Hvis du ser lenge på skyene, kan du se hvordan vinden gjør dem om til ulike fantastiske figurer. Først flyter en vanlig klatt over himmelen, så blir den lik en krokodille, så en flodhest, og til slutt blir den til et underlig dyr.
En dag så Vika nettopp et slikt underlig dyr på himmelen.
Vika ser på det, og det underlige dyret klapper i hendene, og det spruter ut regnbuefarget regn, og regnet er magisk. Alt rundt omkring blir vasket bort. Vika ser seg omkring: det er verken hus eller lekeplass. Bare grantrær som danser og sopp med fargerike hatter som løper omkring.
Vika ser nærmere, og det er ikke sopp i det hele tatt, men små mennesker. De har bare hatter som steinsopp, rørsopp og kantarell.
Hvem er du?
Spør et lite menneske henne.
Jeg er Vika. Og hvem er dere?
Vi er sopp!
Svarer det lille mennesket.
Hvorfor løper dere hele tiden?
Spør Vika.
Vi er redde!
Piper soppene i kor og løper plutselig i alle retninger og gjemmer seg i gresset.
Vika var nettopp i ferd med å spørre hvem de var så redde for, da en svart skygge dekket hele lysningen, og den onde fryktsmagikeren steg opp over trærne som en skummel sky.
Hvorfor løper du ikke vekk?
Spør han Vika med en tordenlignende stemme.
Jeg er ikke redd for deg!
Svarer jenta modig.
Frykten sukket og støttet, stamped med foten, grep rørsoppen fra gresset og ropte:
Nå skal jeg spise ham, og så skal jeg spise deg! Er du redd?
Nei! Slipp fra deg gutten! Ellers gir jeg deg en smell med denne stokken!
Svarer Vika igjen.
Og plutselig etter disse ordene krympet Frykten, ble mindre og svakere, mens Vika ble større og sterkere.
Jenta grep en stokk og løftet den mot den onde magikeren.
Frykten skrek:
Vær redd for meg nå! Alle skal være redde for meg!
Men han gikk bakover, trakk seg tilbake og så på stokken. Vika gikk fremover og ble større og sterkere. Og stokken i hendene hennes vokste.
Oi, ikke rør meg!
Til slutt skrek Frykten, slapp fra seg soppet og gjemte seg bak en stubbe.
Der begynte giftige sopper å kile ham, så Frykten måtte løpe vekk. Han ble til en svart sky, fløy opp på himmelen og falt som regn som ble til en regnbue.
Oh, store Vika, — utropte soppene. — Hvordan klarte du å beseire den onde magikeren? Det er jo den skumleste frykten!
Og Vika svarer dem:
Alle som forsvarer de svake, blir sterkere!
Så hvis jeg forsvarer en liten insekt, blir jeg også stor og sterk? — spør den lille Rødsoppen Vika.
Ja, det blir du!
Smiler Vika.
Og akkurat da angrep en larve en lysflue. Rødsoppen grep et strå og jaget larven vekk fra lysfluen.
Rødsoppen, hvor sterk og modig du er!
Utropte lysfluen.
Jeg er sterk og modig!
Gledet seg Rødsoppen.
Takk skal du ha, Vika! Nå vet vi at den sterkeste er den som forsvarer de svake. Vi skal nå forsvare hverandre og ikke være redde for noen!
Soppene sa farvel til Vika, satte henne på en sky og sendte henne hjem.
Og Frykten kom aldri tilbake til denne fortellingen.
