I et visst kongerike, i en viss stat, i en mørk skog, i en tett barskog bodde en gammel rev. Hele livet hadde hun fanget ender og gjess som fantes i mengde på skogsjøen, men i alderdommen ble beina hennes svake, og revefru kunne ikke lenger skaffe seg mat. Og så en dag falt hun over en hare med brukket bein. Patrikejeva ble glad, grep den grå haren og skulle nettopp begripe ham, da sa haren til henne:
Ikke spis meg, kusine, jeg skal være til nytte for deg. Hvis du spiser meg – blir du mett en gang, men hvis du lar meg leve – skal du aldri sulte igjen.
Reven ble forundret:
Hva skal du gjøre, grå? Har du kanskje en selvbetjent duk gjemt bort?
Jeg har ingen selvbetjent duk, men jeg skal gjøre det slik at gjessene som bor på sjøen, selv går inn i munnen din.
Svarte haren.
Hvordan skal du gjøre det? Skal du gi dem trolldrikk?
Jeg trenger ikke trolldrikk. Jeg skal få dem til å danse etter min fløyte med mer moderne midler.
Hvordan?
Slik: Vi gir dem et TV-apparat og sender ut det vi vil.
Hva, for at de skal gå inn i munnen vår?
Ikke så åpent. Vi setter et mål. Hva hindrer deg i å fange gjess? At de flyr, deres sterke vinger. Vi skal ta fra dem vingene.
Men hvordan?!
Vi skal gjøre det slik at gjessene selv gir avkall på muligheten til å fly. For det skal vi skape et bilde av en ny gjess – moderne og fri – i virkeligheten – slik som vi ønsker.
Og en ny, enorm verden åpnet seg for dem. Gjessene forsto at de hadde ligget etter, visste ingenting, og nå var det på tide å begynne å leve på en ny måte.
Gåsene ser på skjermen, og der er det en show: en vakker gjess synger, hopper – helt naken – plukket! Bare her og der ses små, kunstnerisk klippede fjær. Og haren-kommentatoren roper ivrig: «Siste mote! Slik kler fugler seg over hele verden!».
Og så viser de en talkshow der tjue plukkede fugler munter diskuterer som et faktum at nå, i tiden for frihet og seksuell revolusjon, er det latterlig og kjedelig å gå i lange fjær.
Noen dager senere hoppet nesten alle gjessene langs sjøbredden uten fjær, og vingene på gåsene var nøye klippet i en intrikat form.
Nå begynte det søte livet for revefru! Hun angriper en gjess – og den kan ikke fly bort. Hun griper den og spiser den. Og gjessene tenker ikke på at de på grunn av den nye moten har blitt lett bytte for reven – de har ikke tid til å tenke selv, de lytter til hva Snakkeharen sier fra skjermen.
Og han er glad for å gjøre sitt beste, snakker om posisjonen til stjerner og planeter: hvis en gjess ble spist – så bestemte kombinasjonen av Vekten og Steinbukken det, og han nevner tilfeldig at en plukket gjess har bedre karma, så det er mindre sannsynlighet for at den blir spist.
Reven går gjennom skogen fornøyd og feit. Og mot henne kommer haren, skogskjendisen. Han hoppet bort til Patrikejeva og sier:
Har jeg gitt deg et godt liv, kusine?
Ja takk, lille grå.
Svarer hun.
Du blir ikke mett av bare takk.
Hva trenger du da?! Mat? Så ta gjess, spis. De kommer selv til deg!
Reven ble forundret.
Jeg kan ikke. For det første ødelegger det imaget mitt, og for det andre spiser jeg ikke gjess. Jeg er ikke vant til det. Jeg trenger kål!
Svarte haren.
Gjessenes liv fikk et raskt tempo. De så på TV, plukket fjær, malte den nakne huden med kosmetikk som haren annonserte. Han annonserte ikke engang, men skapte inntrykk av at disse fargene var en uunnværlig del av en moderne gjess' livsstil, som den ikke kunne klare seg uten.
Kosmetikken var ikke billig, og haren laget den (eller rettere sagt, gjessene som jobbet for ham) av gress, leire og andre materialer som lå for hånden.
Men hvordan han «promoterte» sin innovasjon! «Super-farge! Med den blir du uimotståelig!», «Hare-gjess kosmetikk! Du fortjener det!», «Ikke bli etter på moten! Vær bedre enn alle!».
Gjessene hadde ikke lenger tid til å oppdra ungene, og gåsene hadde ikke tid til å skaffe ikke bare mat, men også stadig skiftende motetrender. Og så startet haren en ny kampanje som lovet å bringe ham uforutsett fortjeneste.
På TV begynte de stadig oftere å snakke om hvor elendige de fattige gjessene var, slitne av omsorgen for ungene, hvor vanskelig det er i vår tid å ernære og oppdra en ny generasjon. Bildet av en fri, energisk, plukket og moteriktig gjess uten barn ble stadig hyppigere. Gåser fulgte henne i flokker, suksess fulgte henne på hvert skritt. Hun sa: «Hvorfor så mange unger? Du må bli kvitt eggene før noen klekkes ut av dem». Omtrent på samme tid åpnet en ny bedrift seg på sjøbredden, ledet av ingen mindre enn reven.
Den het «Gjessenes forening for familievelvære», men i virkeligheten var det bare et innsamlingspunkt hvor gjessene leverte nylig lagde egg, som reven heldig tok med seg til nærmeste menneskelig bosetting og solgte på dagligvarebutikken.
Først var gjessene skeptiske til det nye foretaket, for det ble foreslått å gi egne barn til spising. Men de ble igjen og igjen subtilt fortalt at «Bare en planlagt gjess kan være lykkelig og fullstendig!», «Ved å bli kvitt unødvendige egg tar gjessen vare på sine fremtidige unger!» og at man til slutt må respektere gjessens rettigheter, ikke gjøre henne til en maskin for å oppdra unger.
Nå hadde reven og haren alltid ikke bare fersk gjessekjøtt, men også egg og all mulig kål i store mengder.
Slik gikk dag etter dag, uke etter uke… Gjessene så på TV, plukket seg – levde i sitt behag. Og de merket ikke, de stakkars, at det ble færre og færre av dem, at det sjelden høres det glade skrik fra gjessunger på sjøen – det er få av dem nå, og de som klekkes – er triste og lei, fordi de ikke har søstre eller brødre, og voksne er opptatt med sine egne ting.
Forresten slutter de snart å være lei – de setter seg sammen med voksne foran den blå skjermen og glemmer ensomheten sin.
Blant disse gjessungene var det en liten gjess ved navn Gulja. Akkurat som alle: plukket etter barnemoter (og Snakkeharen hadde funnet opp det), lyst malt. Bare kanskje var hun tristere enn andre – fordi hun ikke kunne se på TV lenge. Det gjorde hodet hennes vondt.
Hva heter du, gjessunge?
Spurte en fremmed som kom ned fra himmelen den forundrede fuglen.
G-gulja. Og hvem er du?
Svarte hun sjenert.
Jeg er en gjess. Jeg heter Trekkfugl.
Et merkelig navn… Men du ligner ikke på en gjess. Du er så stor og hårete… Og hva gjorde du der… høyt oppe?!
Fløy.
Hvordan det? Kan gjess fly?!
De kan. De er skapt for det.
Og jeg kan ikke. Og ingen av mine slektninger kan. Jeg har aldri sett gjess fly!
Det er ikke så vanskelig. Men for det må en gjess ha fjær.
Fjær… Men det er så umoderne, så utdatert! Hvis jeg dyrker opp fjær, vil jeg se ut som en gammel, bakstreversk gjess som ikke passer på seg selv. De vil le av meg!
Ja og hva… Dumme, hvis de bare en gang steg opp på himmelen, ville de ikke lenger plukke seg, ville ikke gi avkall på lykken ved å fly.
Jeg vil også lære å fly!
Sa Gulja og ble skremt av sin egen dristighet. Men Trekkfugl smilte kjærlig og svarte:
Det er flott. Anstreng deg og du lærer. Først må du slutte å plukke fjær.
Men da kan jeg ikke male huden!
Du kan ikke. Men uten fjær kan du ikke fly.
Da blir jeg helt annerledes enn alle andre! Helt fremmed…
Det blir du ikke. Du merker det ikke, men noen av gjessene rundt deg har allerede sluttet å plukke fjær og vil lære å fly.
Men du flyr alene!
Ikke alene…
Ja, jeg så to til på himmelen! Hvem er de?
Min far og min kone.
Har dere aldri plukket dere?
Aldri.
Alene?!
Det ser ut til det.
Men til tross for dette sluttet nå og da en gjess eller annen å plukke seg – og samtidig sluttet å se det berømte TV-apparatet, som ble fremmed og fientlig for ham. Og selv om disse snobbene fortsatt var uendelig få sammenlignet med den enorme fargerike flokken av plukkede fugler, ble Snakkeharen alvorlig bekymret.
Og han planla et arrangement som var uovertruffen i list. Etter å ha rådført seg med reven, forsvant haren fra skogen for en tid, og da han kom tilbake, dro han med seg en enorm haug av fluffete, regnbuefargede fjær: gjessfjær, svanefjær og til og med hanfjær. Snart blinket det på skjermen med aldri før sett reklame.
«Fjær? Hvorfor ikke!» – sa en gjess kledd som en påfugl dristig, stolt svingende en fargerik hale – «men med dem vil jeg være akkurat som jeg vil!» – og det fjærede kåpet fløy til føttene hennes, og avslørte den nakne, som før, gjessehuden.
«Og ja, hvorfor ikke kle seg gammeldags» – diskuterte gjessene – «man må huske sine tradisjoner. Det viktigste er bare ikke å bli besatt av det, ikke å prøve å snu tiden tilbake, smertefullt å dyrke opp fjær på egen kropp!».
Lettet sukket Trekkfugls uerfarne tilhengere, begynte å dekke til den unge dunen som skilte dem fra flokken. Og Snakkeharen ga dem enda en, helt uventet i sin grandiositet «gave». En dag foreslo han alle som ville… å fly!
Den nye attraksjonen var enkel og krevde ingen ofre (selvfølgelig hvis man ikke regner utgiftene til kjøp av fjær). Gjessene tok på seg fjærklær, klatret opp på en busk eller lavt tre – og hoppet ned, planerte en stund på kunstige vinger. Denne muligheten sjokkerte gjessene, blant hvilke ingen ennå hadde klart å få fjær nok til første flytur.
"Virkelig," tenkte de, "hvorfor slite, dyrke opp noe, gi avkall på normalt liv, og så lære å fly, hele livet binde seg til endeløse flyturer, for ikke å glemme det igjen… Du kan gjøre det mye enklere!".
Og de løp glad for å plukke seg, male seg og kjøpe seg falske vinger. Trekkfugl kritiserte dem bittert. Men gjessene ville ikke lytte, og anklaget til og med sin lærer for å være for streng, kreve noe umulig og unødvendig, ønske meningsløs underkastelse.
Imidlertid var ikke alle slik, mange forble tro mot sin drøm, stivt dyrket opp fjær; hver dag gjorde de øvelser for vingene, strakte og styrket dem… De ventet tålmodig på når tiden skulle komme for deres første flytur.
Gulja sto på stranden og så på sitt speilbilde i vannet. Når skulle fjærene hennes vokse?! Og skulle de vokse? Og kanskje er det alt løgn, kanskje tar alle feil, og de – Trekkfugl og noen få gjess – er smartere enn alle… Nei, Trekkfugl har selvfølgelig rett – han flyr jo. Men hun… Hun er ikke som de andre… Og hvor hun gjerne ville fly akkurat nå! Selv fra en busk! …Men hun kunne ikke komme til attraksjonen – falske fjær ville ikke passe over ekte. Og Trekkfugl forbød henne å gå til Harens leker…
Gulja klatret opp på en stor stein som lå ved vannet, hoppet ned, svingte desperat med små vinger. For et sekund virket det som om luften holdt henne, at hun fløy… Men i neste øyeblikk satt hun hjelpeløs på bakken. «Hva er det med dette!» – ropte Gulja fornærmet – «på attraksjonen flyr gjessene mye høyere og lenger! Og der er det strø – det gjør ikke vondt å lande! Kanskje de flyr bedre?..»
Du vil forstå det på dagen med ild, når skogen kommer til sin ende.
Plutselig hørte hun en stemme bak seg.
Trekkfugl! Du! Men hva sier du?!
Gulja ble glad.
Og tiden gikk. En stor tørke og varme kom. En ulykke hengte over skogen, men de fleste gjessene var ikke klar over det ennå. De så på TV som vanlig, morte seg med falske fjær og lo av en liten gruppe snobbene som stivt levde annerledes enn alle andre. Og de forble tro mot sin drøm med siste kraft.
Noen følte at snart, snart ville den bli oppfylt, hvis den i det hele tatt ville bli oppfylt, ville bli oppfylt for dem. …Hvis de fortsatt skulle være klare til sin flytur.
I luften hengte noe truende, nå ble det klart for alle at en forferdelig ulykke kom til skogen. Trærne rislet bekymret, sjøen ble stadig grunnere…
Dagen nærmer seg når alle skal se hva hver enkelt er verdt, men det vil være for sent. Da skal alle gråte, det skal være ulykke – men samtidig skal vi rette oss opp, for tiden for vår flytur kommer, flyturen til himmelen.
Sa Trekkfugl til sine tilhengere.
Gjessene lyttet til sin lærer og gråt, så gikk de til de plukkede slektningene og kjente, prøvde å advare dem om den kommende ulykken, overtale dem, mens det fortsatt var tid, til å komme til sans og begynne å dyrke opp fjær… Noen lyttet til dem, andre lo som før, kalte dem gale.
Og så kom dagen. Fra morgenen var himmelen dekket av merkelige grå skyer, som for første gang på lang tid dekket den brennende solen, men varmen minket ikke. Varmen og kvelningen ble stadig mer uutholdelig. Så luktet det brenning og til slutt brølte ilden, og flammene blitret vildt mellom trærne. Gjessene ble forvirret, løp til sjøbredden – og med dem reven og haren.
Gjessene løp til Snakkeharen, begynte å be ham om å redde dem – «for du vet alt!», men haren bare snarret sint: «Jeg vet ingenting! Og selv om jeg visste – ville jeg ikke fortalt dere! Gå bort!» – og kravlet inn i sjøen. Men det reddet ham heller ikke.
Gamle grantrær brente som enorme fakler, høye furuer knakk og brøt som tynne fyrstikker; det virket som om selve sjøen kokte og ble brennende fra flammene som reflekteres i den… Forgjeves prøvde haren og hans gjess å gjemme seg i den. Ilden nådde dem, røyken kvalte…
Da ilden bare begynte å blinke mellom trærne, skyndte Gulja og hennes venner seg til stedet hvor Trekkfugl vanligvis snakket med dem. Og i dag var han der, sammen med sin far – en enorm grå gjess og sin kone – den fjærede gjessen Flygjessen.
Du skal fly. En gjess er skapt for flytur. Du har vinger. Vær ikke redd. Fly!
Sa han stille.
Og Gulja slo med vingene. En gang, en annen… Der løftet hun seg fra bakken, luftstrømmen grep henne og bar henne høyere, høyere… Langt nede ble horroren fra den brennende skogen og med den – tidligere frykter og fornærmelser.
Hun var veldig lei for de som ble igjen nede, uten fjær, men hun kunne ikke hjelpe dem, og de selv hadde avslått muligheten til å fly… Og hun glemte dem, glemte seg selv, glemte alt – og løp mot frisk luft, mot den oppfylte store drømmen, mot livet som er helt flytur.
