Det var en gang en møbelfamilie: den lille – en krakk, mamma – en spisestuestol, pappa – en kontorstol, bestemor – en myk lenestol med pledd og pute, og bestefar – en gyngestol. Og de hadde en liten hund – en puff.
Den lille krakken ble ofte bedt om å gå tur med puffen, fordi alle de andre var opptatt.
Mamma – spisestuestolen – lagde middag til familien. Pappa – kontorstolen – jobbet hele dagen på kontoret. Bestemor – den myke lenestolen med pledd og pute – strikket myke pledd til de andre stolene. Bestefar – gyngestolen – leste kloke bøker, gynget tankefullt og knirket. Noen ganger gikk han på tur, men han var allerede gammel og kunne ikke holde følge med krakken og puffen.
Hver gang etter turen sa mamma – spisestuestolen – til alle at de måtte vaske bena sine skikkelig, for ikke å skitne til gulvet i huset, og for ikke å bli syke. Vanligvis lyttet den lille og vasket seg grundig, med såpe og noen ganger til og med med vaskeklut.
Men en dag kom han hjem, så på bena sine og bestemte at de var rene nok. Ute var det tørt og rent, så han tenkte at han ikke hadde blitt skitten. Og dermed var det ikke nødvendig å vaske seg i det hele tatt.
Han setter seg ved bordet, og mamma – spisestuestolen – spør:
Har du vasket bena dine?
Ja, mamma!
Svarte den lille krakken.
Flink gutt. Da kan vi spise middag.
De satte seg til å spise. Etter måltidet sa bestemor – den myke lenestolen med pledd og pute – til krakken:
Nå må du vaske deg, så kan du gå og leke.
Greit, bestemor!
Svarte den lille, men han tenkte at han ikke hadde blitt skitten, så han løp rett til lekene sine. Og vasket seg ikke.
Han sitter og leker med lekene sine og merker at bena klør. Han klødde seg, men det gikk ikke over. Og jo lenger tid som gikk, desto mer klødde det! Han bestemte seg for å spørre bestefar – gyngestolen – fordi han leser mye og vet alt. Han løp bort og sa:
Bestefar, hvorfor klør bena mine så mye?
Har du vasket dem?
Spurte bestefar – gyngestolen.
Nei. Men hvorfor vaske dem når jeg ikke har skitnet dem til?
Svarte krakken trist. Og bestefar svarer:
Man må vaske seg selv når man ikke ser skitt! Fordi bakterier er så små at man ikke kan se dem uten mikroskop. Man må absolutt vaske hender og bein etter turer ute, før måltider og etter toalettbesøk, selv om de ser rene ut. Og du vasket deg ikke, så du har blitt syk. Vi må raskt til møbeldoktoren!
Akkurat da kom pappa – kontorstolen – hjem fra jobb. Han tok den lille krakken og kjørte ham med en gang til den beste snekkeren – slik kaller man møbeldoktoren.
Snekkeren så på de syke bena, banket med hammeren og sa:
På grunn av skitt har det kommet biller her. Vi må sage av disse bena og lage nye. Men jeg har gått tom for passende trevirke. Derfor må jeg ta ryggstøet fra krakken og lage nye ben av det.
Stolefamilien ble lei seg for at barnet deres nå måtte gå uten ryggstø. Men de måtte redde ham raskt, før billene skadet alt annet.
Snekkeren skrudde, saget, skar, slipte og skrudde lenge. Og han lagde utmerkede ben til krakken! Friske og sterke. Og siden den gang har den lille alltid, alltid vasket dem før måltider, etter toalettbesøk og etter turer ute.
Og nå vet du hvorfor alle krakker står på sterke ben, men helt uten ryggstø.
