Denne vakre historien skjedde i en vanlig skolehage om våren. I de varme maidag kom skolebarna i flokk til hagen sin for å plante enda ett tre.
I denne parken vokste det allerede en eik, lønn, furu, gran, bjørk, rønnebær, poppel, selje, syrin og osp. Og guttene og jentene bestemte at deres vakre og velstelte hage manglet bare et epletreet. Plantematerialet var høyt og så sterkt ut.
Barna plantet det lille epletreet nær kanten av skogen, der det vokste eik, lønn og rønnebær ved siden av det. Og så snart folk forlot parken, våknet trærne til liv og begynte å snakke.
Se på dette vidunderet! Hvem er du?
Spurte den vakre Eiken med stor interesse.
Åh, hva kan være interessant med det!? Bare enda ett "grått" lite tre som ikke kan gjøre hagen vår vakrere enn jeg!
Sa Rønnebæret med tydelig misnøye.
Men hvem er du likevel?
Eiken ga ikke opp.
Jeg er et epletreet.
Hviskete plantematerialet knapt hørbart.
Vel, et epletreet er ikke dårlig!
Konkluderte Eiken, som tilsynelatende var den eldste i denne hagen.
Og hva skal dere imponere oss med, kjære Epletreet? Kanskje dere dufter som vår Syrin, eller blomstrer vidunderlig som vår Selje, eller kanskje dere får røde bær som vår usammenliknelige Rønnebær?
Hm, nei da!
Skyndte Rønnebæret seg å protestere mot denne fornærmende sammenligningen.
Det lille epletreet senket bare sine tynne, nakne grener mot jorden av skam.
Jeg vet ikke.
Svarte det knapt hørbart. Det var så uvant for det å få så mye oppmerksomhet fra alle trærne rundt omkring. Og det visste virkelig ingenting om seg selv. Hvordan det blomstret, hva slags blader det hadde og om det ville få frukt. Og rundt omkring var det så mange vakre og uvanlige trær! Spesielt den vakre Eiken fascinerte det – staselig, sterk og veldig vakker.
Vi får se.
Sa bare Eiken. Trærne så på hverandre med tydelig skuffelse, for de ville tilsynelatende se noe spesielt i sin hage, slik at det kom flere og flere besøkende hver gang. For hvor deilig det er å se begeistrede blikk rundt sin person!
Tiden gikk… Sommeren ble erstattet av kjølig høst. Vinteren fulgte etter og dekket alle trærne med sitt varme og snøhvite teppe. Og så kom våren igjen og trærne begynte å våkne fra søvnen. De fyltes med farge, kraft og duft.
Og bare Epletreet forble nesten uendret. Det dukket opp få knopper på det. Fra dem vokste vanlige, ubemerkelsesverdige blader. Det var verken blomster eller frukt på det. Det la stadig merke til hvordan nabortrærne så på det. For noen var det tydelig skuffelse, for andre likegyldighet, og for atter andre motvilje.
Bare Eiken viste ikke sine negative følelser. Og for hver dag forsto det lille epletreet at det likte Eiken mer og mer. Så sterk, krigersk og majestetisk.
Mot slutten av sommeren kunne enhver annen tre i området misunne Eikens krone. Barna kom ofte til parken nettopp til den for å gjemme seg fra solens brennende stråler eller regndråper.
Men det var enda ett tre i hagen som kunne kalles "perlen" i hagen. Det var Rønnebæret. Vakker, slank, strålende og utrolig dristig. Ingen kunne tilby det sin kjærlighet, for det mente alle var uverdig dets oppmerksomhet, bortsett fra den vakre Eiken, som det elsket. Og Eiken så noen ganger uvilkårlig på skjønnheten. Og hvordan skulle man ikke se på det!
Når høsten kom, kunne intet tre i hagen måle seg med dets skjønnhet. Klart oransje og røde blader der det brennende like klart røde bær glødet. Og slik skjønnhet fulgte Rønnebæret helt til vinteren.
Selv under det hvite snødekket glødet de saftige bærene rødt. Fra høsten og helt til dyp vinter var bare Rønnebæret ikke forsømt av oppmerksomhet. Først kommer barn og voksne for å se på det, og så er det ingen ro på grenene fra utallige fugleflokker.
Og bare Epletreet observerte alle trærnes forvandlinger fra siden. Det hadde ingenting å svare eller vise. Og det virket som det skulle være slik for alltid.
Men en gang sent på høsten, da det ikke var et eneste blad igjen på noe tre i hagen, kom de samme skolebarna som en gang hadde plantet Epletreet, sammen med læreren. De så på treet med harme og sorg.
Det er synd, men det ser ut til at vårt epletreet neppe vil overleve denne vinteren. Det er så svakt og tar seg ikke godt til på det nye stedet.
Sa læreren.
Hva vil skje med det hvis det ikke overlever kulden?
Spurte en nysgjerrig og medfølende gutt, og kjærlig strøk Epletreet på en gren.
Da må vi grave det opp og plante et annet.
Svarte læreren og ledet alle barna tilbake til skolen.
Ved siden av Epletreet ble bare den samme gutten stående, som på en måte følte all smerten som dette skjøre treet hadde opplevd fra lærerens ord. Han omfavnet Epletreet rundt stammen og sa stille til det:
Vær så snill, ikke frys denne vinteren. Jeg tror at du vil blomstre, og du vil vokse i vår hage veldig lenge. Vi ses på våren!
Før Epletreet falt i dyp vinterdvale, ba det og bedet til vinteren om å ha medlidenhet med det. Og vinteren, som hørte dets bønn, hjalp til ved å dekke treet med et tykt dunkelt teppe, og reddet dermed Epletreet fra den strenge kulden.
Epletreet drømte en vakker drøm: som om det sto helt hvitt, som i snø, men snøen på det smeltet ikke, selv om det allerede var vår og ganske varmt. Og rundt omkring det hersket stille beundring og undring.
Da Epletreet våknet, forsto det at dette var langt fra en drøm, men virkelighet. Det sto virkelig helt hvitt. Men det var ikke snø, men snøhvite blomster som omsluttet dets skjøre grener med vakker epleblomst. Og hvilken duft disse blomstene sendte ut!
Alt rundt omkring duftede. Nabortrærne sto foran Epletreet i full forvirring. Bare høsten før levde det knapt, men nå kom våren og treet var som byttet ut. Alle beundret Epletrets uvanlige skjønnhet. Alle bortsett fra Rønnebæret. Det kunne ikke tilgi at noen hadde klart å overgå dets skjønnhet.
Det er ingenting, snart kommer min tid. Høsten kommer, og da skal vi se hvem av oss som er vakrere.
Gjentok Rønnebæret hver gang det hørte begeistrede kommentarer om Epletreet.
Og Epletreet blomstret bare og var beskjedent stille på hver kompliment. Og på de begeistrede blikk fra den vakre Eiken dekket det seg skamfull med grenene, noe som gjorde at Eiken ble enda mer forelsket.
Den varme sommeren gikk og endelig kom den etterlengtede høsten. Alle trærne begynte å bytte sine grønne kjoler med gull og purpur. Og Epletreet var ingen unntak. Bladene dets skilte seg ikke ut ved originalitet i farge.
Noe som var veldig tilfreds med dens rival Rønnebæret. Dette var Rønnebærets tid! Det spredte ut sine oransje-røde blader og som vifter, klare bærknipper. Dets drakt sendte ut en utfordring til Epletreet og lokket den vakre Eiken. Ingen var fortsatt lik Rønnebæret i glans på drakten.
På den klare høstdagen kom mange mennesker til hagen. Voksne og barn gikk gjennom hagen og beundret høstens trær. Og plutselig kom den samme gutten som en gang hadde omfavnet Epletreet løpende til det og ropte til vennene sine:
Gutter, se, det er epler på vårt epletreet!
All ungdommen løp til Epletreet for å se dette underet med egne øyne. Og virkelig, i gul-grønne blader strålte appetittvekkende røde epler. Barna strakte seg etter grenene på Epletreet, og hver og en plukket seg et eple.
I det neste øyeblikket knastet barna appetittvekkende. Eplene var så saftige og søte at saften deres strømmet ned haken på hvert barn. De nøt eplet med begeistring og kunne ikke slutte.
Da Rønnebæret så dette, ble det enda mer purpurrødt, nå av ondskap og misunnelse, fordi Epletreet igjen hadde klart å trekke til seg all oppmerksomhet. I harme bestemte det seg for å bevise for alle at det også hadde saftige og vakre bær, og kastet av en klart rød bærknippe fra en gren. En forbipasserende gutt stoppet og så på den fallende klasen.
Wow!
Utbrøt gutten og plukket opp de klare bærene. Rønnebæret smilte fornøyd og stolthet vendte tilbake til det. Gutten plukket av ett av bærene og satte det fornøyd i munnen. Og så forvrengtes ansiktet hans av avsky.
Fy, hvor bitert det er!
Ropte han og spyttet ut restene av det tygde bæret på jorden.
Dette er bær for fugler.
Konkluderte den smarte gutten, og hoppet tilbake til det nå elskede Epletreet for en ny porsjon epler.
Da Rønnebæret var helt alene, uten den vante oppmerksomheten fra omgivelsene, først da forsto det hva Epletreet hadde følt hele denne tiden da det var uønsket og uinteressant, og sukket bare stille.
Og Epletreet ble omgitt av barn helt til dyp høst, som ønsket å nyte dets deilige og søte frukt. Og trærne rundt omkring så på det nå med respekt og beundring. Og den vakre Eiken gjorde alt for å trekke til seg oppmerksomheten og å like den nybakte skjønnheten i hagen.
Han både roste seg selv og demonstrerte sin mektige kraft, men klarte ikke å interessere det ømfintlige Epletreet. For det var allerede uendelig forelsket i den unge og slanke Lønnenen. Lønnenen hadde lenge klart å erobre hjertet til den unge skjønnheten.
I vinterdvalen denne gangen falt de ned ømt, med grenene sine sammenkoblet med hverandre.
