Barnepiken Agatha var en av de eldste dragedamene, ikke uten grunn begynte navnet hennes med A. Hun bar alltid en stor grå kalott, gamle briller og likte ikke tull og tøys!
Og det var det mer enn nok av i rommet under bokstaven F. Enten brente Fredrik et hull i dynetrekket med gnister, eller så blåste Fillip snø over halve rommet — og så måtte hun feie opp etter ham.
Og når dragebarna spredte seg fra barnepiken rundt i parken, kunne du lete lenge etter dem uten å finne dem.
Så Agatha måtte stadig hyse på dragebarna og irettesette dem for deres buskapstreker. Men egentlig var hun glad i dem, og før sengetid fortalte hun alltid eventyr. Magiske, uvanlige eventyr.
For dem kunne man tåle all kjefting og all hysing. En kveld før sengetid fortalte barnepiken et nytt eventyr. Det handlet om et ukjent vesen, en mammutunge, og hans eventyr, men det mest interessante kom på slutten, da han fant moren sin.
Hva er en mamma?
spurte plutselig Fillip. Det virket som om han hadde hørt dette ordet et sted før.
En mamma er den som har barn.
sa barnepiken.
Men vi er jo også barn?
spurte Frida ettertenksomt.
Selvsagt.
Hvor er da vår mamma?
sa Fredrik såret.
Dere har ingen mamma. Nok av disse spørsmålene, nå er det på tide å sove.
sa Agatha strengt og snudde seg bort med et sukk. Da hun snudde seg tilbake, så hun at ingen i dragebarnerommet hadde tenkt å sove, overalt så hun triste øyne som stirret på henne.
Greit, én grønn drops hver, og så sover dere.
bestemte hun. Alle livnet straks til, tristheten forsvant som dugg for solen. Barnepiken gikk tålmodig rundt i rommet og delte ut trøst. Bare én drage tok ikke drops. Fillip.
Ta den, grønn er jo favoritten din.
sa Agatha innsmigrenede.
Jeg har ikke lyst.
sa Fillip trist.
Vel, som du vil.
sa barnepiken og slukket lyset. Det tok ikke mer enn fem minutter før alle pustet tungt og røykete i søvne. Men hva var det? Plutselig ble det som om det ble kaldere. Det hørtes en merkelig rytmisk banking mot tregulvet.
Barnepiken skjønte straks hva det var, og gikk bort til Fillips seng. Han gråt iskalte tårer, og hele gulvet rundt ham var allerede dekket av snø fra hans egen kalde pust.
Sj-sj-sj-sj.
hyste hun da han begynte å gråte høyt.
Hva er det nå igjen?
Jeg husket venninnen min, Anna. Hun gråt så mye da moren hennes forsvant. Og jeg har aldri sett min egen mamma... Hu-hu-hu-hu...
gråt Fillip.
Nå får det være nok, du fryser jo alt her. Kom deg opp, vi går.
vinket hun.
Hvor da?
snufset Fillip og sendte en porsjon våt snø mot barnepiken.
Du får se.
Barnepiken åpnet døren til soverommet.
Følg etter!
Og dragen fulgte lydig etter gamle Agatha ut i nattehimmelen. De fløy nesten helt opp til toppen av dragetreet. På en gren landte de og gikk til fots. Barnepiken førte Fillip helt inn til stammen.
På denne grenen fant vi deg, i det vakreste frøet med lilla skjær.
Barnepiken smilte ved minnet.
Du var så liten og rynkete, men så søt og veldig varm! Du røykte som et lokomotiv!
Betyr det at jeg ble født i et tre?
Ja, akkurat som oss alle. Vi er fruktene fra dragetreet.
Betyr det at moren vår er et vanlig tre?
sa Fillip skuffet.
Hvorfor vanlig?
Hun rørte kjærlig ved barken.
Kom hit.
Fillip gikk forsiktig frem og rørte også ved treet. Barken var grov og ru, men dragen følte plutselig en uklar varme i sin dragelabb. Fillip ble modigere og omfavnet treet, spredte labben så vidt han kunne.
Treet rislet som svar med løvet sitt og varmet hans kalde, tårevåte ansikt.
Og Fillip smilte. Nå visste han at mamma var nær!
