Vinteren var streng og snørik. Tunge skyer lå rett over trekronene og så ut til nesten å berøre dem. Sjeldne solstråler trengte knapt gjennom skyene, og da kunne man se at der nede, langt under blant trærne og buskene, var det noen som beveget seg og rørte på seg.
Alt dette observerte et ensomt lite snøfnugg med stor interesse. Det hvirvlet munter rundt blant skyene sammen med andre like lodne venner som seg selv. Men mens venninnene dens lo og prøvde å jage hverandre i de kalde vindkastene, og ville gjøre mønstrene sine enda mer lodne, så kikket det lille snøfnugget stadig nedover og lurte på hva som var der nede, hvem som løp rundt mellom trærne og buskene, hvem som glitret på lystene og ved den frosne elven?
Det var veldig nysgjerrig, for det kunne ikke engang forestille seg at det fantes liv et annet sted enn her – blant skyene i solstrålenes gjenskinn.
Hei, Snøfnugg, kom med oss!
ropte det lodne snøfnugget og vinket med sine vakre iskrystaller.
Nei, Loddis, jeg vil ikke, jeg vil dit, ned dit.
svarte det lille snøfnugget og blunket mot skogen som strakte sine brede grønne armer dekket av snø.
Hva finner du på, det er jo ingen der, og dessuten har vi det gøy og interessant her. Se hvor munter vi hvirvler, snurrer og koser oss.
ropte det lodne snøfnugget klart.
Vel, hvis du ikke vil – det er din sak, men vi drar!
Så snurret det rundt i en snø-luftig dans med andre snøfnugg som hvirvlet mellom skyene.
Det lille snøfnugget bestemte seg i mellomtiden for å finne ut hva som var der nede, og begynte gradvis og forsiktig å synke.
Hvem er det som skiller seg fra flokken her?
hørte snøfnugget et høyt og kraftig rop fra siden.
Snøfnugget ble forskrekket og dirret av overraskelse i vindkastene. Da det snudde seg i en oppadstigende vindstrøm, så det en vakker ørn ikke langt unna, som seilte i himmelen som et stort luftskip, truende overvåket sine himmelske domener og sjekket om noen hadde forstyrret roen hans.
Jeg, jeg... Jeg vil bare finne ut hva som er der nede, hvem som rører på seg og i det hele tatt...
Av skrekk mistet det fullstendig fatningen og visste ikke hva det skulle si.
Vel, du er helt dum. Hva kan vel være interessant der nede, her derimot – frihet, fly hvor du vil, fang uvitende kråker og nyt livet.
fnøs ørnen og strakte ut sine sterke og vakre vinger med velbehag i de kraftige kastene av den strenge vinden.
Det er sant, men likevel er det interessant, hva er det der?
sa det lille snøfnugget enig, mens det observerte hvordan vinden løftet ørnen og omsluttet den med sine kast.
Vel, greit, det er din sak, men jeg må på jakt.
sa ørnen motvillig, og da den fanget neste vindkast, snudde den kraftig og styrtet avgårde et sted mellom skyene på jakt etter neste måltid.
Det lille snøfnugget fulgte den med et halvt forskrekket blikk og fortsatte å synke lavere mens det snurret. Knapt hadde det kommet seg litt etter møtet med den himmelske skjønnheten, før det ble omringet av en flokk unge kråker som begynte å fly forbi det som gale og skrike høyt.
Se, et snøfnugg, et dumt snøfnugg! Hvor flyr du, hvor faller du?
skrek kråkene høyt og overdøvde vindkastene.
Hvorfor dum? Jeg vil finne ut hva som er der nede.
protesterte det lille snøfnugget.
Det er ingenting interessant der, bare skog og eikenøtter blandet med falne løv!
Og det er alt?
spurte snøfnugget skuffet.
Det hadde håpet så mye på at det likevel var noe der som tiltrakk og fascinerte det gjennom hele dets korte liv blant mørke skyer og vinder.
Ach, vi vil leke og fly!
utbrøt en av de mest høylytte kråkene, hvorpå den skrek høyt, og den støyende gjengen fløy avgårde et sted mellom grenene i den nå nærliggende skogen, mens de forbikjørte hverandre og dro hverandre i halen og vingene.
Skogen var nå nær, de første unge grenene dukket opp, vinden stilnet, og skogens stillhet erstattet de ville kastene. Det lille snøfnugget sank fascinert lavere og lavere, og observerte med interesse de stadig mektigere og vakrere snødekte grenene til skogens kjemper.
Det ble så oppslukt av å observere alt det så for første gang, at det ikke la merke til hvordan det stille landet på snødekket. Og det viste seg at det ikke var alene her: det var mange andre snøfnugg som, ved å falle ved siden av hverandre, hadde skapt et ekte lodent og mykt teppe. Snødekket, som fulgte skogslysets kurver, skjulte små busker, dekket nesten små trær og strakte seg langt inn i det fjerne.
Hei.
sa det lille snøfnugget og snudde seg mot alle naboene sine.
Hei, venninne.
svarte en dyp og fyldig stemme i nærheten.
Det lille snøfnugget snudde seg og så en vakker stor skjønnhet – et isnende snøfnugg.
Vi er glade for å se deg i vårt selskap.
lød det fra en annen kant. Det var det rosa snøfnugget som hang på en blåbærbuskgren.
Å, så interessant!
hørtes det fra enda en kant, og det viste seg å være stemmen til en ung tregren som holdt flere snøfnugg og en liten istapp.
Videre ble samtalen mellom snøfnuggene, grenen og istappen stadig morsommere og mer interessant. Det lille snøfnugget var så glad for å ha funnet nye venner. Bekymringene om at drømmen ville forbli uoppfylt – viste seg å være forgjeves. De nye vennene kom raskt overens med snøfnugget, hørte med interesse historien om den vakre ørnen og flokken med skrikende kråker, og begynte å spørre den nye gjesten om hvordan det var der oppe.
Aldri før hadde det lille snøfnugget vært i et slikt oppmerksomhetens sentrum, alt var interessant: de nye vennene, den fascinerende stillheten og den dype roen i skogsteppet. Det fortalte med glede om alt det visste. Humøret var strålende. Nå ville det ikke være alene, de nye vennene var alltid i nærheten.
Av dette begynte det lille snøfnugget å glitre enda mer, sjelen ble fylt av glede og munterhet, det ville snurre og leke. Men nye eventyr ventet fremover, som det lille snøfnugget ennå ikke ante om, det ventet oppdagelser og enda større overraskelser. Men det får vi høre om i neste eventyr. Fortsettelsen av det lille snøfnuggets eventyr følger...
