Vårsolens varme stråler varmet opp og kløp på knoppene. Det lille bladet ble veldig nysgjerrig på hva som skjedde utenfor. Plutselig sprang det ut av sin kokon, og det likte det så godt ute at det bestemte seg for aldri å gå tilbake til sitt gjemmested.
Etter første vårregnbyge følte det unge bladet at det ble enda sterkere og vakrere, og fuglene landet på grenen for å se på det.
Hele sommeren hadde bladet det morsomt. Så mange skogsdyr og fugler passerte forbi og fløy over det, og det var veldig interessant å møte dem alle.
Og bladet vårt merket ikke hvordan høsten kom, fuglene skyndte seg til varme land. Bladet begynte å bli gult, men det prøvde av all kraft å holde seg fast på grenen. Men en kald morgen blåste en sterk vind og rev bladet løs.
Med sorg sirklet det gule høstbladet over sitt hjemmetre, vinden bar det videre. En flokk fugler fløy forbi og bladet ville gjerne ha fulgt dem sørover, men det hadde mindre og mindre kraft. Det landet på en stubbe og så at alle skogsbeboerne var opptatt med å samle mat til den lange vinteren. Selv den fryktinngytende bjørnen gjorde seg klar til vinterdvale.
Men bladet ville ikke bruke hele vinteren på den gamle stubben, og så snart morgensolen berørte det med sine første stråler, ble det igjen løftet av høstvinden og heist opp over skogen. Det var veldig interessant å se sitt hjemmeskogs fra oven, det så alle skogsbeboerne. Og det lille bladet ville ikke lenger forlate sitt hjemland, der det var født.
Og det ba vinden om å sette det ned igjen på jorden. Vinden forsto, og senket den lille reisende ned i et kaninhull. Om vinteren var det ikke kjedelig for bladet vårt, for det ble favorittleken til de små kaninjene.
