Kapittel 1. Møte med trollmannen
Denne historien skjedde på en vanlig vårdag. Ole hadde nettopp avsluttet alle timene sine, og han visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han hadde planlagt å leke med Pål, men han ble holdt igjen på skolen, og de andre guttene var ikke å se.
«Så uheldig!» tenkte gutten, mens han satt på benken og kastet steiner på spurvene. Heldigvis var de raske nok, og gutten var ikke særlig presis.
Oi, Ole, skammer du deg ikke over å plage de små!
Jeg... jeg gjør jo ikke noe galt.
Gutten ble forvirret. Ved siden av ham satt en grå bestefar, og han visste ikke hvordan han ikke hadde lagt merke til ham. Han kom jo ikke ut av luften!
Kjenner dere moren min?
spurte Ole med svak stemme, redd for at den gamle mannen skulle fortelle det til moren hans.
Jeg kjenner deg dessverre altfor godt, og jeg har ikke tenkt å fortelle det til noen!
svarte bestefaren rolig.
Ja, ja, hvordan? Hvordan vet dere hva jeg tenker? Er dere overnaturlig?
Nei, jeg er bare en trollmann.
Dere tuller! Trollmenn finnes ikke!
lo Ole.
Jo, de finnes, min gutt, de finnes! Jeg husker deg som en liten gutt, hvor god du var, men nå virker det som om du har glemt hva det betyr å være menneske!
Og hvem er jeg da, etter deres mening? Kanskje en potet eller en bille?
Ole begynte å bli sint. Den gamle mannen var virkelig merkelig, men han var helt sikkert ikke en trollmann, bare gal, og gutten bestemte seg for å gå fra denne gamle mannen.
Ha det, jeg må gå!
Gutten reiste seg og var i ferd med å gå, da han hørte bak seg:
Og hvis jeg gjør et mirakel, slutter jeg da å være gal for deg?
Hvilket mirakel da?
Ja, for eksempel en liten bagatell!
Bestefaren knipset med fingrene, og en iskrembeger dukket opp i hånden hans.
Ikke dårlig for en gal mann?
spurte bestefaren og holdt ut begeret til gutten.
Unnskyld, sa gutten skamfull, jeg møtte en trollmann for første gang og fornærmet ham!
Bestefaren knipset med fingrene, og begeret forsvant.
Oi, Ole, Ole! Hvor underbar gutt du var, du elsket naturen, men nå... oi!
Kjære trollmann, dere må selvfølgelig unnskyld, men dere gjentar dere selv. Jeg har jo ikke gjort noe galt!
Hvordan det? Hvem kastet steiner på spurvene?
undret den gamle seg.
«Han vet det også!» tenkte gutten for seg selv, men sa høyt:
Men jeg traff jo ikke! Jeg bare lekte!
Ja, ja! Og hvis noen gjorde det samme med deg? Ville det likt deg?
sa bestefaren oppbrakt.
Aldri! «Mennesket er naturens konge!»
bemerket gutten.
Vil du ikke føle det som de føler, de som du plager?
foreslo bestefaren uventet.
Hvordan det?
Ja, for eksempel, dere og vennen din lokker en løs hund, og så driver dere den bort med en stokk, eller dere skremmer gattkattene, eller...
Ja, ja, jeg forstår. Men jeg skjønner ikke helt, kjære trollmann, hvorfor dere er så opptatt av disse dyrene. De kan ikke tenke og føle, de har bare instinkter, de glemmer oss på to minutter, enten vi er mennesker eller ikke!
Det skal du få vite nå!
ropte trollmannen plutselig og knipset med fingrene. Ole begynte å krympe, han ville protestere, men i stedet for ord kom det bare lyder som ligner på brøling.
Du blir gutt igjen bare når du forstår hva det betyr å være menneske!
hørte han som fra langt borte.
Kapittel 2. I hundens skinn!
Alt rundt ham var annerledes nå. Ole var i gården, på samme sted som før, men fargene! Han så alt annerledes, og han var blitt mindre. Og plutselig kløet det forferdelig på armen. Og da oppdaget han med skrekk at han sto på alle fire, og han hadde ikke hender lenger, men poter! I en pøl så han sitt eget speilbilde: ja, han var nå en løs hund!
«Det er faktisk ganske morsomt!» tenkte gutten. Frykten ble erstattet av nysgjerrighet, og da så han Kari, lillesøsteren til sin beste venn.
«Jeg skal hilse på henne og spørre hvor Pål er. Kari blir overrasket over en talende hund!»
bestemte Ole seg.
Da han kom nær jenta, som satt i sandkassen og laget sandkaker med ryggen til ham, sa Ole ganske vennlig:
Hei, liten, hvor er Pål?
Gutten smilte til og med, eller det trodde han i alle fall.
Jenta, som hørte brøling bak seg, snudde seg i frykt. En gårdhund som viste tennene stirret på henne. Han så enorm ut for henne, og hun ble så redd at hun begynte å gråte høyt. Ole ville berolige henne og si at det var ham, men noe slo ham smertefullt på benet, eller rettere sagt på poten. Det var vennen hans Pål! Gutten hørte Karis gråt, løp til hjelp og kastet en stein på hunden, som han trodde ville gjøre vondt på søsteren. Men han traff poten til dyret. Ole skyndte seg å gå, det gjorde vondt og han var lei seg: så venn han er, og han kaster steiner! Og det virket ikke så morsomt lenger når steinen kastes på deg!
Kom til meg, min gode!
Plutselig hørte han en kjærlig stemme. Det var onkel Bjørn, kjent for å være morsom. Gutten likte å le av spøkene hans.
Ja kom, kom til meg!
kalte naboen igjen. Han holdt noe i hånden, vinket til Ole-hunden og la det på bakken.
Magen knurret, og først nå innså gutten hvor sulten han var.
«Oi, jeg burde ha hørt på bestemor og spist før jeg løp ut! Tenkte gutten. «Naboen min er faktisk snill og god! Det er ikke så fint å spise fra bakken, men jeg er jo hund, ikke fra porselenet!»
Gutten smilte til og med for seg selv over bestemorens favorittord – «spise». Oi, hvis bare hun var her nå!
Onkel Bjørn gikk en god avstand fra godbitene, slik at Ole-hunden kunne komme uten frykt for å bli slått, og Ole-hunden bestemte seg. Men hva er det merkelige ved denne kolabitenen?
Den var så full av salt, pepper og alle mulige krydder at Ole, etter å ha spyttet ut det ulykkelige stykket, stakk ut tungen og pustet tungt. Han lignet nå på en ildsprutende drage, ikke en gutt og helt sikkert ikke en hund.
Tilsynelatende så det morsomt ut: han hørte høyt voksenlatter og barnelatter. Onkel Bjørn sto til siden og lo, og rundt ham lo guttene. De hadde alle lekt «røvere og soldater» sammen med Ole, men nå var han en gårdhund, det var alt. Og da husket Ole med bitterhet at han selv hadde ledd sånn ikke lenge siden. Hvordan kunne han glemme det!
Naboen var en ordentlig spøkefugl, og det virket morsomt for ham å lokke dyret, gi det en oversaltet og overpeppret kolabit og, mens han lo, se på reaksjonen. Det hadde virket morsomt for Ole også, men ikke nå!
«Jeg må drikke, hvor jeg må drikke!» Og da så Ole en liten pøl. I en annen situasjon ville han ikke ha vurdert det som en løsning, men nå, når alt i munnen hans brant som en ildsprutende drage, måtte han!
Etter å ha slukket tørsten, fanget Ole-hunden blikket til en katt. Den satt på benken med et så fornøyd uttrykk at Ole forsto: «Katten ler av meg, men nå skal jeg jage den, og ja, det blir morsomt!» og med rop: «Du kommer ikke unna!» kastet han seg på katten. Katten hveste og rapet ham smertefullt på poten. Ole hylte: «Nå skal du få det, kattepest!»
Mens han jagde katten, tenkte han plutselig at alt var ikke så dårlig, han kunne i det minste jage katten!
Og så igjen...
Kapittel 3. Jeg er en katt!
«Noe skjer igjen med meg...» tenkte gutten bare, da katten han jagde stoppet og kastet seg på ham. Ole løp for livet, og hvem vet, kanskje den er gal? Ville en normal katt jage en hund? Men da Ole fløy inn i bjørken, forsto han at han ikke lenger var en hund! Forfølgeren ble igjen nede, og gutten, etter å ha inspeksjonert seg selv nøye, forsto: nå er han en gåtkatt, en gåtkatt!
Så, jeg blir lei av dette, trollmann, hvor er du?
kalte gutten lavt.
Men i svar bare stillhet, bare en gammel dame sukket: «Oi, hvor miauingen til katten, den stakkars er fast!»
Da tenkte Ole med skrekk: «Og hvordan skal jeg komme ned derfra? Jeg er virkelig i knipe! Så, hva vet jeg om katter? At de lander på alle fire bena, så alt er bra. Stopp! MEN JEG ER JO IKKE EN KATT, JEG ER EN FORTRYLLET GUTT! TROLLMANN, TROLLMANN!»
Men igjen bare stillhet, og fra siden så det ut som: en gåtkatt miauet sørgelig på treet.
Mens han gikk bakover, begynte Ole å klatre ned forsiktig, men disse få minuttene virket som en hel evighet for ham! Potene hans hadde nettopp rørt bakken da han ble grovt grepet.
Kissen!
hørte han over øret.
«Nei!» blitset det gjennom Oles hode.
Det var Arne, naboguttens lillebror. Ole hadde alltid synes det var morsomt hvordan smågutten klinte kattene, men ikke nå! Klebrige fingre grep ham ubehagelig, og Ole var allerede klar til å kløe den irriterende smågutten, da Arnes bestemor kom løpende:
Fy, fy, Arne! Slipp den katten, den er jo full av lopper!
«Du er selv full av lopper!» ville Ole svart, men han rakk det ikke, han ble kastet på bakken, og det var da alle fire potene hjalp!
Kapittel 4. Jeg er en spurv!
Etter å ha klatret på benken, bestemte gutten seg for å tenke gjennom handlingsplanen, hva han skulle gjøre videre.
«Trollmannen sa til meg at jeg må være menneske. Men jeg er jo menneske! Eller rettere sagt, jeg var det før møtet med denne gallingen! Og hva hvis han hører meg? BESTEFAR, JEG VILLE IKKE FORNÆRME DEG!»
Da trakk Oles oppmerksomhet en liten spurv, så liten, så dum, som hoppet helt i nærheten.
«Jeg har alltid ønsket å fange en fugl! Når skal jeg gjøre det hvis ikke nå!» Og Ole var allerede ved siden av den lille spurven, og den ble så forvirret ved synet av katten at den ikke engang tenkte på å fly bort.
«Jeg skal bare røre den, og det er alt!» Ole tenkte ikke engang på at han nå ikke hadde en hånd, men en pote med klør!
Og så klikket noe smertefullt i hodet. Det var spurvemoren som kom til unnsetning! Angrepet var rasende, Ole skyndte seg å gå, da han igjen forsto: noe skjer. Han følte at han krympet, og han så den gamle kattforfølgeren komme mot ham.
Denne gangen gjettet Ole allerede at han nå var en spurv selv, så redning i treet var ikke et alternativ: han kunne ikke fly! Så han prøvde å gjemme seg i en liten sprekk i veggen, katten kunne ikke komme inn der.
Han hoppet så langt de små potene hans tillot, og rakk å gjemme seg i skjulet da en enorm pote fulgte etter ham. Men heldigvis, for Oles del, kunne ikke katten, uansett hvor hardt den prøvde, nå ham.
Gutten hadde ingen klokke og visste ikke hvor lenge han hadde sittet i skjulet sitt, det virket som en hel evighet! Etter forsiktig å ha kikket ut av skjulet og forsikret seg om at det ikke var noen, så Ole en vakker sommerfugl.
«Jeg lurer på om sommerfugler er redde for spurver?»
Han ville så gjerne dra den ved vingen, gutten-spurven var allerede ved siden av den, som plutselig...
Kapittel 5. Og hvem er jeg?
«Igjen?» tenkte Ole, men da tenkte han at det å være sommerfugl kanskje ikke var så dårlig, og han kunne prøve å fly, men til sin skrekk oppdaget han at han ikke hadde vinger!
«Så hvis jeg ikke er en sommerfugl, hvem er jeg da?» Men den mentale dialogen ble avbrutt av noe uforståelig, enormt, helt i nærheten.
«Hva er disse søylene?» tenkte gutten med skrekk da dette enormt var helt i nærheten og nesten knuste ham. Han gjemte seg bak en stein og forsto da at dette var bein, og de var ikke enorme i det hele tatt, han var bare altfor liten!
«Veldig morsomt, bestefar trollmann, og mitt neste fortryllelse blir til en mikrobe, eller hva?»
Ole ville legge til noe, da en enorm hånd grep ham, og han hørte en kjent stemme:
«Her er en insekt, Ole vil like det!»
«Pål, det er jeg – Ole!» Men vennen hans hørte ham ikke og forsto ham ikke, og i stedet for ord kom det bare summing.
«Sitt her for nå» – gutten skjøv en fyrstikkeske.
«Nei, Pål vil putte meg der! Ikke det!» Men vennen forsto ham ikke.
I fyrstikkesken var det mørkt og trangt, og Ole ble plutselig trist fordi hans beste venn ikke forsto ham. Gutten begynte å huske alle insektene han hadde fanget alene eller med vennen, spurvene han kastet steiner på, kattene og hundene som han og Pål likte å plage. Og han ville gråte.
Han forsto at alle disse små levende skapningene, som var mye mindre i størrelse, gjorde vondt og var redde. Og hvor onde kjemper de må virke for dem, inkludert ham og Pål.
«Tilgi meg alle, sa Ole hviskende. Jeg fortjener kanskje å sitte i en fyrstikkeske!»
Gutten følte at han sovnet, han syntes å falle ned et sted og visste ikke hva som skulle skje videre.
Kapittel 6. Å være menneske!
Ole åpnet øynene og oppdaget at han satt i gården på samme benken der han møtte trollmannen.
Klærne hans var fulle av støv, og et fersk arr minnet ham om at alt dette ikke var en drøm. Gutten ville si til bestefaren at han hadde forstått alt, men den gamle var ikke å se noe sted, men Pål kom løpende mot ham.
Hei, hvor var du? Jeg skal vise deg noe!
En insekt?
Ja... Og hvordan visste du... ok, ikke viktig, se! Og hvor er den?
Pål så på den tomme esken med åpen munn, og Ole ble plutselig så glad at han lo høyt.
Ja, det var faktisk morsomt, fordi insektet var ham selv! Pål så på ham og lo også.
Etter et par minutter fortalte Ole allerede vennen om sine uvanlige fortryllelser, og Pål smilte først, men så ble alvorligere og alvorligere, og da vennen avsluttet historien, sa han:
Du må unnskyld for steinen og fyrstikkesken, jeg visste jo ikke at det var deg! Og jeg så også den bestefaren, men han forsvant plutselig, som om han løste seg opp i luften! Jeg tenkte da – fantasien min løper løpsk. Men det viser seg at nei, mirakler skjer!
Guttene så aldri trollmannen igjen, og det var ikke nødvendig heller, for nå sluttet de å plage våre mindre brødre. Og trollmannen er et sted helt i nærheten, kanskje på din gate, og observerer at vi ikke glemmer: vi må behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Det er det som betyr å være menneske!
