En gang var det en liten hare. En morgen våknet han og så en solstråle danse på vindusbrettet. Haren ble glad, for han hadde en veldig viktig oppgave.
Haren ville fullføre et lerhus som han begynte å forme kvelden før, men han rakk ikke å ferdigstille det og sovnet.
Om morgenen hadde han mye krefter. Han spiste frokost og løp glad mot byggeplassen.
Til å begynne med gikk alt bra: haren laget vinduer og en dør, og så begynte han på taket. Taket ville ikke bli riktig: det sank sammen eller skjevet til begge sider.
Haren rettet på taket lenge, men det ble ingenting av. Da ble han sint og sparket til huset sitt.
Ja, haren hadde ett problem: han likte ikke når ting ikke lyktes. Da ble han nervøs, stampet med potene, ødela alt, gråt og løp langt bort fra det uferdige arbeidet.
Plutselig dukket det opp en dverg. Han så akkurat ut som dvergene mamma hadde lest om for haren i eventyrbøkene.
Hei, hare! Jeg er en dverg. Jeg ser at du er lei deg, og det hindrer deg i å fullføre det vakre huset ditt.
Ja, jeg har det veldig dårlig, og jeg har ikke krefter til det! svarte haren.
Jeg vet hvordan jeg kan hjelpe deg, men du må finne noe først, sa dvergen.
Jeg er med! utbrøt haren.
I verden finnes det en ond trollmann som samler på kraft, og alle andre sitter igjen med hjelpeløshet, sinne og aggresjon. Så snart noen begynner å bli sint, tar trollmannen kraften deres og gjemmer den langt, langt borte i en kiste. Jeg gir deg et magisk kompass som leder deg til kisten og hjelper deg å holde kursen, forklarte dvergen.
Tusen takk! Jeg skal prøve å finne kisten! ropte haren og begynte straks på veien.
Veien var svært vanskelig og gikk gjennom en tett skog der ville dyr bodde og skremte haren. Men han gikk likevel videre, for han visste at kisten med kreftene hans ventet.
Etter ett døgn fant haren kisten der kraften hans var gjemt. Da han åpnet kisten, lyste ansiktet hans opp, og kreftene vendte tilbake til ham.
Hjemreisen føltes kort for haren, for kraften hans var med ham og hjalp ham å komme seg gjennom alle vanskelighetene.
Så snart haren kom hjem, løp han straks for å fullføre huset. Denne gangen gikk arbeidet unna. Huset ble veldig vakkert!
Nå visste haren at han kunne ta vare på kreftene sine ved alltid å være samlet og rolig.