I en herlig skog, som vi ikke kjenner, bodde dyrene – de var glade, og de var venner med hverandre. Noen ganger feiret de, noen ganger var de lei seg, men de hjalp alltid hverandre.
Tiden går fort, høsten gikk og vinteren kom – snøen kom. Det ble snøhauger i den herlige skogen! Ikke mulig å kjøre, ikke mulig å gå! Og snart kommer Nyttårsaften.
Alle dyrene samlet seg på en liten bakke, der står det en grønn gran, tett og høy, med toppen som når opp til skyene.
Og dyrene bestemte seg for å pynte denne granen til Nyttårsaften. Ja, de kunngjorde en konkurranse!
Skjøen fløy gjennom skogen, og på hver liten plass skrek og sang hun:
Innbyggere i den herlige skogen! Lytt til denne herlige nyheten! Og si ikke senere at dere ikke hørte det! Det står en grønn gran på bakken, tett og høy, med toppen som når opp til skyene! På Nyttårsaften samles skogfolket rundt granen! Og vi kunngjør en konkurranse: Pynt granen til festen! Vi tar pynt av alle slag: små og store, lave og høye, smale og brede! Både ensfarget og fargerik! Vi tar alle slags leker til granen! De skal henge på granen år etter år, og vi skal danse rundt den i en ring!
Og så begynte det noe i skogen! Ekorner hoppet opp i furene og granene, samlet kongler og laget pynt. Villsvinene gravde i snøen med snuten, samlet eikler og laget girlander av dem. Bjørnen samlet greiner og flette en stjerne til toppen. Fuglene – gråtrostene og blåmesene – samlet rønnebær og trådde dem på spindelvev som perler.
Men den listige reven så på dette og ble sint, hun hadde ingenting å skryte av. Hun så på hytta si og fikk en ide – hun skulle samle istapper fra taket og pynte granen med dem!
Dyrene samlet seg på plassen, pyntet granen og sto og beundret den.
Og så kom den listige reven til plassen. Hun bar en hel kurv med glinsende pynt! Dyrene ble lammet av beundring! Og reven danset rundt granen, svinget halen, hengte pynten på granen og sa:
Pynt av rent krystall! Magisk, gjennomsiktig, som små bekker om våren! De glitrer i solen, de klinger i vinden, de reflekterer månelyset og lyser i mørket!
Dyrene la hendene sammen av undring, sto og utbrøt "ah" og "oh", og beundret den uvanlige pynten. En liten vind blåste – de krystallklare figurene klinget i vinden.
Alle bestemte seg for at den listige reven hadde vunnet! Bjørnen ga reven hovedprisen – en tønne honning fra sine egne forsyninger. Og en krukke med bringebærmarmelade.
Reven sto på bakken, fornøyd med seg selv, glad, fordi hun var så listig og smart.
Men så kom solen fram. Revens pynt ble varm i solen, og begynte å dryppe vann.
Skjøen skrek:
Se, skogsdyr, på revens pynt! Det var krystall, men det ble vann! Det smelter i solen, bare dråper glitrer!
Dyrene ble sjokkert! De skjønte at det var vanlige istapper, ikke magisk pynt. Dyrene ble rasende, grep istappene og begynte å kaste dem på reven.
Den listige reven ble redd og rullet ned fra bakken, og istappene hennes fløy etter henne! Og hun mistet tønnen med honning! Hun løp for livet. Og Skjøen fløy etter henne og skrek:
Ah, Rev-vakker! Igjen har du bedratt skogsdyrene! Du forstår det ikke: det er ikke den som er pen i ansiktet som er god, men den som gjør gode gjerninger!!!
