Etter frokost dro bjørnungen Morten sammen med bestefar Boris Mikhailovitch ut i skogen for å plukke bær. Underveis diskuterte de ivrig nyheter om koronaviruset:
Du må spise bær og grønnsaker for å ha sterkt immunforsvar, så vil ingen virus, ikke engang "Corona", være farlig for oss!
Sa bestefar.
Når vi har fylt kurver med bær, skal vi spise selv og gi til foreldrene dine!
Det er veldig bra at du vil dele!
Bestefar nikket godkjennende. En nabo kom mot dem, grævlingen Gregor:
Hallo, naboer! Hvor er dere på vei?
Hallo, Gregor!
Svarte Boris Mikhailovitch og så på barnebarnet sitt. Men Morten var stille og trakk seg sammen.
Hallo, Morten! Jeg har ikke sett deg på lenge, du er blitt stor!
Sa Gregor til bjørnungen. Morten var stille, vendte seg bort og trakk på munnen.
Ja, vi skal ut for å plukke bær og styrke immunforsvaret.
Bestefar begynte å snakke med naboen for å avlede oppmerksomheten fra Morten.
Vel, alt godt med dere!
Naboen vinket og gikk videre. Bestefar var veldig flau på vegne av barnebarnet sitt, og han fortalte ham en historie:
Denne historien skjedde for lenge siden i landsbyen vår. Det bodde en pinnsvin som het Fufik. Han hilste aldri på noen, bare snøftet i skjegget sitt: "Fu - fik, fu - fik - fujte", og alle trodde han sa: "Jeg vil ikke hilse på noen". Men vi vet alle at når man hilser, ønsker man hverandre god helse. Ingen ønsket ham god helse, ingen hilste på ham. Snart ble pinnsvinet svakt, ryggen og beina gjorde vondt, og synet ble dårlig. Han gikk med stokk og snøftet: "Fu - fik, fu - fik - fujte". Pinnsvinet tenkte at han kunne bli helt sengeliggende. Han gikk til tannlegen og fikk satt inn en fremtann som hadde falt ut. Han smilte til tannlegen og sa klart: "Fdravstfujte!", tenkte seg om igjen og sa enda tydeligere: "Hallo!". Fra da av kjenner vi ikke igjen pinnsvinet vårt: han går uten stokk, smiler og hilser på alle.
Hele veien til skogen var Morten stille. Han forestilte seg den stakkars pinnsvinen som ville hilse men ikke kunne. Men han, Morten, kunne det, alle tennene hans var på plass, alt var bra, men av en eller annen grunn var det veldig vanskelig for ham å si ordet: "Hallo".
Og han husket bestefars ord: "Det første steget er alltid det vanskeligste, men du må overvinne det. Ellers vil du aldri se lykken for alle"
Første gang Morten hilste veldig stille, med skam, nesten uhørlig, så høyere og mer selvsikkert. Nå vinker han vennlig til alle for at de skal se ham selv fra langt hold, og sier med et smil: "Hallo!".
