En snill historie om en bamseesel. Kapittel 10-14
4 064

En snill historie om en bamseesel. Kapittel 10-14

Forfatter:
En original snill fortelling om en bamseesel for barn i barnehagealder og på småskolealderen. Avslutningen på Natalja Skils historie om en kjær leketøy. Kapittel 10-14: fortellinger om de beste vennene – eselen, Lille Rev og Bjørnungen – om deres lek og krangler, og om den lille – det nye mennesket i det koselige hjemmet.

Kapittel ti. Hvordan Eselet ble glad i å bade

Eselet liker ikke vann, i motsetning til Pipito. Å drikke det går greit, selvfølgelig ikke på ordentlig, men på leketøysvis. Å dyppe nesen er alltid interessant, men å bade... Nei, nei, takk. Eselet liker ikke å bade.

En stund badet han ikke i det hele tatt, men tiden gikk, og den en gang så hvite bamsepelsen hans ble klumpete og fikk en gråaktig fargetone. Husmoren hadde allerede flere ganger sagt når hun så Eselet: «Jaja, du må nok vaskes.»

Og hva er det med folk som hele tiden må vaske noe? Eselet så at husmoren og husbonden vasket seg selv hver dag, vasket klær uendelig mye: både sengetøy og til og med stolputene, og duken fra bordet – den enda mer.

«Kanskje de trenger alt dette, men meg får de ikke i vaskemaskinen for alt i verden», tenkte Eselet, og hver gang husmoren begynte å snakke om badingen hans, fant han på noe morsomt.

Han hoppet ut av hendene hennes eller stod plutselig på hodet. Husmoren ble distrahert, hun lo og utsatte badingen til en annen gang. Men uansett hvor lenge du utsetter en viktig oppgave, kommer det til slutt et øyeblikk da den må gjøres.

En lørdag tok husmoren en liten plastbalje, fylte den med varmt vann, tilsatte duftende sjampo og pisket opp en luftig skum. Eselet prøvde å smette ut av hendene hennes da hun bar ham mot badet, men denne gangen gikk det galt. Plask, og han havnet i skummet opp til øynene.

«Atsjo!» nøs Eselet høyt.

«Prosit!» ropte husmoren mot kjøkkenet, i den tro at det var mannen hennes som hadde nyst.

Hun gned såpe på Eselets horn, den myke magen, hver labb og ørene, og tørket forsiktig øynene hans med rent vann, så det ikke skulle svi.

Skumboblene sprakk gradvis med en veldig behagelig lyd, og Eselet syntes at bading kanskje ikke var så ille likevel. Han flytet på ryggen med snuten opp og gikk inn i skyen av skum, og kom ut av den igjen, som et stort skip, og så for seg at han var minst kaptein. Da husmoren sa at det var på tide å komme opp, protesterte Eselet.

«Hvordan komme opp? Hvor skal jeg komme opp? Allerede opp? Men jeg vil flyte her til morgenen!» ville Eselet rope, men rakk det ikke. Husmoren tok ham i hornene og løftet ham opp, vrei ham ikke helt behagelig, slik at vannet rant ned av ham som en bekk, og pakket ham straks inn i et stort frottéhåndkle.

Eselet satt på sengen, innpakket fra hode til labber, og kjente at håndkleet raskt ble vått og suget til seg vann. Han ble litt trist.

«Det viser seg at det ikke er så ille å bade, tenkte Eselet. – Kanskje mennesker virkelig synes det er morsomt å vaske seg selv hver dag. Tross alt har de ikke så tykk pels som tar en evighet å tørke. Men jeg hadde det også bra med badingen. Varmt og morsomt. Senere kan jeg gjøre det igjen. Det var dumt av meg å ikke ville prøve».

Slik ble Eselet glad i å bade.

Kapittel elleve. Hvordan Bjørnungen kom til huset

Ingen husker nøyaktig hvordan Bjørnungen kom til huset. Ifølge én versjon ble han båret inn i en pappeske av husbonden.

«Pakke fra mamma», forklarte han kona, og Eselet og Lille Rev hørte det selvsagt og ble glade. En pakke er alltid noe godt.

Ifølge en annen versjon kom Bjørnungen ut av ermet på en glemt skinnjakke til husbonden. Men faktum består: en vakker dag (selv om den kanskje var vakkert regnfull) dukket Bjørnungen opp i blokka på Lærerveien.

Det er også vanskelig å si nøyaktig hvordan Eselet og Lille Rev ble kjent med ham. De ville ha husket det hvis de måtte strekke en pote og hilse, fortelle hvordan de bodde her, hva de likte å leke, og om sine vaner. Men nei, ingen kan huske noe slikt.

Bjørnungen var der bare. Liten, lett å legge i hånden, var han slett ikke lik verken Eselet eller Lille Rev.

Bjørnungen var laget av brun ull, med en søt myk snute, lik ham selv, og svarte knappeøyne som så på alle nedenfra.

Han tidde mye, han kunne ikke snakke så fort som Eselet, og ikke så sikkert som Lille Rev. En stund ble han bare liggende og sove på stolen (mens Lille Rev og Eselet alltid klatret opp i sengen til husmoren og husbonden, pratet lenge før leggetid og diskuterte dagen, og først da sovnet de uten å røre seg). Bjørnungen ble derimot liggende på stolen, fordi husmoren var bekymret for at han skulle ødelegge pelsen sin ved å rulle rundt med dem.

Men gradvis (og igjen kan ingen si nøyaktig når) flyttet også Bjørnungen over i sengen og begynte å ta aktiv del i samtalene før leggetid med sin taushet. Det var kanskje etter at Lille Rev et par ganger lagde bråk og krevde å også få sove på stolen, slik at Bjørnungen ikke skulle være redd alene. Hvor Lille Rev var, dit var Eselet også, og uten Eselet ville ikke engang husmoren sovne. Kort sagt måtte man gi seg.

Og til tross for tusen unøyaktigheter og hull i minnene, ble Bjørnungen en del av familien og fikk en fast plass der.

Noen ganger skjer det hendelser i livet som ved første øyekast ikke betyr noe for oss, og derfor kan vi senere ikke huske dem i detalj og klager over at vi ikke forsto med en gang at det var et viktig øyeblikk. Slik gikk det også med Bjørnungen.

Han ble uunnværlig av seg selv, selv om han ikke gjorde noe for å fortjene det. Og Eselet og Lille Rev ble glad i ham, og slik ble trioen av nære venner endelig dannet.

Kapittel tolv. Hvordan Eselet og Lille Rev løste uenigheter

Eselet og Lille Rev er uatskillelige venner. Bortsett fra et par uker i året, når Lille Rev reiser på besøk til sin like rødhårete strikkede rev hos husbondens foreldre. Eselet blir alltid hos husmoren. Dit hun går, går han også. Resten av tiden er Eselet og Lille Rev alltid sammen.

Og for en slags spetakkel de finner på, mens husbonden og husmoren er på jobb! Snike seg inn på kjøkkenet og gnage litt på sjokoladen i kjøleskapet – gjort. Løpe med labbene over pianoet i hjørnet av rommet, så det blir kakofoni i stedet for melodi – gjort. Leke gjemsel over hele sengen – gjort. Og selvfølgelig den favorittleken – å fryse i den mest naturlige stillingen hver gang nøkkelen dreies i døren. I denne leken taper Eselet nesten alltid mot Lille Rev: for hvis det er noen som er mester i å fryse, så er det Lille Rev.

Eselet og Lille Rev hadde aldri vært uenige om noe. De var alltid enige i sine ideer, men ulykken kom fra et uventet sted.

En gang kjøpte husbonden ut kjøtt til middag, og husmoren stekte det i ovnen med en kvist rosmarin. Det vonde duften spredte seg straks i leiligheten. Eselet snuste mistenksomt, mens Lille Rev snuste med glede. Han vifte til og med med halen av fornøyelse, som en kost. Eselet rynket pannen og prøvde å forklare Lille Rev:

Kjøtt er dårlig, for et dyr døde på grunn av det, mumlet han.

Kjøtt er veldig godt! Det betyr at man kan tygge på det som en tyggegummi. Og dessuten er det så saltet, så aromatisk, så... – Lille Rev lukket øynene i salighet og så for seg hvilken middag som var på vei.

Eselet gikk ikke til middag, han dro til vinduskarmen hos Pipito og så skjevt på hvordan husbonden og husmoren klirret med bestikk, klinket glassene «klink» og delte nyheter fra uken.

Idyll, og ved siden av tallerkenen til husbonden satt Lille Rev og stjal av og til biter av kjøttet og puttet dem i munnen. Og han viftet med halen så ivrig at Eselet begynte å bekymre seg for at han skulle brenne den i lyset fra stearinlyset som sto på bordet.

Eselet følte seg helt alene. Han spurte stille Pipito: «Og hva gjør vi nå?» Pipito svarte stille: «Alle kan ha sine egne smaker og preferanser. Og det gjør ikke andre dårlige eller gode. Vi må være tolerante overfor andres svakheter. Lille Rev liker kjøtt, du liker fersken-kake, og jeg liker vann... Men vi er fortsatt de beste venner».

Eselet bestemte seg for at tanken var ganske klok og at den var verdt å tenke over. Kanskje var det ikke Pipito som svarte Eselet i det hele tatt. Kanskje kom Eselet til denne tanken selv. For Pipito tier alltid. Vi vil aldri vite det. Men hovedsaken var at uenigheten mellom Eselet og Lille Rev den kvelden ble løst en gang for alle.

Eselet ble rolig, for han forsto at han var venn med Lille Rev uansett om han spiste kjøtt eller ikke. Selvfølgelig hadde det vært bedre om han ikke spiste det. Men hva kan man gjøre med det.

Kapittel tretten. Hvordan Eselet fikk vite at han har et navn

Eselet har bodd med husmoren og husbonden i lang tid. Og han har venner, Lille Rev og Bjørnungen. I den fritiden som ikke går med til kluss, liker Eselet å sitte sammen med husmoren og høre på når hun leser bøker. Oftest leser hun dem stille for seg selv. Og bare de mandelformede øynene hennes beveger seg over sidene.

Men Eselet later som om han kan lese tanker. Han ser på uttrykket i ansiktet hennes og forstår hva boken handler om.

Eselet liker også å klatre opp på lokket til pianoet og høre på når husbonden plukker ut melodier fra dette store instrumentet, som ligner en hvit kasse.

Man skulle tro at Eselet hadde det lykkeligste og mest jevne livet av alle tenkelige. Men så, en gang (som alltid når dere ser ordet «en gang» i bøker, skjer det en uventet vending) løftet husmoren blikket fra boken, stanset melodien som mannen hennes øvde på, og sa ettertenksomt:

Det er ikke bra. Hver og en av oss har et navn, men Eselet har ikke noe.

Eselet hoppet av forbauselse. Han hadde trodd at Eselet var navnet hans.

Vi burde finne på et navn til ham, fortsatte husmoren og så på mannen sin.

Han rynket også pannen. I noen sekunder ble stuen helt stille. Alle tenkte, og Eselet begynte også å tenke. Ikke på navnet, men bare for selskapets skyld.

Jeg har funnet på noe! utbrøt husmoren til slutt. – La oss kalle ham Danki. Det er på den ene siden det tyske ordet for «takk», og hva passer bedre til vår svært intelligente Esel, som kom til oss fra Tyskland, enn ordet «takk»? Og på den andre siden minner det om det engelske ordet «donkey», som betyr «Esel». Veldig godt klingende.

Etter min mening passer det utmerket, godkjente husbonden og begravde seg igjen i noteark.

Og Eselet likte også det nye navnet sitt... selv om det var uvant at han nå skulle kalles det. Bare Eselet bekymret seg unødvendig. Det nye navnet slo aldri rot i huset deres, selv om husmoren av og til husket hva hun hadde kalt ham. Men oftest skjedde det når gjester kom på besøk og spurte: «Hva heter denne vakre leketøyet?»

Eselet ble alltid så oppbrakt over at han ble kalt et leketøy at han nesten ikke hørte husmorens forvirrede forklaring og presentasjonen med det offisielle navnet.

Men i familien forble Eselet Eselet. Og han var helt fornøyd.

Kapittel fjorten. Hvordan et nytt menneske kom til huset (siste kapittel, det lengste)

Eselet, Lille Rev og Bjørnungen er de viktigste menneskene i familien. Det vet de sikkert. De blir tatt med på reiser, på tur i parken, i skogen på piknik. Ingen viktig begivenhet feires uten dem, enten det er husmorens eller husbondens bursdag eller nyttår. De får godsaker med hjem fra jobben. De blir elsket like sterkt – både av husbonden og husmoren.

Når husbonden reiser til sine slekt, kan han ta med seg Lille Rev eller Bjørnungen, for der, i de fjerne byene, har de venner, men Eselet er alltid med husmoren.

Men en dag skjedde noe merkelig. Og forutsetningene for denne hendelsen hadde rent som en elv i et halvt år allerede.

Først kom et nytt navn inn i huset. «Emily, Emily, Emily» hørtes fra alle kanter. Snakk fra husbonden, snakk fra husmoren. Navnet ble sagt i telefonrøret og til hverandre.

Vennene ventet på den mystiske gjesten Emily, men gjesten kom ikke. Det var merkelig og uforståelig.

Så ble husmoren litt rundere. Det sa Eselet, for å forsvare henne, mens Lille Rev insisterte på at det kom av å spise godteri om kvelden. Og Bjørnungen sa ingenting, som alltid. Han forsto lite.

Deretter begynte det å skje forandringer i leiligheten. Først kom en ny kommode, hvit, og så av en eller annen grunn enda en seng, bare mye mindre enn Eselets, Lille Revs, Bjørnungens og husbondens og husmorens. Og til slutt dukket det opp en merkelig greie med hjul i gangen.

«Hvis bare man kunne kjøre på den», klaget Lille Rev, for de fikk ikke lov til det av en eller annen grunn.

En dag ble husmoren plutselig kjørt bort. Hun var borte i flere dager, og selv Eselet ble ikke tatt med av husbonden når han skyndte seg av sted.

Vennene satt hjemme og bekymret seg. Hva i all verden skjedde? Kanskje var husmoren alvorlig syk. Og hvordan skulle de hjelpe henne?

Husbonden så heller ikke bra ut disse dagene. Med ringer under øynene og rynket panne fløy han vanligvis inn i leiligheten, pakket ting i en veske og forsvant med det mest bekymrede ansiktet i verden.

Men vanskelige tider pleier å ta slutt. Og en dag stod husbonden i døråpningen med et glad smil i det uraket ansiktet. Han bar på en bustete drakt i melkefarge, og etter ham kom husmoren. Også hun slitt, men med skinnende øyne.

De holdt på lenge ved den lille sengen, og så kalte de på Eselet, Lille Rev og Bjørnungen. På madrassen lå et lite menneske og sov stille med snuten sin. Han sov.

Et øyeblikk stakk det i Eselets plysjhjerte.

«Nå, nå vil de ikke elske meg så høyt lenger», tenkte han.

Men i det samme våknet det lille mennesket og åpnet sine blå-blå øyne, dype som havet. Eselet holdt pusten, og han kunne sverge på at han tydelig hørte et like stille sukk ved siden av seg, et sukk fra Lille Rev og Bjørnungen.

«For et søtt menneske dette er».

Og husmoren klemte Eselet inntil brystet, etter gammel vane. Og Eselet kunne høre hvordan hjertet hennes slo raskt og glad. Han forsto at han ikke lenger kunne unngå å elske dette nye mennesket, og han elsket ham allerede nå av hele sitt hjerte.

Familien sto over sengen og så på spedbarnet. Og han, som ikke forsto noe, rynket nesen av de ukjente luktene, nyste og lukket øynene igjen.

Slik kom et nytt menneske til huset, og eventyrene til Eselet, Lille Rev og Bjørnungen viste seg bare å ha begynt...

En snill historie om en bamseesel

Og bilder er bevart: En snill historie om en bamseesel

Eventyret En snill historie om en bamseesel. Kapittel 10-14 er tilgjengelig i FB2-format for telefoner, nettbrett, datamaskiner og e-boklesere.
Lignende eventyr
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Selv Rundstykke kan føle seg ensom. Derfor bestemte han seg – jeg skal registrere meg på en datingside. Slik begynte det hele. Et moderne lærerikt eventyr om hvordan Rundstykke møtte folk på internett
5 786 3
Hvordan haren og ulven byttet haler
Hvordan haren og ulven byttet haler
En lærerik moderne eventyrfortelling om hvordan haren og ulven bestemte seg for å bytte haler. Hva vil komme ut av dette?
31 915 3
Eventyret om prinsessen og dragen
Eventyret om prinsessen og dragen
Et moderne eventyr om en prinsesse som var veldig, veldig redd for den skremmende dragen. Men en dag overvant hun frykten og bestemte seg for å besøke ham... Og slik fikk hun en ny venn.
12 409 3
Eventyret om de tre kakene
Eventyret om de tre kakene
En gang ba kongen døtrene sine om å bake hver sin kake til bursdagen hans. To av de fremtidige prinsessene fullførte oppgaven, men den tredje kom tomhendt. Fra dette fortellingen vil du få vite hvorfor
5 410 3

Vil du få beskjed om nye eventyr?

↑