø, og det finnes ikke en eneste butikk hvor man kunne kjøpt godsaker.
Derfor sto det ved veggene i det store forrådskammeret tønner med honning, store trekasser med bringebær, epler, aprikoser, plommer, pærer og tyttebær. Og det var mye, mye annen mat der også.
Egentlig skulle bjørnene for lengst ha gått i dvale, for bjørner sover om vinteren. Men våre bjørner kunne ikke sove, fordi den viktigste høytiden snart skulle komme – jul. Og i en slik anledning kunne man godt sove litt mindre om vinteren. Og så måtte de absolutt lage gaver til hverandre og til alle vennene i skogen.
Før denne lyse, gode høytiden ryddet alle bjørnene i huset, la bort leker, bøker og klær, de pyntet huset med vakre tegninger, kuler, girlander, papirpynt laget med egne hender, og glittrende julepynt.
Lille Haletramp vannet alle blomstene i huset, hun og mamma hadde dyrket veldig mange vakre blomster i potter, og i hele huset var det en behagelig blomsterduft. I det største rommet hadde de satt opp et stort bord, dekket det med en vakker hvit duk og satt fram mange, mange tallerkener med forskjellige deilige retter.
Og plutselig hørtes det banking på døren, ikke engang banking, men en knapt hørbar banking. Alle bjørnene så på hverandre, hvem kunne det være på denne tiden? Haletramp løp for å åpne og så på trappen to små pinnsvin, en bror og en søster – Piggen og Lillebitte. De kom for å be bjørnene om hjelp.
Hei, bjørner. Vi trenger virkelig deres hjelp! Mamma vår er syk, pappa dro for å hente legen – det ville villsvinet, men har sikkert gått seg vill. Og hjemme hos oss har vi ikke ved i det hele tatt, ute er det så kaldt at det snart vil dukke opp istapper i rommene våre. Og vi har heller ikke mat i det hele tatt.
Sa pinnsvinene til hilsen.
De stakkars pinnsvinene skalv som løv i vinden, av kulde, av sult, de var veldig ulykkelige. Mamma bjørn styrtet bort til de små, skiftet raskt på dem til varme tørre klær, ga dem varm te med bringebærsyltetøy, matet dem med deilige honningboller og la dem til å sove i Haletramps lille rosa seng, mens jenta selv måtte legge seg i gutterommene.
Først var de små bjørnungene sinte på foreldrene, men så tenkte de på hvor forferdelig det er når man er sulten, fryser, og viktigst av alt, når mamma er syk, og de syntes også synd på de stakkars pinnsvinene.
Neste dag, da alle våknet, dro hele bjørnefamilien til pinnsvinenes hus, og tok med seg mye forskjellig mat, frukt, medisiner til den syke mammaen, ved for å varme opp huset, gaver til de små pinnsvinene, og masse forskjellige leker og gaver.
Det var veldig gøy og godt å hjelpe de stakkars små pinnsvinene, det var så hyggelig for alle å more seg sammen, hoppe, leke med pinnsvingene, se hvordan den syke pinnsvinmammaen tok medisin og straks ble frisk. Og der kom pinnsvinpappaen hjem, levende og frisk. Det viste seg at han hadde havnet i en enorm snøfonn og ikke kunne komme seg ut. Men nå var alt bra, og alle mammaene, pappaene og ungene var samlet.
Slik feiret bjørnungefamilien jul, uten gaver og spesielle godsaker. Men til gjengjeld var det så hyggelig for dem å hjelpe vennene sine i skogen, for det er veldig viktig å ha mange slike nære venner.
