Denne historien skjedde med en kaninunge som het Fløtemyk om vinteren. Han fikk navnet sitt fordi pelsen hans hadde samme farge som den søte og velsmakende fruen, bringebæret.
Fløtemyk bodde på en gård sammen med andre dyr. De hadde det stort sett bra, til og med ganske lykkelig. Bare hadde ikke kaninungen noen venner, og det gjorde ham veldig lei seg.
Fløtemyk bestemte seg for å dra ut og lete etter en venn. Han bestemte seg for å gå inn i skogen. Det var skummelt for ham. Potene frøs, og han sank ned i den luftige snøen. Kaninen var sliten, men et sted ventet en venn på ham....
Snøen falt i fine dotter, og denne dagen hadde den en spesiell musikk, som minnet om mammaens vuggesang. Fløtemyk savnet mamma veldig, og han ønsket å komme hjem igjen fort, men vennen ventet jo.
Kaninungen var helt utslitt, og plutselig møtte han en harekillinge på veien. Harekillingen så på Fløtemyk fra ører til hale og sa:
For en merkelig en du er. Du ligner vel på en hare, men pelsen din har en annen farge. Den har ikke engang skiftet til vinterdrakt, og du kan ikke gjemme deg i skogen for reven og ulven, og du kan ikke gjemme deg i snøen. Jeg har ikke sett deg her før, du er nok ikke fra skogen.
Den forvirrede lille reisende svarte harekillingen:
Jeg er kaninungen Fløtemyk, og jeg bor på gården. Jeg har ingen venner, og derfor har jeg dratt ut for å lete etter en venn, for det er tungt uten en venn. La oss være venner! Pelsen min er sånn fra fødselen av, og jeg har ingen vinterdrakt.
Harekillingen viftet med potene, hoppet videre og sa på vei avsted:
Du finner ikke en venn i skogen. Her er alle for seg selv, og derfor vil jeg ikke være venn med deg. Du vil gå deg bort alene. Vend tilbake, Fløtemyk, til gården. Farvel!
Harekillingen hoppet av sted, og den skuffede Fløtemyk gikk videre. Han hadde ikke fått vennskap med harekillingen. Vinterskogen var veldig vakker, dekket av et hvitt teppe, men alt for uvennlig og lite gjestfri. Plutselig fikk kaninungen øye på en skjære på en gren. Den så på den lille reisende og sa:
Merkelig hare nå til dags, som ikke har skiftet pelsen. Du går deg bort, du havner i ulvens eller revens klør. Ta potene dine og kom deg unna herfra fort, jeg lukter at den rødbrune reven er nær.
Fløtemyk svarte skjæra, som fortsatt betraktet ham nøye:
Jeg er ikke en hare, men en kanin, og derfor skifter jeg ikke pels. Jeg leter etter en venn, det er veldig trist uten. Derfor er jeg kommet inn i skogen. Ikke skrem meg, tante skjære, si heller: har dere sett vennen min?
Skjæra ristet bare på hodet:
Dumming, du finner ikke en venn i skogen. Her er alle for seg selv, og venner trengs ikke av noen. Men du havner i ulvens klør. Vend hjem før det skjer noe galt.
Kaninungen ble enda mer lei seg. Kunne det virkelig være at han ikke fant en venn? Likevel bestemte han seg for å fortsette. Fløtemyk gikk dypere og dypere inn i skogen, lenger og lenger fra gården og mamma, og det gjorde ham enda mer redd. Men han måtte finne en venn, for hvordan skulle man klare seg uten? Alle trenger en venn.
Plutselig fikk kaninungen øye på en ekorn som hoppet fra gren til gren og ristet snø ned, som falt i snutten på Fløtemyk så han kneep øynene sammen, og det kittlet hyggelig i nesen. Ekornet så på kaninungen og sa:
Kanin er ikke noe sted i skogen. Du går deg bort, for du kan ikke gjemme deg slik en hare kan for ulven og reven. Pelsen din er altfor synlig mot den hvite snøen. Hva er det som har fått deg hit til oss i skogen?
Fløtemyk svarte og la ørene ned:
Jeg leter etter en venn. Uten en er det umulig: trist og ensomt. Jeg leter i skogen, for på gården kjenner jeg alle, og en venn er der helt sikkert ikke. Det hadde jeg lagt merke til. La oss være venner, ekorn.
Ekornet hoppet over på en nabogren, klar til å fortsette ferden gjennom vinterskogen, og sa farvel til kaninungen:
Jeg har ingen venner og har aldri hatt. I skogen er alle for seg selv. Og hvis du ikke vil møte ulven, bør du dra hjem. En venn finner du ikke her, uansett hvor mye du prøver.
Fløtemyk ble helt nedfor, han syntes synd på skogens innbyggere:
Hvordan kan de leve uten venner? Det er galt, det er feil. Ingen støtter en, hjelper en i nød, får en til å smile når man er lei seg. Det finnes ingen å dele glede og sorg med.
Slik tenkte kaninungen, og han tenkte tilbake på gården: nei, de lever likevel i fellesskap der, og hjelper hverandre. Plutselig hørte den lille reisende skritt helt i nærheten, helt ulike harens og ikke som ekornets hopping i grenene. Tunge og grove. Kaninungen snudde seg og så en ulv. Han sto helt inntil ham, og Fløtemyk ble redd. Ulven slikket seg om munnen og sa:
Ikke helt lik en hare er du, pelsen er en annen. Altså en kanin… Det var bra! Jeg har hørt at du leter etter en venn. La oss være venner. Jeg skal ikke gjøre deg noe.
Ulven kom nærmere den skremte kaninungen, åpnet kjeften og klasket tennene. Nå spiser han ham! Den stakkars lille Fløtemyk klarte bare å svare:
Jeg vil ikke være venn med deg, ulv. Tennene dine er altfor store, og du plager harene. Det er ikke bra.
Ulven kom stadig nærmere Fløtemyk, og han gråt og dekket øynene med potene av redsel. Han tenkte på gården: mamma, som bekymrer seg og venter på ham, og hesten Stjerne. Hun fikk navnet sitt fordi det lyste en vakker hvit stjerne i pannen hennes, lik dem som ses på himmelen en frostkald vinternatt.
Stjerne ga ham ofte gulrøtter, og han likte å sitte sammen med henne i stallen og bringe epler fra hennes favorittepletre når de ble modne og begynte å falle. Stjerne luktet også spesielt: høy, markblomster og selvfølgelig de elskede eplene. Han likte å ri på ryggen hennes og høre på historiene hennes om turene til byen.
Og i dette øyeblikket forsto Fløtemyk at han har en venn, Stjerne, bare så han det ikke, og verdsatte det ikke. Kaninungen ville ønske at han var hjemme nå, men ulven var et problem, han kunne ikke stikke av. Plutselig hørte kaninungen en kjent stemme i den snødekte skogen:
Fløtemyk! Fløtemyk! Hvor er du?
Det var Stjerne! Kaninungen ble veldig glad for vennens stemme, men ulven var der, og han ble redd, men ikke lenger for seg selv, men for Stjerne. Ulven var tydelig sulten og ville ikke bry seg om å velge om han skulle spise kaninen eller hesten til middag.
Fløtemyk snudde seg og så Stjerne stå foran rovdyret. Hesten reiste seg på bakbena og slo kraftig ned forbeina og stampet høylydt. Ulven skjønte at hesten ikke tenkte å rygge eller bli redd. Han sa ingenting og gikk sin vei, videre på vandring i vinterskogen.
Stjerne gikk bort til den skremte kaninungen, senket snuten og sa mildt:
Fløtemyk, for en skrekk du jagde oss! Mamma din ble veldig lei seg da du gikk, og jeg bestemte meg for å gå og lete etter deg. Og godt jeg fant deg, ellers hadde vi aldri sett deg igjen, du hadde gått deg vill og endt til middag for ulven… Så glad jeg er for å se deg!
Fløtemyk var stille. Han var også veldig glad for å se en ekte venn. Han gledet seg til å komme tilbake til gården og se mamma, og han tyltet snuten mot Stjernes kinn.
Vennene dro hjem, dit alle ventet på dem. Der dyrene levde i fellesskap, og hver var klar til å hjelpe den andre. Da de kom tilbake, løp Fløtemyk rett til mamma. Hun skjelte ham ikke ut, men sa mildt:
Min lille, kjære kaninunge, hvorfor gikk du alene inn i skogen? Der er det jo veldig farlig.
Kaninungen hvisket stille:
Jeg gjør ikke det igjen, mamma, ærlig talt. Og nå må jeg til Stjerne, for jeg har en gave til henne. En gave til min ekte venn.
Mamma så godkjennende på Fløtemyk. Fløtemyk tok frem et eple som han hadde gjemt til Stjerne, nettopp et av dem hun likte, og gikk til stallen. Han fant uten vanskelighet hesten, som, som vanlig på kalde vinterkvelder, satt tungsindig i sin koselige bås. Kaninungen gikk bort til henne og rakte henne det søte, velluktende eplet.
Takk, Stjerne! Uten deg hadde jeg aldri kommet hjem. Du reddet meg fra ulven. Jeg forsto det ikke før, og verdsatte ikke at jeg har en venn. Jeg trodde at jeg ikke hadde en venn, og dro ut for å lete etter en. Men etter å ha snakket med skogens innbyggere, skjønte jeg at jeg har en ekte venn med den vakreste stjernen i pannen, som er enda vakrere enn den lyseste stjernen på nattehimmelen. Jeg skjønte at jeg også har mange andre venner på gården, for vi lever i fellesskap og hjelper hverandre i nød. I skogen, tenk deg, er alle for seg selv, og ingen av skogens dyr har en venn.
Stjerne lyttet til Fløtemyk, og hun var glad for at han var kommet hjem og ikke lenger var trist. Hun smilte mildt og sa:
Takk, Fløtemyk. Jeg er glad for å være vennen din, og det er hyggelig å se deg glad, ikke lei deg slik du var før turen inn i skogen. Jeg kunne ikke svikte deg i nød, for det er nettopp slik venner gjør. Takk for det søte eplet. Det betyr ekstra mye for meg, for det er gitt av en venn.
Slik endte kaninungen Fløtemyks reise på jakt etter en venn. Det viste seg at vennen alltid hadde vært der, men Fløtemyk hadde ikke lagt merke til den. Men nå visste han nøyaktig hva en ekte venn er, og han satte stor pris på den, for det finnes ikke så mange ekte venner i livet vårt. Derfor må man verdsette og ta vare på dem.
Kaninungen og hesten er venner fortsatt, bare de har blitt eldre. Fløtemyk liker, som før, å komme til stallen for å treffe Stjerne og høre på historiene hennes om turene til byen, og om at byen om vinteren er spesielt vakker, dekket av et hvitt snølag, og hvert hus blir spesielt, slik de ikke er på noen annen tid av året.
Denne historien fortalte meg katten som bodde på gården, mens den purret på fanget mitt en vinterkveld. Og du, min kjære leser, når du en gang kommer til en gård, se deg godt om og lytt: kanskje det er den samme gården der Fløtemyk og Stjerne bor. For denne historien er ren sann, og om du tror på den eller ikke, må du avgjøre selv.