Hvordan Småkjeksen hjalp Øyenstikkeren

En varm sommerdag våknet Småkjeksen tidlig om morgenen og løp til blomsterengene. Han ville sjekke om det fortsatt var dugg på blomstene, slik at han kunne vaske sitt lille ansikt med friske, duftende små dråper. For en liten mus trenger bare én dråpe for å vaske seg.

På engene vokste fargerike blomster: klokker, smørblomster, kløver, engnelikker, kornblomster og prestekrager. Den sterke sommersolen hadde allerede varmet opp plantene og jorden med sine varme stråler, og duggdråpene var helt tørket opp. Småkjeksen ble litt skuffet.

Hvor skal jeg vaske meg nå?

Tenkte han, da han plutselig så en stor øyenstikker med vakre, fargerike lange vinger som satt på et høyt gresstrå og svaiet i den lette vinden. Hun hadde senket hodet sitt og så veldig trist ut.

Hva heter du, og hvorfor ser du så lei deg ut?

Spurte musungen.

Jeg heter Dusjka, og hvordan skal jeg ikke være trist.

Svarte øyenstikkeren.

Jeg hadde et lite speil, og jeg elsker å se på min egen refleksjon. Jeg fløy fra blomst til blomst, og det falt plutselig ned i gresset. Jeg klarer ikke å finne min skatt.

Klaget Dusjka.

La meg hjelpe deg!

Tilbød musungen og begynte å søke i gresset med sine små labber etter speilet. Han søkte og så, men klarte ikke å finne det lille speilet i det tette gresset. Blomsterengene var store, og det var usikkert hvor Dusjka hadde mistet det.

Øyenstikkeren sukket og ble enda tristere.

Hvordan skal jeg klare meg uten mitt lille speil.

Hulket hun.

Ikke bekymr deg! Jeg har fått en idé. Jeg var nettopp på vei til elven for å vaske meg, og du kan følge etter meg.

Pep musungen og skyndte seg av gårde med sine små labber, og kom veldig fort fram til elven. Øyenstikkeren kastet seg ut i luften, slo med sine store vinger noen ganger og var også snart ved bredden.

Se ned på vannet, i elven kan du se din refleksjon! Se hvor vakker du er, Dusjka, hvilke enorme øyne du har, hvordan dine sølvglinsende vinger skinner i solen. Du er veldig elegant og ligner på et lite lett helikopter.

Ropte musungen.

Å, nå trenger jeg ikke speilet mitt lenger.

Gledet seg øyenstikkeren.

Og hun senket seg helt ned til vannet for å se refleksjonen sin og betrakte seg selv bedre.

Musungen skjøpet opp rent vann med sine labber og begynte å vaske sitt lille grå ansikt.

Takk skal du ha, Småkjeksen, hvor bra at du hjalp meg og fortalte meg om elven. Nå vet jeg hvor jeg kan se min refleksjon og beundre min skjønnhet.

Og øyenstikkeren flyr fortsatt over vannet den dag i dag. Noen ganger stiger hun opp, noen ganger senker hun seg. Noen ganger stiger hun opp, noen ganger senker hun seg.... Og hun ser og ser på sin refleksjon. Hun blir aldri lei.

Og Småkjeksen, etter å ha oppfrisket seg med det kjølige elvevannnet, løp hjem. Han skyndte seg til sin kjære mamma for å fortelle henne om sin nye venn. Han var glad for at han hadde hjulpet øyenstikkeren Dusjka. For hver god gjerning gjort for andre kommer alltid tilbake.