I en liten merkelig by bodde en familie: mamma, pappa og den lille datteren Karine. Merkelig var byen fordi ingen andre bodde der. Det var verken butikk, skole eller barnehager her. Karine studerte hjemme med mamma: lærte bokstaver og tall, danset til sanger fra gamle vinylplater.
Mamma tok seg av hjemmet: lagde mat og skapte hygge. Pappa brakte mat hjem. En gang i uken gikk han utenfor byen til nabobygda, hvor det bare var én butikk. Slik levde familien, uten venner og uten kontakt med andre.
En mørk kveld banket det på døren.
Hvem er det?
Spurte mamma overrasket.
Vær så snill og åpne! Vi har gått oss vill og kan ikke finne veien hjem!
En barnestemme hørtes.
Karine holdt på å falle av stolen av glede! Hun kunne ikke tro at hun skulle få snakke med andre barn, lære noe nytt og interessant, leke med dem og fortelle om drømmene sine.
Døren åpnet seg og på den andre siden sto to personer - en liten jente på rundt seks år og en kvinne - moren hennes.
Vi har gått oss vill og kan ikke finne veien hjem. Kan vi overnatte hos dere? Det er bare tett skog og ville dyr rundt oss.
Spurte gjesten.
Selvfølgelig, selvfølgelig, bli her! Kom, jeg skal vise deg rommet mitt, jeg har gjort alt der og innredet det selv.
Sa Karine glad og henvendte seg til jenten.
Jentene forsvant inn i den lange korridoren.
Hva heter du?
Spurte Karine jenten.
Mamma kaller meg Anniken.
Aha, så Anna. Kan jeg også kalle deg Anniken?
Selvfølgelig.
Slik ble jentene venner.
De voksne slo seg til ro i stuen. Kvinnen fortalte at de faktisk ikke hadde noe sted å dra. En gang bodde de i en stor, vakker by, kvinnen gikk på jobb og datteren hennes - Anniken, gikk på skolen. Men en forferdelig dag kom en orkan til byen og feide bort alt i sin vei. Husene ble revet ned av den fryktelige vinden og nå hadde de ingen steder å bo.
Karines pappa lyttet nøye til denne skrekkelige historien. Han foreslo at kvinnen og datteren skulle overnatte hos dem, og om morgenen erklærte han at han ville hjelpe dem. Han åpnet det gamle uthuset og begynte å ta ut verktøy: hammere, sag, en haug med spiker og mye annet som var nødvendig for å bygge et nytt, vakkert hus.
Noen dager gikk, Anniken og moren hennes bodde hos Karines familie, mens pappa sakte bygde ny bolig for de nye innbyggerne i den lille byen.
En uke gikk og det nye, vakre huset var ferdig. Anniken og mamma flyttet dit og ble naboer med Karine. Slik ble byen større.
Den kalde høsten kom. De nye innbyggerne i byen besøkte ofte Karine og familien hennes. Mødrene delte nye oppskrifter med hverandre, pappa fortalte morsomme historier, og jentene delte drømmer om at flere barn skulle komme til byen, og at de alle sammen skulle leke og ha det gøy sammen.
Og plutselig, en vakker solskinnsdag, banket det på døren.
Hvem er det?
Spurte Karines far.
Vær så snill og åpne.
En redd guttestemme hørtes.
Pappa skyndte seg å åpne døren og så en veldig liten gutt og en liten jente foran seg.
Hvor er foreldrene deres?
Vi har gått oss vill. Det var et forferdelig tordenvær i byen vår, lynet traff huset vårt og nå har vi ingen steder å bo. Vi løp vekk, mens mamma og pappa var på jobb. Vi var så redde at vi løp hals over hode hvor som helst og nå - kom vi til dere.
Vel, kom inn, bli her natten over. Og i morgen skal jeg gå og lete etter mamma og pappa deres, de er sikkert bekymret og leter etter dere.
Neste dag gjorde de nettopp det. Pappa dro for å lete etter foreldrene til de uventede gjestene, mens barna ble igjen og ventet.
Karines pappa gikk lenge, dro om morgenen og kom først til barnas by om kvelden. Der fant han raskt foreldrene til gutten og jenten og tok dem med til huset sitt.
Tusen takk! Hva skulle vi gjort uten dere? Vi trodde ikke lenger at vi skulle finne våre kjære barn.
Ropte barnas mamma.
Denne kvelden samlet alle seg rundt bordet og arrangerte en ekte fest. Både Anniken og moren hennes var takknemlige overfor Karines familie, og pappa og mamma til de små barna som ble redde for lynet og løp fra byen.
Og plutselig hørtes en fryktelig dur. Det ble mørkt rundt dem, og den skremmende lyden nærmet seg med lysets hastighet.
Alle gjemmer seg i kjelleren! Åpne luken og kom raskt ned!
Ropte Karines pappa.
Alle befant seg i den mørke, kalde jordkjelleren og hørte hvordan huset de nettopp hadde sittet i og drukket god te med kjeks, raste sammen. Skap veltet, stoler fløy rundt i rommene, servise falt på gulvet og knuste.
Noen timer gikk, og duren stilnet. Først kom Karines pappa opp fra kjelleren. Da han kom ut på gaten, kunne han ikke tro sine egne øyne - huset deres var fullstendig ødelagt. Ikke en eneste hel vegg var igjen. En så forferdelig orkan hadde feiet gjennom og ødelagt alt rundt.
Hvor skal vi bo nå?
Spurte Karines mamma.
Ikke vær bekymret! Dere hjalp oss da vi hadde problemer, og vi vil ikke la dere stå uten hjelp i deres situasjon.
Plutselig ropte pappa til gutten og jenten som hadde gått seg vill.
Anniken og mamma sluttet seg til ideen. Og etter bare noen dager hadde de med egne krefter og som et sammensveiset team bygget et nytt, vakkert hus for Karine, moren og faren hennes.
Slik ble den merkelige lille byen gradvis til en stor, vennlig by kalt Godt lys.
