Det var en gang et folk som kjente til et magisk ord. Men en dag skjedde det at ordet gikk tapt…
Høyt oppe i fjellene lå en landsby med et herlig og lystig folk. Modige menn jaktet i skogene og fisket i innsjøene rundt, mens vakre kvinner fylte hjemmene med hygge, sang sanger og plantet blomster i hagene.
En dag kom det en merkelig gjest til landsbyen i en rikt utsmykket jakke og en hatt trukket ned over øynene. Det var noe illevarslende ved utseendet hans. Likevel tok de eldste imot ham med gjestfrihet. Hele landsbyen kom til festmåltidet til gjestens ære. De eldste spurte gjesten: hva var hans ærend til dem? Den fremmede smilte skjevt.
Jeg har kommet for å gjøre en lønnsom handel.
Gjesten klappet i hendene: plutselig dukket det opp en kiste foran ham som åpnet seg av seg selv. Gjesten kunngjorde at hver innbygger kunne ta én ting derfra. Kvinner og barn stormet mot kisten og gispet: det fantes alt mulig der! Smykker, pynt, leker av rent gull. Mennene kunne ikke ta blikket fra de orientalske sablene og sølvdolkene. Selv om skogene og innsjøene rundt landsbyen var rike, fantes det ikke slike gaver der! De forundrede eldste spurte gjesten hva han ville ha i bytte for denne rikdommen.
Å, en bagatell! I bytte tar jeg bare ett ord fra dere. Jeg klapper i hendene – og dere vil glemme det for alltid. Men hva er vel ett ord! Se bare hvordan steinene glitrer på denne dolken!
Tilbudet virket perfekt. Alle sa ja – og den fremmede klappet i hendene.
Straks ble alt rundt innhyllet i røyk, og da røyken lettet, var han borte. Kisten var imidlertid fortsatt der – gjestene kastet seg straks over gavene. Det viste seg at det ikke var nok gull og smykker til alle.
Etter hvert gikk de livlige samtalene over i krangler; fornærmelser og rop haglet – det ville ha endt i blodsutgytelse hvis ikke de eldste hadde grepet inn. Stemningen var ødelagt for alle. Gjestene forlot huset i stillhet.
Fra da av var det som om landsbyens innbyggere var byttet ut. Mennene ble nervøse og gretten. Kvinnene – slemme og kranglevorne. Beste venner kranglet for alltid, elskende – gikk fra hverandre.
Sanger og spøker forstummet og ga plass til konstant krangel. Ikke lenger hørtes sanger over landsbyen, ikke lenger strømmet gjester fra andre land. Ungdommen forlot landsbyen i håp om at den ubudne gjestens forbannelse ville forsvinne langt fra hjemstedet.
Det virket som om den fremmede ikke hadde tatt ett ord fra folket, men all deres lykke og hele deres liv.
De fortvilte eldste utlovet en pose gull som belønning til den som kunne gi folket det etterlengtede ordet tilbake. Nå samlet dristige sjeler, vismenn og eventyrere seg i de eldstes hus og gikk gjennom alternativer i dagevis.
Kanskje lykke? Eller helse? Eller harmoni?
Men ingen av alternativene – fra de enkleste til de mest eksotiske – kunne oppheve den usynlige forbannelsen.
En dag kom det en liten gutt til de eldstes hus, sønn av lokale bønder. Han var et stille og ettertenksomt barn – i stedet for å leke med andre barn foretrakk han å tilbringe tiden med bøker. Gutten kunngjorde at han kunne finne svaret på gåten i gamle bøker som var igjen fra landsbyens innbyggeres forfedre, og ba om å få slippe inn i biblioteket. Mennene lo, de eldste ristet på hodet – men de hadde ingenting å tape, og gutten fikk lov til å prøve.
I tre dager så ingen ham – bondegutten studerte gamle bøker uten å komme ned verken for mat eller drikke. På den fjerde dagen kom han til de eldste og kunngjorde at han hadde funnet løsningen. Av den merkelige glimt i guttens øyne forsto de viseste menn: han spøkte ikke, og de selv ble fylt av håp. De eldste omringet den unge mannen og krevde at han skulle si dem det etterlengtede ordet.
Gutten ristet på hodet og ba om å få litt mat først: etter tre dager i biblioteket var han helt utmattet av sult. En av de eldste hadde mat: brød og litt ost. Da han tok imot tallerkenen fra hans hender, sa gutten
Takk skal du ha, bestefar!
Og plutselig skjedde det et mirakel. På den gretten, utmattede av søvnløshet ansiktet til den gamle mannen dukket det opp et smil for første gang på mange dager. Han løftet blikket mot de andre, og da forsto alle: det magiske ordet var funnet! Ordet «takk» – det var det den fremmede hadde tatt fra folket. Sammen med muligheten til å takke og motta takknemlighet. Gi kjærlighet og føle seg trengt. Blikkene til alle de eldste var rettet mot bondegutten, hvis navn de ikke engang kjente.
Takk skal du ha, unge helt! Din gave er mer verdifull enn alt gull.
Fra da av vendte glede, fred og harmoni tilbake til landsbyen. Luften ble igjen fylt med sanger og duften av blomster, og fra fjerne strøk begynte handelskaravaner å ankomme igjen. Vaktene ved portene så bekymret utover hver morgen: ville den ubudne gjesten dukke opp igjen? Men han, som om han følte at mottakelsen ikke ville bli varm, viste seg aldri.
Hva med gutten vår da? Han fikk sin belønning – posen med gull – og ga den til foreldrene sine. De kunne utvide sin beskjedne gård, kjøpe buskap og ansette hjelp, men fortsatte å arbeide like hardt. Velstanden deres bare økte – og snart ble familien en av de mest respekterte i landsbyen. Den unge helten vokste opp og ble moden, men mistet ikke sin kjærlighet til bøker: nå skulle han begynne på universitetet. Den lange reisen skremte ham ikke det minste: for gutten hadde med seg kraften i det magiske ordet. Ordet som åpner alle dører i verden!
