Hei, min lille lytter. Jeg er et eventyr om dyr som snakker forskjellige språk. Nå shall du få vite hvorfor katter ikke kvitrer som fugler, og hunder ikke rauter som kuer.
Lytt nøye og legg det på minnet... Å, men du har jo ikke skjegg! Da må vi... Skriv det bak øret! Nei vent, ikke skriv på det lille fine øret ditt. La oss bare si at du husker hvorfor alle dyr snakker forskjellig. Er vi enige? Greit, da lytter du.
For lenge, lenge siden snakket alle dyr det samme språket. Ja, det er sant! Jeg husker ikke engang hvordan det hørtes ut for menneskelige ører. Kanskje "blym-blym" eller "purli-churli". Eller "dysjik-kabydjik". Eller til og med syngende: "pu-u-usene-pusene, pu-u-usene-kosene". Det var så lenge siden at ingen husker det nøyaktig.
Det viktigste var at alle forsto hverandre. For eksempel, en bjørn går over et jorde, med store poter "tomp-tomp", og en bie roper:
Passzz på! Gå til zziden! Jeg henter nektarzz her!
Og han – hopp! – flyttet poten sin og tråkket ikke på blomsten med bien. Eller et annet eksempel: en liten hare lekte seg bort og gikk seg vill. Han kom til en elv og spurte en karuss:
Un-unnskyld meg, vær så sn-snill. Hvilken ve-vei er min gr-grønne haug med pr-prestekrager?
Karussen svarte:
Den blu-blubstore haugen bak det nær-nærmeste eiketreet. Blu-blubli ikke borte igjen!
Du har sikkert hørt at dyr liker å komme til vannet. For å drikke, bade, og bare nyte elven eller innsjøen. Det er veldig sunt og hyggelig! Og så avslappende at de av og til begynner å diskutere hemmelighetene sine i det varme vannet.
I den tiden, mens forskjellige dyr snakket likt, visste fiskene alt om alle. Og de var selv glade i å prate. Derfor begynte de å røpe andres hemmeligheter.
En dag fortalte de villsvinene hva de hadde hørt fra ulvene om hvor de skulle jakte. Neste dag skravlet de til ekornene om hva de hadde hørt fra villsvinene om hvor man kunne finne mange eikenøtter. Neste gang fortalte de uglene hva de hadde hørt fra ekornene om hvordan de kamuflerte hullene sine.
Dag etter dag – og dyrene hadde ingen hemmeligheter igjen. Alle skjulte reir og huler var ikke lenger hemmelige og kunne ikke lenger beskytte eierne sine. Alle lite kjente lysninger med bær og nøtter ble raskt nedtråkket. Det oppsto kaos overalt, og fiendskap spredte seg.
Men mest av alt ble dyrene sinte på fiskene. De sa rett ut:
Vi får ikke fred på grunn av sladderen deres, pratmakere! Dere burde svelge tungene deres og aldri mer prate tull!
Fiskene ble fornærmet over at de ble skjelt ut. De tok og svelget tungene sine! Og siden den gang har de ikke snakket med noen.
Men dyrene stolte ikke på noen lenger. Og de bestemte seg for å finne på hemmelige lyder. Musene begynte å pipe, slik at ingen skulle gjette hvor de nye hullene var. Fuglene begynte å kvitre, plystre og synge, slik at andre ikke skulle forstå hva de kvitret om. Revene bare fnyste til de andre og bjeffet stille seg imellom.
Snart glemte alle hvordan de tidligere snakket sammen. Nå forstår bare frosker kvekking, og ulver – ulveheyl. Og fiskene bare vifter med finnene og halene, men sier ingenting høyt. Slik ble dyrene uvenner på grunn av andres sladder og mistet det felles språket.
Det er for sent å dømme hvem som var mest skyldig. Kanskje de ikke burde ha diskutert sine saker i nærvær av fremmede. Kanskje de ikke burde ha røpet andres hemmeligheter til alle rundt. Uansett regnes begge deler nå som dårlig oppførsel.
Jeg håper, min lille lytter, at du husker godt hva unødvendig prat fører til. Tenk nøye før du sier noe. Ellers mister du det felles språket med venner og familie – og vil angre etterpå.
Men nå er jeg veldig trøtt, jeg skal sove. God natt!
