Det var en gang en veldig sportiv og oppfinnsom liten jordekorn som het Kilsus. Kilsus kom ikke til verden som andre barn, men opp ned, og moren hans ga ham dette merkelige navnet. Les navnet hans baklengs, og du vil forstå alt.
Kilsus var venner med ekorren Pil.
En dag kom Pil med en stor nøtt:
Kilsus, hei! Se hva jeg har, den kan kastes rundt.
Og Pil kastet nøtten til jordekornets pote.
Wow, det er flott!
Utbrøt Kilsus.
Du kan også kaste den i en kurv.
Foreslo Kilsus og hentet en fruktskål hjemmefra.
Vennene begynte å kaste nøtten i kurven etter tur.
Til denne morsomme leken kom ekorenes venner løpende, fra ekorskogen.
Kom og spill med oss!
Kalte Pil dem.
Kilsus likte ikke denne ideen i det hele tatt, han ville spille alene med sin venninne, men han holdt seg tilbake og sa ingenting.
Ekorene og jordekornene kastet nøtten rundt i en sirkel. Interessen for leken avtok gradvis: det var mange ekorn, men bare en nøtt. I tillegg skjulte ikke Kilsus sin misnøye og holdt stadig på nøtten, kastet den på bakken. Nøtten hoppet som ved magi tilbake i hendene hans, som om den sa: «Ikke vær lei deg, Pil elsker veldig å spille med deg, selv om hun har mange venner, vil hun ikke forlate deg!»
Hva om vi deler oss inn i to lag på fem personer hver, tegner et felt, setter opp to kurver, en for hvert lag. Vi skal kaste nøtten fra ett lag til det andre og kaste den i kurven. Hvilket lag som kaster nøtten i kurven flest ganger vinner?
Foreslo Kilsus. Og han tenkte for seg selv: «Nå skal jeg vise dere hva jeg kan!»
Det er en god idé!
Støttet ekorene ham.
Kilsus begynte, til ekorenes overraskelse, å spille aggressivt: han tok nøtten fra ekorene på det andre laget, og kastet den i kurven. Kilsus sitt lag vant alltid.
Vi må lære Kilsus en leksjon.
Hvisket ekorene i pausen.
La oss sette kurvene høyt opp – tre meter høyt, så jordekornene ikke kan nå dem.
Det skal sies at ekornene kunne hoppe høyt, men jordekornene kunne ikke det.
Uansett hvor hardt Kilsus prøvde, kunne han ikke nå kurven. Ekorene lo og kastet nøtten til hverandre, og kastet den i kurven.
Jordekornene ble sint:
Ah, slik skal det være! Om en måned kunngjør jeg en ordentlig konkurranse mellom ekorlag og jordekornlag, og da skal vi se hvem som er best!
Erklærte jordekornene sint. Det var ikke i hans natur å gi opp.
Kilsus var en veldig sta gutt, han laget en rund ball av harpiks som spratt fint fra bakken og fløy lett selv til den høyeste kurven.
Jordekornene samlet et lag av like vilje- og sportive jordekorn. De trente fem, ja til og med åtte timer om dagen og lærte seg å hoppe høyt og kaste ballen i den høye kurven.
En måned senere, på den fastsatte tiden, samlet det seg mange dyr på skogskanten. Alle ville se konkurransen mellom ekorene og jordekornene i det nye ballspillet.
Der på laget møttes ekorene og jordekornene og ga hverandre potene. Og spillet begynte. Ballen fløy dyktig fra en spiller til en annen gjennom luften og over bakken.
Noen ganger stoppet spillerne på stedet, valgte strategi, og spratt ballen mot bakken.
Jordekornene strålte med sin sportive form. Alle applauderte dem når de hoppet dyktig med ballen og kastet den i kurven.
Jordekornlaget vant. Alle jordekornene kastet Kilsus opp i luften av glede – seierssalut.
Ekorene var også glade for Kilsus sin suksess. De foreslo vennskap mellom lagene. Og siden den gang konkurrerer de sammen, bruker fritiden sammen og finner opp nye spill med Kilsus sin magiske ball.
Og nå, barn – Hvilken sport oppfant Kilsus med vennene sine?
