Det var januar måned. Utenfor vinduet danset vakre snøfnugg som om de var levende, og på himmelen skinte den klare solen. Dagen var så vidunderlig at ikke engang den bitre, nesekrypende kulden ødela den.
Lille Ole tok på seg sin favorittlue i grått, vottene og det varme skjerfet var også grå. Og den lille gutten så ut som en grå lodden kattunge.
Ole åpnet døren, trådte over terskelen og utbrøt:
For en skjønnhet! Slikt har jeg bare sett på bildene i boken som bestefar leser for meg om kvelden. Er det virkelig så vakkert ute? På slike vidunderlige dager skjer det sikkert ofte magiske ting.
Ole løp av gårde i snøen som knaste så melodisk under føttene. Gutten bestemte seg for å gå til skogen, for å gå en tur. Der er sikkert trærne kledd i hvite pelsjakker, og snøfonnene er helt sikkert høyere enn Ole selv.
Gutten går gjennom skogen og plutselig hører han noen pipe med en så tynn, øm stemme.
Jeg lurer på hvem det kan være?
Tenkte gutten.
Ole saktnet farten, kikket foran seg og så en liten rød mus. Den lå på ryggen og lå urørlig. Ole kastet seg forvirret mot den:
Mus, muuus, lever du?
Musen reagerte ikke.
Stakkars liten, den har sikkert frosset. Og plutselig åpnet den lille røde musen øyet og hoppet opp.
Fy søren!
Pipet den.
For noe underlig! Kan dyr snakke?
Og da husket Ole hvordan bestefaren fortalte ham interessante historier hvor det skjedde forskjellige magiske ting i vintermånedene. Sikkert har det magiske øyeblikket kommet nå.
Så du er ikke en katt?
Spurte den pipende musen.
Nei, hvorfor tror du det?
Undret gutten seg.
Jeg løp stille for meg selv, og plutselig snur jeg hodet, og i horisonten er du, helt grå, lodden og rund. Jeg trodde du var en katt og bestemte meg for å late som jeg hadde frosset i hjel i denne kulden.
Men hvorfor?
Gutten fortsatte å undre seg.
For at du ikke skulle spise meg.
Ole og musen lo høyt. Og da spurte musen:
Kanskje du vil komme på besøk til meg?
Gjerne det, jeg har aldri vært på besøk hos ekte dyr som kan snakke før. Men hvordan skal jeg finne huset ditt?
La oss gjøre slik - jeg løper sakte hjem og det vil bli spor etter potene mine i snøen. Følg dem så kommer du til huset mitt.
Det ble de enige om. Musen sprang av gårde langs stien, og Ole fulgte sporene hennes.
Gutten går langs stien uten å svinge av. Plutselig dukket det opp en snøball på veien hans, og rett foran Oles nese forvandlet ballen seg til et villsvin.
Oi! Hvem er det som står i veien for meg på stien?
For noe underlig! Kan du også snakke? Er slikt mulig?
Ole falt på rumpa av forundring.
Selvfølgelig, vi dyr snakker også, og vi forstår dere mennesker utmerket.
Svarte villsvinet.
Jeg kunne ikke tenke meg at dere forstår oss!
Sa gutten.
Vet du hva? Kom på besøk til meg. Jeg skal gi deg mat, og du kan varme deg før du går hjem.
Ropte villsvinet med et smil.
De nye vennene ble enige på samme måte som med musen. Villsvinet ville legge igjen spor, og Ole ville følge dem til huset.
Gutten går langs stien og synger en sang.
Før han rakk å se seg om, hoppet den røde musen fram foran ham og ropte:
Her er huset mitt! Og dette er venninnene mine!
Ved siden av musen trampet andre røde mus.
Nå skal vi gi deg den deiligste delikatessen.
Musen rakte Ole en liten dott høy.
Ole tenkte at siden musene kunne snakke, måtte høyet sikkert være magisk - spiselig for mennesker. Gutten smakte på dotten og ble glad.
Det viste seg at denne høystakken hadde gutten sammen med bestefaren forberedt allerede i sommer for hestene deres som bor i stallen ved huset. Bestefaren har lenge drevet med hingster og snøhvite hester, og det slåtte høyet til dyra oppbevarer de nettopp her, i skogen.
Mens Ole tenkte og gledet seg, listet villsvinet seg umerkelig opp bakfra.
Aha, du er allerede her! Det er bra! Nå skal jeg gi deg noe godt.
Den tennete rakte gutten en lignende dott høy.
Ole trodde ikke sine egne øyne. Da han snudde seg, så han at musene var borte.
Bor du sammen med musene her?
Spurte gutten villsvinet.
Hvilke mus, jeg bor helt alene her.
Svarte villsvinet.
Dette må være en kjempestor høystakk siden så mange dyr har bosatt seg i den.
Tenkte Ole.
I det samme hørtes det et høyt knarking ikke langt unna, og bak høystakken dukket Oles bestefar opp, som hadde kommet til skogen med slede for å hente høy.
Før Ole rakk å snu seg, var ingen av dyrene igjen, alle hadde løpt sin vei.
Ole fortalte bestefaren om det som hadde skjedd. Bestefaren ble ikke overrasket i det hele tatt, han har jo levd lenger og sett mange underlige ting i sitt liv.
Vel, Ole. La oss etterlate en liten høystakk til disse skogsdyrene. Selvfølgelig forberedte vi alt dette for hestene våre, men skogsdyrene trenger jo også et sted å overvintre og bo. Vi gjør en god gjerning!
Det ble de enige om. Og da Ole og bestefaren dro, kom villsvinet og musene tilbake hjem. Og de fikk et hus for vinteren, og mat har de også.
