En vårnatt kunne ikke den lille dragen Filip sove. Halen hans var i veien hele tiden når han prøvde å legge seg til rette, vingene stakk ham i nesen, og piggene på ryggen hektet seg ubehagelig fast i teppet.
Og så begynte magen å kurre. Det var virkelig ikke greit – å sove på tom mage. Han måtte stille reise seg og snike seg forbi den gamle barnepiken Agnethe til utgangen. Heldigvis snorket hun veldig høyt, så hun hørte ikke den tredøren med bokstaven F knirke.
Filip gikk ut og tenkte seg om. Hva skulle han spise? Han kunne vel ikke fly til kjøkkenet midt på natten? I stedet vandret han bare langs grenen sin, dit øynene førte ham. Og drageøynene hans så modig fremover. Og litt oppover. Da han kom helt ut på enden av grenen, kunne han ikke holde tilbake et beundrende "å-åh!".
Fra himmelen så klaser av klare stjerner ned på ham, som lyste opp nattens tre. De gnistret og glitret som dugg i gresset. Og dugg likte Filip. Den var jo så søt. Han slikket seg til og med om munnen.
Dragen så på dem, så og så, og plutselig husket han hvor sulten han var! Og så begynte han å sluke stjernene. Filip slukte stjerner raskt, uten å velge: både små og store, både lyse og litt svakere. Han kom til sans først da det ble helt mørkt rundt ham.
Å nei! Hva er dette? Hvorfor er det så mørkt? Åh, jeg ser ingenting, så skre-mmende!
Filip ble redd. Og så begynte magen å gjøre vondt. Dragen hang med hodet og så ned: han var helt oppblåst og lyste litt innenfra, som en ødelagt lykt. Det ble helt vondt i magen, og han begynte å gråte varme tårer. Så høyt at alle våknet i dragetreet.
Og da begynte tumulten, drager trampet på hverandres vinger, hoder og haler, noen falt og snublet. Og noen holdt nesten på å starte en brann ved å prøve å lyse opp veien. Mørket var komplett. Og bare Filips mage glimtet svakt midt i alt rotet.
Veldig snart samlet trebeboerne seg rundt den eneste lyskilden. Barnepiken ristet på hodet, den strenge læreren Kristoffer så nøye på Filip, de andre hvisket knapt hørbart og prøvde å finne ut hva som var i veien.
Til slutt henvendte Kristoffer seg til årsaken til den plutselige forsamlingen:
Hva gjør du her, unge?
Av den strenge tonen begynte Filip å gråte så røyk veltet ut av ørene hans. Da snakket læreren mildere til ham.
Hvilket rom kommer du fra?
Rommet mitt er under bokstaven F.
Den lille dragen snufset.
Barnepiken Agnethe nikket.
Og hvordan havnet du her?
Spurte hun.
Jeg gikk for å spise.
Sa Filip.
Var du sulten da? Dere hadde jo førsteklasses kjøttkaker til middag!
Den gamle damen ble opprørt. Trynet hennes, som lignet mer på en krokodille, ristet.
Jeg liker ikke kjøttkaker.
Hvisket Filip knapt hørbart.
Hvorfor gikk du ikke til kjøkkenet da?
Ropte noen fra mørket. Alle nikket og begynte å være enige.
Jeg vet ikke. Jeg gikk langs grenen og plutselig så jeg dem.
Hvem er det du så?
Spurte noen fra mengden.
Stjernene.
Filip løftet nesen og så dit hvor stjernene hadde skint før. Og da først forsto dragene hvorfor det hadde blitt så mørkt.
Har du spist alle stjernene?
De ropte og ble opprørte fra alle kanter.
Ikke alle. Bare de jeg rakk.
Sa Filip. Alle begynte å snakke i munnen på hverandre igjen. De begynte å diskutere hva de skulle gjøre med Filip.
Vi må henge ham opp ned – da faller de ut av seg selv.
Sa noen.
Nei, her må vi bruke mer radikale metoder.
Sa andre.
Hva snakker dere om, vi må få den lille dragen til doktoren med en gang. Kanskje trengs det en operasjon!
Erklærte Kristoffer. Og av disse ordene ble Filip mye mer bekymret enn av de ukjente "radikale metodene" og utsikten til å henge opp ned.
Av skrekk begynte dragen å hikke høyt. Og plutselig hoppet en stjerne ut av ham. Først én, så en til. Og for hver hikk fløy de ut oftere og oftere.
Det ble helt lyst, fordi alle disse stjernene hang over treet og hadde det ikke travelt med å stige opp igjen. Snart var stjernene i Filips mage tomme. De voksne hadde nesten alle gått. Bare den gamle barnepiken og Kristoffer ble igjen hos den lille dragen.
Nå, smakte det godt?
Spurte læreren trett.
Nei, det smakte ikke godt. De er så piggete og kalde, disse stjernene. Bare magen som ble dårlig. Og jeg er fortsatt sulten.
Filip så opp på himmelen og ristet en truende neve mot skurkene.
Dere skulle ikke ha stukket meg i magen, heng heller der oppe og lys.
Og for seg selv tenkte han: "Men månen der oppe er jo så gul, sikkert søt. Burde heller ha bitt i den, Filip dumrian".
Med slike tanker gikk den lille dragen til sengen sin etter den gamle barnepiken Agnethe, og hun fortsatte å riste, misfornøyd riste på hodet og mumle stille om førsteklasses kjøttkaker.
