I en by bodde det en gutt som het Kåre. Han bodde sammen med mamma og pappa i en liten, koselig leilighet. Kåre gikk på skolen, drev med fotball og var veldig glad i dyr. På vei til skolen kjøpte han alltid en bit pølse og ga til en liten katt som bodde på gaten ikke langt fra Kåres hus.
Kåre var flink på skolen og hadde mange venner. Gutten hjalp alltid foreldrene sine. Noen ganger lagde han middag helt alene, uten hjelp fra mamma, og dekket bordet. Kåre kunne reparere en stol selv og hjalp pappa med å vedlikeholde bilen.
Men gutten hadde en særegenhet – han trodde ikke på noe og var veldig mistenksom.
Alle lærerne sa i kor: «Denne Kåre gjør oss gale! Han er alltid uenig med oss og tror ikke på noe!».
Og når det var snakk om magi, begynte Kåre å le så høyt at alle rundt ham vendte seg om.
Den vanskelige gutten var 100% sikker på at det ikke fantes noen magi, at det bare var påfunn for små dumme barn, og at han allerede var stor og smart.
En morgen på vei til skolen gikk Kåre, som vanlig, inn i butikken og kjøpte pølser til sin hårete venn. Men denne gangen møtte ikke kattungen Kåre som den pleide å gjøre. Gutten mistenkte straks at noe var galt. Han så nøye rundt omkring huset, men kattungen var ingen steder.
Plutselig hørte Kåre en merkelig lyd. Det var kattungen som miauet et sted langt borte. Gutten lyttet nøye og fulgte lyden, og allerede etter ett minutt så han sin lille venn under en benk.
Kattungen hadde såret beinet sitt og kunne ikke engang stå opp.
Kåre tok den på armene, presset den mot skulderen sin og sa:
Hvordan klarte du å såre deg? Du er jo så liten og må være mer forsiktig!
Kattungen, som om den forsto hva Kåre sa, begynte å snurre høyt.
Kåre tok fram pølsene fra ryggsekken og begynte å mate vennen sin. Etter en stund måtte Kåre skynde seg til skolen.
Han kunne ikke være sen, for i dag var det en ny time i geografi og gutten måtte bare være uenig med læreren om noe og diskutere.
Men hva skulle han gjøre med kattungen? Kåre bestemte seg for å la det være her, og på vei hjem skulle han ta kattungen til veterinæren. La dem behandle beinet.
Timen begynte. Læreren fortalte om en geografisk oppdagelse, men Kåre kunne ikke slutte å tenke på den sårede kattungen. Han tenkte på at den stakkars lille kattungen var helt alene der, og ingen kunne hjelpe den. Gutten var så lei av å bekymre seg at han ikke merket at han sovnet.
Kåre, våkn opp!
Plutselig hørte gutten, og åpnet øynene. Foran seg så han en mann i hvit klær. Han hadde grått skjegg, store snille øyne, og på brystet hang det en vakker, uvanlig amulett.
Hvem er du?
Spurte gutten mistenksomt.
Jeg er den som skal hjelpe deg! Men du må tro på meg.
Svarte den mystiske mannen.
Tro? Hvorfor skulle jeg det? Og hva snakker du om?
Fortsatte Kåre å se mistenksomt på mannen.
Jeg vet hva du tenker på! Du er bekymret for kattungen med det sårede beinet, som nå sitter helt alene under benken.
Svarte mannen.
Hvordan vet du det? Jeg har ikke fortalt noen!
Utbrøt Kåre oppriktig overrasket.
Det er magi.
Sa mannen rolig.
Ha-ha-ha! Magi! Du fant akkurat meg å fortelle det til! Magi finnes ikke, det er bare eventyr for små barn. Og jeg er allerede stor og tror ikke på alt dette.
Du trenger ikke å tro. Men det blir ikke bedre for noen av ditt mistillit, og minst av alt for kattungen. Nå skal jeg si deg magiske ord som du må si høyt tre ganger: «Magi finnes, magi finnes, magi finnes». Når du sier disse ordene, må du tenke på hva du ønsker deg mest av alt akkurat nå.
Klokken ringte, og Kåre våknet. Det viste seg at det hele bare var en drøm. Kåre pakket læreboken og heftet i ryggsekken, neste time var matematikk.
Gutten gikk inn i klasserommet og satte seg på plassen sin. Men ordene fra mannen som han hadde drømt om, ville ikke forlate hodet hans. Og han tenkte hele tiden på kattungen som trengte hjelp. Og da bestemte Kåre seg for å tro på magi, i det minste for et øyeblikk.
Magi finnes, magi finnes, magi finnes!
Sa gutten høyt.
Det var støy i klasserommet, så ingen hørte disse ordene. Kåre var bekymret for at klassekameratene og læreren skulle tro at han trodde på magi og begynne å le av ham.
Timene var over, og Kåre skyndte seg til sin hårete venn. Da han kom til benken der kattungen lå, kunne gutten ikke tro sine øyne.
I stedet for den sårede lille vennen lå det en amulett der – den samme som den gråskjeggede mannen hadde på brystet.
Og plutselig hørte gutten bakfra: «Mjau!».
Kåre snudde seg raskt og så kattungen. Beinet var helt friskt, og kattungen hoppet rundt gutten og haltet ikke engang.
Magi finnes!
Hvisklet Kåre og smilte.
