De voksne flyr vanligvis av gårde hele dagen for å lete etter verdisaker, mens de små blir igjen i treet sammen med den gamle barnevakten. Men det er jo så fristende - å finne skatter.
Filip og hans beste venn Fredrik ville gitt både haler og vinger bare for å få tak i ekte skatter! Men hvor skal de få dem fra når de ikke har noe kart? Men så en dag kom Fredrik med et kart!
Se, Filip, hva jeg har! Et ekte kart!
Å, så kult! For en flaks! La meg se.
Filip ble glad.
Her, se. Dette krysset er skatten, og dette er treet vårt - derfra skal vi begynne letingen.
Hva er dette?
Filip spurte tvilende mens han så på de skjeve strekene, som om de var laget av en liten klo, på det krøllete tørre bladet.
Dette er retning og antall skritt. Hver strek er ti skritt.
Hvor fikk du det fra?
Filip spurte tvilende.
Jeg tegnet det selv!
Fredrik sa stolt.
Kan man gjøre det?
Filip spurte. Vennen trakk bare på skuldrene. Men begge to gikk straks mot utgangen fra barnerommet.
Solen varmet de nysgjerrige nesene kjærlig, Filip brettet ut vingene med glede og løftet seg raskt opp i luften. Han elsket vingene sine. De var skinnende, i en vakker lilla farge.
Dragen kunne ikke la være, han snudde hodet litt og skottet for å beundre vingene sine. "Det beste paret på hele dragetreet," tenkte han.
Og i samme øyeblikk nesten kolliderte han med en gren nær bakken. Fredrik lo så han holdt på å falle. Filip fnøs og rettet forsiktig kursen, og så landet de sammen ved foten av treet. Herfra, nedenfra, virket det helt enormt.
Nå, ta fram kartet.
Fredrik fisket straks i den lille posen på brystet og dro fram den verdifulle tingen.
Så. Vi har en lang og vanskelig vei foran oss, så jeg har tatt med mat - dragefrukter, vi skal drikke frisk dugg, og sove på den harde jorden, som i et ekte eventyr!
Sa han.
Sove?
Filip ble forbauset, han hadde aldri i sitt liv sovet utenfor barnerommet under bokstaven F.
Ja, hvem vet hvordan flaksen snur seg. Vi kan jo ikke dra hjem uten bytte.
Vennen så veldig bestemt ut. Filip ble også litt påvirket. Selv om tanken på å sove på den harde ukjente jorden ikke falt ham i smak.
Og eventyret begynte. Fredrik tok kartet og gikk foran, mens han sa: "Tre titalls skritt til høyre fra treet, så sving til venstre og gå ti skritt rett fram, nå må vi snu to ganger til venstre og ta trettitré skritt".
Det gikk bare noen få minutter, og Filip var allerede utmattet. De gikk i sirkler og svinger til fots under treet, og det var ingen ende på reisen deres.
Hør, dette er veldig slitsomt, er det ikke på tide å ta en pause?
Hva sier du? Vi har jo bare begynt! Når vi finner skatten, tar vi pause.
Filip trasket lydløst etter vennen. Faktisk var det bare et par skritt igjen til målet, og nå hadde dragebarna kommet til stedet som var merket med et kryss på kartet.
Rett foran dem var en busk. Fredrik dykket forretningspreget ned i krattet. I et minutt tramper han støyende blant greinene, de raslet med grønne blader og motsto dragens angrep. Men så hoppet dragen plutselig ut derfra med en seiersglans i øynene.
Hva er det?
Filip ristet utålmodig på halen og hoppet bort til vennen.
Her.
Han åpnet labben og viste en liten stripete stein.
Å-åh.
Filip sa fortryllet. Steinen var virkelig veldig fin. Straks arrangerte de en matpause. Vennene spiste frukter, skylte dem ned med dugg og beundret skatten sin.
En fin skatt du fant, Fredrik! Men vi fant den jo ganske raskt.
Sa Filip. Han hadde allerede glemt bekymringene sine, og han ville gjerne finne noe selv også.
Det er sant. Og det er bare én skatt, hvordan skal vi dele den?
Fredrik var enig.
Nettopp! Kanskje vi skal lete mer?
Men vi har jo bare ett kart!
Sa Fredrik.
Så hva. La oss begynne fra et annet tre. Vi går bort til et hvilket som helst og starter hele veien på nytt!
Filip ga ikke opp.
Det var smart tenkt!
Fredrik ropte av glede. De reiste seg straks, gjemte skatten sin, brettet ut kartet og dro til det nærmeste treet. Etter å ha fulgt veien på kartet på nytt, oppdaget de en stor stein, bak hvilken Filip fant et nydelig hvitt skjell.
Dragebarna utbrøt beundrende over funnet sitt, og gikk så uten å nøle videre til neste skatt. De fant et tredje tre og fulgte ruten sin igjen. Den førte dem til en kald bekk, på bunnen av hvilken et godtepapir glitret og skinte.
Fredrik stakk modig labben i det kalde vannet og dro opp den nye skjønnheten. I mellomtiden begynte det å skumre. Fredrik sa at han hadde nok skatter og at det var på tide å dra hjem.
Filip så trist på kartet og var enig. De løftet seg opp i luften og da de så det kjære treet, fløy de hjem.
Ved døren til soverommet under bokstaven F begynte Filip og Fredrik å dele skattene.
Godtepapiret og steinen til meg, skjellen til deg.
Sa Fredrik.
Det er ikke rettferdig, du får to skatter og jeg bare én.
Filip bemerket.
Hva skal vi gjøre? Hvis jeg gir deg steinen, har jeg bare godtepapiret igjen, og da blir det urettferdig igjen.
Filip så selv at skattene deres ikke kunne deles likt. Og da husket han kartet og hele deres fantastiske dag med leting, pause og skatter.
Vet du hva, ta alle disse skattene selv. Og la meg få kartet!
Sa Filip til vennen.
Vel, hvis du virkelig vil...
Fornøyd rakte Fredrik bladet med kartet til vennen, mens han selv knyttet posen med skattene godt igjen. De gikk inn i soverommet, hvor barnevakten allerede redde rene senger, og begynte å fortelle de andre om eventyrene sine.
Da alle sov, holdt Filip kartet sitt ømt mot brystet og tenkte drømmende: "Hvorfor trenger jeg skatter når jeg har et slikt kart? Med det kan jeg finne et helt fjell av eventyrskatter".
