Bjørnungen ble født på høsten. Høsten endret skogen hver dag, og lille Bjørn elsket å observere hvordan bladene falt, gresset ble gult, og hvordan rimfrost malte alt grått om morgenen.
For ikke lenge siden sto det vakre, krøllete trær rundt omkring, men nå hadde de blitt til lange, grå pinner. Til gjengjeld hadde det dukket opp et fargerikt, rasslende teppe under beina som var så morsomt å løpe på!
Hvor kom det fra? ― lurte lille Bjørn.
Det ble kaldere, og bjørnmoren, som fortalte om en ukjent vinter, prøvde å overtale sønnen sin til å spise godt, lagre fett slik at han kunne sove dypt og lenge, rolig og søtt.
Bjørnmoren tvang sønnen sin til å spise for å samle et lag med fett til vinterdvalen, men den urolige gutten løp av for å leke og spiste veldig dårlig. Han burde ha hørt på sin kloke og erfarne mamma…
Vinteren kom, og moren begynte å forberede bjørnungen på dvalen. Bjørn ble veldig lei seg. Å ligge i tre måneder i hula virket som bortkastet tid, for det var så mye interessant rundt omkring!
Bjørnmoren visste at bjørnungen ikke hadde samlet nok fett til vinteren, så hun holdt ham så tett inntil seg som mulig. Slik ble det varmere for gutten. Til slutt sovnet bjørnene. Utenfor raste en streng vinter med kraftige, stikkende kuldeperioder.
Den sultne bjørnungen våknet før moren. Han var forferdelig sulten og bestemte seg for å lete etter mat i skogen. Han kravlet knapt ut av hula som var dekket av snø. Øynene hans begynte å tåre av det hvite og solen. Det var ingen mat noe sted.
Lille Bjørn gikk tilbake til hula og krøp tett inntil den sovende moren. Han ble varm, men han var fortsatt sulten. Det var en hel måned igjen til våren. Gutten ble veldig trist og redd.
Våren så hvor vanskelig det var for den lille bjørnungen og bestemte seg for å hjelpe ham.
Da den sultne bjørnen igjen kikket ut av hula, så han en vakker jente i en lysegrønn kjole prydet med blomster og blader, med en krans av løvetann på hodet.
Jenten gikk mot bjørnungen, og hvor hun gikk, smeltet snøen.
Hvem er du? ― spurte bjørnen forundret.
Jeg er Våren, ― svarte jenten.
Hva betyr Våren? ― fortsatte den nysgjerrige gutten.
Det er en årstid som kommer etter den kalde vinteren. Om våren er det varmt. Snøen smelter, og naturen våkner.
Vil moren min også våkne? Jeg er så sulten!
Men hvorfor hørte du ikke på henne? Hun gjorde sitt beste for å forberede deg til vinterdvalen, men for deg var leken viktigere.
Jeg skal ikke gjøre det igjen. Vær så snill og frels meg!
Greit, jeg skal hjelpe deg, men bare denne ene gangen. Fra nå av må du høre på moren din.
Våren tok av seg sin solvarme sjal og dekket bjørnungen med den. Han ble øyeblikkelig varm.
Våren danserte rundt på engen, og engen ble dekket av saftig gress med blomster og bær. Bjørnen kastet seg over maten med stor appetitt.
Da han hadde spist nok, takket han sin frelser og gikk tilbake til hula til moren. Han krøp tett inntil bjørnmoren og sov den siste vintermåneden. Da våren kom, våknet de.
Hurra, våren! ― ropte bjørnungen glad da han kikket ut av hula.
Vet du hva våren er? ― spurte bjørnmoren forundret.
Selvfølgelig! Det er årets vakreste tid!
Bjørnungen fortalte moren om hva som hadde skjedd med ham i løpet av vinteren. Han skammet seg over hvordan han hadde oppført seg på høsten. Han lovet at han fra nå av skulle høre på bjørnmoren i alt.
Og virkelig, han ble veldig lydig. Selv når moren forbød ham noe, ble han ikke lei seg eller krypen. For han visste at bjørnmoren elsket ham høyt og aldri ville gi ham dårlige råd.
Man må høre på voksne. De ønsker bare det beste for barna sine.
